Far under fødsel....

[AnonymBruker]

Jeg ser på Fødeavdelingen på FEM og ser at det er så mange menn som blir så rørt når barnet deres kommer til verden at de ikke greier å holde tilbake tårene! Jeg synes det er helt fantastisk at de er så begeistret over situasjonen.

Mannen min har ingen sterke følelser rundt fødselen sier han. Han synes ikke det var noe sånn over seg spesielt, og dette synes jeg er litt vondt Har termin med nestemann om noen uker og gleder meg liksom ikke like mye som sist fordi jeg vet at jeg ikke kan dele gleden så mye med min mann pga hans følelser.. Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget og jeg vet jo at jeg ikke kan få han til å føle det annerledes...

Men hvordan reagerte din mann på å se sitt barn komme til verden? Har dere snakket om det i ettertid? Er det alltid litt større for oss kvinner, eller er bare noen menn "kalde" ?

Anonymous poster hash: 3ea38...404

[TrickyCicci]

Jeg tror egentlig at det var større for mannen enn for meg. Han gråt og smilte og var veldig glad, jeg var bare sliten og ville ha cola... Det var jo koselig med frøkna på brystet, men noen sensasjonell glede følte jeg ikke. Og hadde fått drypp pga korte og dårlige pressrier, så hånda mi var helt nummen, noe jeg hang meg opp i hver gang jeg prøve å holde med begge hender rundt mini.

[Stinelin]

Ingen tårer her, hverken hos meg eller pappan. Vi er nok begge litt "kalde", og har ikke tatt av hverken med første- eller andremann. Vi har ikke følt at det var det største i livet ved noen av fødselene, gleden ved barna har kommet etterhvert.

Vi har nok vært mest lettet over at svangerskap og forløsning har vært over, og at barna har vært friske. Men ingen hallelujasteming her altså.

[AnonymBruker]

Vi har ikke barn enda, men han har ett fra tidligere ekteskap.

Hvis jeg blir gravid, vil han være med på fødsel for min del, fordi jeg vil trenge støtte og hjelp. For sin egen del ville han foretrukket at jeg var med en venninne eller min mor. Fødselen han var med på var ikke dramatisk eller angstprovoserende, men han syntes ikke det var så stort, og det var ubehagelig. eller ikke å se barnet for første gang, han var mest lettet over at alt var i orden, og ser ikke på nyfødte som store personligheter. Han elsker sitt store barn betingelsesløst nå da:-)

Håper han skal reagere mer emosjonelt hvis vi får, ellers vil jeg sikkert bli litt sår på det, selv om jeg er forberedt. Du er ikke alene om å ha en mann som er litt treg i oppfattelsen.

Anonymous poster hash: 3969b...58a

[Gjest Nikki09]

Her hadde ikke mannen noen store følelser rundt det, hverken på forhånd eller når det stod på. Og Gud bedre så deilig det egentlig var. At han var så rolig gjorde at jeg ble rolig. Han var en fantastisk støtte under fødselen, både ved å "tulle" med meg for å flytte litt fokus fra veene, og ved å la meg dra alt jeg maktet i armen hans i tre timer med pressveer (jeg stod på huk på nedsiden av sengen, og han satt oppi). Jeg var klar over på forhånd at han ikke kom til å ha de store følelseutbruddene.

Eneste som er litt sårt er at han ikke tok noen bilder, og at han ikke holdt datteren vår før dagen etter hun ble født.

Endret 3. oktober 2013 av Nikki09

[AnonymBruker]

Kjekt å få høre hvordan andre opplever det. Jeg forventer jo ikke at han skal grine av lykke, men da han sa at fødselen ikke var noe særlig stort for han så reagerte jeg litt på det. Men vi er jo alle forskjellige og han er jo glad i barna sine. Men for meg personlig så er fødsel noe utrolig stort! Og jeg blir så stolt og lykkelig og skulle ønske at denne lykken var gjensidig da...

TS

Anonymous poster hash: 3ea38...404

[Redbull]

Ingen tårer her, hverken hos meg eller pappan. Vi er nok begge litt "kalde", og har ikke tatt av hverken med første- eller andremann. Vi har ikke følt at det var det største i livet ved noen av fødselene, gleden ved barna har kommet etterhvert.

Vi har nok vært mest lettet over at svangerskap og forløsning har vært over, og at barna har vært friske. Men ingen hallelujasteming her altså.

Signerer denne!

[siebaeo]

Vi var nok begge litt mer emosjonelle med førstefødte. Da så jeg tårer hos mannen for aller første gang. Men det var en ganske tøff fødsel med en voldsom avslutning. Så jeg gråt nok mest av sjokk, han av en blanding av sjokk og glede. Under fødselen var han rolig og fattet. Begge gangene.

Etter andre fødsel gråt ingen av oss tror jeg. Vi lo vel mest egentlig! Av overraskelse og begeistring over at det gikk så fort og bra

[Kakaoen]

Jeg gråt da ungen kom ut.. Mest av lykke over å være ferdig Men nå griner jeg av alt også da

Mannen derimot, der kom det ikke en tåre. Jeg har nesten aldri sett han gråte, men jeg forventa at han kom med noen tårer da lille gutten lå på brystet mitt. Men nei nei.

Har spurt han i ettertid. Og han sa at det var nesten så han begynte å gråte. Men at han ville være sterk for min skyld.. Tullingen!! Jeg ville se tårer fra han

[Sunshine]

Jeg tror kanskje han kommer til å reagere annerledes denne gangen for nå vet han hva det vil si å være pappa. Fedre får sjelden den samme følelsen for ungene like fort som mødrene (selv om morsfølelsen også tar tid for mange av oss), men nå som han vet hvordan det er å elske et barn kan det hende han opplever det helt annerledes.

