Hva bør man ha tenkt gjennom før man får barn?

[AnonymBruker]

Inspirert av tråden "Flytte fra barn til ny kjæreste" har jeg fundert litt på om folk flest tenker seg litt for lite om før de får barn og etablerer seg. Det som endret seg mest for meg da jeg ble mor var at mine behov ikke sto øverst på prioriteringslista lenger. Jeg tok egentlig litt for gitt at det var sånn for alle, men jeg ser at det er overraskende mange som mener at det er greit å følge sitt eget hjerte, selv når det betyr å flytte fra sine egne barn. Jeg må innrømme at disse menneskene ikke er kandidater til årets mor og far i mitt hode...

Hva mener dere man bør tenke gjennom før man får barn? Bør man tenke på hva som vil skje ved et evt brudd, om man feks ønsker å bli boende på samme sted? Det ser it til at en del av disse spørsmålene tar folk veldig på senga, derfor lurer jeg.

Anonymous poster hash: 4d7a2...dd1

[Gjest Nn]

Nå var aldri planen at jeg skulle bli aleine med ungene mine, men det ble desverre slik. Jeg valgte å bosette meg i nærområde der eksen min vokste opp pga ungene skulle ha oss begge i nærheten. Jeg har ingen i familien i denne byen. Nå har han flyttet inn til dama si. Det tar 15 mim ca med bil og er utenfor skolekretsen til ungene, men det har aldri vært et tema å bytte skole på ungene.

Nå er situasjonen sånn at jeg har en kjæreste som bor i en annen bydel i denne byen som er ca 25 min fra meg. Han har sin familie/eks der og har sine barn 50% av tiden.

Tanken på å ikke kunne flytte sammem før ungene flytter ut er vond/vanskelig. Det å sitte på hus/bil og alle utgifter aleine er et eks på at det er trangt økonomisk og vi begge har jo et ønske om å bo sammen og være en stor familie. Men det river i mammahjertet med tanken på å bryte opp det trygge/vante for ungene. Klarer ikke e på en løsning for at det skal gå an.. Selv om venner sier at jeg må tenke på meg selv også og at en lykkelig mamma=et lykkelig barn. Uansett de kommer i førsterekken, men samtidig er det ikke sikkert at det beste for de er at vi har det trangt økonomisk og en mor som er mindre lykkelig og må gi opp drømmen om det å være en familie. Jeg har ikke fasiten, men jeg kunne aldri ha flyttet fra denne byen pga min egen lykke og det valget tok jeg den dagen jeg valgte å få barn med min eks.

[Gjest mamma]

Man bør tenke over om man er klar for et så stort ansvar i livet, om man er klar for å legge sine egne behov til sides og vie livet sitt til et bittelite uskyldig menneske.

Om man har gjort unna og har ting på plass som man ønsket å ha før man slår seg til ro

Man bør også tenke på at det ikke er noe selvfølge å få et friskt barn og om man vil takle det som følger om man skulle få et barn som krever mer enn andre.

Sistnevnte tenkte ikke jeg stort på etter at jeg hadde fått bekreftet flere ganger at den lille som lå i min mage var frisk og rask. Jeg fikk et barn med spesielle behov og det har vært tøft (og er tøft). I mitt hode så var det sånn at hvis det viste seg på UL at alt var normalt så var alt normalt, neste gang kommer jeg til å være litt mer forberedt på at det ikke er en selvfølge

Sier ikke at man bør være overdrevent bekymret, men man bør ha det i bakhodet at et barn kan knytte deg ganske mye mer enn det ser ut som.

[Gjest tsejG]

Slik verden er blitt i dag frykter jeg at vi får et stadig mer kaotisk forhold til dette med å stifte familie og få barn. Det er ikke lett for dagens unge å sortere tankene dithen at man er dønn sikker i sin sak den dagen prevensjonen legges til side og barn er selve målet med sexen. Til det er samfunnet blitt altfor fullspekka av andre ønsker, krav, fristelser, og ikke minst denne selvrealiseringstrenden som har blitt så in å følge for mange.

Resultatet ser vi allerede, i form av mine, dine, våre og de før der igjen sine barn, spredt rundt i landet i en salig miks. Før i tida hadde vi stamtrær, der man kunne følge slekters gang i et nokså ryddig system, generasjon for generasjon. Tenker man 150 år fram i tid, vil stamtrærne helt sikkert fortone seg som det reneste villniss, en jungel selv ikke de mest drevne slektsforskere vil klare å finne ut av.

Folk som ønsker å sette barn til verden slik samfunnet fungerer i dag, må etter mitt syn være villige til å frasi seg langt på vei alle ønsker som handler om seg selv, være innstilt på et ansvarsforhold som strekker seg minst 18 år frem i tid, og fullt ut beredt på å stå ved sine barn, følge de opp og være konstant tilgjengelig for de, uansett hva som måtte dukke opp av konflikter, problemer og/eller brudd foreldrene i mellom.

Klarer man å forholde seg til disse faktorene, er man beredt på å få barn og bli en god forelder, alt annet tilsier at man bør droppe det.

Og til slutt, man flytter bare IKKE fra barna sine, til fordel for ny kjæreste på andre enden av landet, uansett