Ellers var det ingen tårer eller store emosjonelle følelser på fødestua vår heller. I tillegg ble det litt hektisk fordi jeg måtte hasteopereres etter en liten stund så jeg tror mannen var mest engstelig og redd.

Endret 4. oktober 2013 av Sunshine

[Solstrålejenta]

Man er jo veldig forskjellige i hvordan man reagerer på ting, så jeg ville ikke tatt meg nær av det. Etter fødselen var jeg helt utmattet og gråt ikke. Jeg var jo allikevel verdens lykkeligste med det lille nurketbpå magen, selv om det ikke viste seg i form av tårer. Mannen min derimot gråt ved fødsel. Jeg registrerte det ikke så veldig i "kampens hete", men han fortalte det i ettertid...

Dey viktigste er jo uansett at de er gode fedre som er glade i barna sine 😃

[SmallTalk]

Her hadde vi vel begge regnet med at samboeren kom til å begynne å gråte for han er forholdsvis lettrørt, og vi fikk rett i det. Det vi ikke hadde regnet med var at tårene skulle komme av ren lettelse over at det var liv i gutten fremfor av glede.

[Gjest Mrs. Random Nick]

Ingen tårer her, hverken hos meg eller pappan. Vi er nok begge litt "kalde", og har ikke tatt av hverken med første- eller andremann. Vi har ikke følt at det var det største i livet ved noen av fødselene, gleden ved barna har kommet etterhvert.

Vi har nok vært mest lettet over at svangerskap og forløsning har vært over, og at barna har vært friske. Men ingen hallelujasteming her altså.

Signerer dette.

[Gjest Mrs. Random Nick]

Vi har ikke barn enda, men han har ett fra tidligere ekteskap.

Hvis jeg blir gravid, vil han være med på fødsel for min del, fordi jeg vil trenge støtte og hjelp. For sin egen del ville han foretrukket at jeg var med en venninne eller min mor. Fødselen han var med på var ikke dramatisk eller angstprovoserende, men han syntes ikke det var så stort, og det var ubehagelig. eller ikke å se barnet for første gang, han var mest lettet over at alt var i orden, og ser ikke på nyfødte som store personligheter. Han elsker sitt store barn betingelsesløst nå da:-)

Håper han skal reagere mer emosjonelt hvis vi får, ellers vil jeg sikkert bli litt sår på det, selv om jeg er forberedt. Du er ikke alene om å ha en mann som er litt treg i oppfattelsen.

Anonymous poster hash: 3969b...58a

Menn er da ikke trege i oppfattelsen om de ikke blir rørt til tårer av å se barnet sitt bli født. Det kan du ikke mene?

[AnonymBruker]

Ingen tårer fra mannen hos oss heller. Han viser ikke følelser noe særlig, egentlig. Han gråt ikke i bryllupet (da sippet jeg noe veldig), og heller ikke da en av foreldrene hans døde. Han sier han ikke har grått siden tenårene, og nå har jeg vel innsett at jeg aldri kommer til å se tårene hans. Skulle ønske han viste følelser litt mer, og turte å vise alle sider av seg selv sammen med meg.

Anonymous poster hash: ade49...3cb

[*Frida*]

Første fødsel var langvarig og føltes litt dramatisk på slutten for oss begge. Eg var utmatta og berre glad for at alt var over og gjekk bra, orka ikkje eingang ha babyen på brystet meir enn ei lita stund. Sambo blei sittande med jenta vår medan eg blei sydd, og då registrerte eg at han tørka et par tårer. Då fekk eg faktisk dårlig samvittighet, og tenkte at eg og burde grått (!). Absurd. Seinare har sambo fortalt at han grein litt meir på toalettet ein times tid etter fødselen, når han 'var ute og lufta seg litt'. <3

Etter tredje fødsel måtte eg tørke et par tårer av glede, men ikkje han.

[Gjest MammatilTiana]

Sambo gråt ikke, men han så veldig glad\lykkelig ut når barnet kom til verden
Jeg gråt heller ikke, men fikk tårer i øya og visste ikke helt hvor jeg skulle gjøre av meg fordi jeg var så stolt og lykkelig!

[AnonymBruker]

Menn er da ikke trege i oppfattelsen om de ikke blir rørt til tårer av å se barnet sitt bli født. Det kan du ikke mene?

Han ble ikke rørt, det var ikke bare at øynene ikke ble våtere. Jeg mente ikke noe galt med det jeg skrev, kun at han ikke reagerte emosjonelt i starten. Det er jo mange kvinner også som ikke føler tilknytning og kjærlighet fra dag en, og det er også normalt.

Anonymous poster hash: 3969b...58a

[AnonymBruker]

Jeg er mann, og jeg var ikke i nærheten av å felle en tåre da sønnen min ble født. Hadde likevel gått gjennom ild og vann for ham, og han er det kjæreste jeg har.

Var der under hele fødselen og lot hånden min bli knust av min kjære, men jeg var helt rolig hele veien. Det er bare sånn jeg er. Er ikke det spor mindre glad i sønnen min av den grunn. Jeg kan på en måte forstå at man kan ønske at han mister litt kontrollen i en sådan stund, men det er bedre at du minner deg selv på at det bare er hans reaksjonsmønster enn at han skal bruke fødselen til sitt barn på å konsentrere seg om å reagere "riktig".

Anonymous poster hash: ef997...6a0

[ViljaH]

Her er det mannen som blir rørt og tårer kommer, mens jeg peser etter fødsel, presser ut morkake, blir sydd, lurer på hvorfor ungen ser så "rar" ut, i det hele tatt ikke helt i vater. Et par timer senere er alt det praktiske over, roen senker seg, og jeg også "tar inn" barnet.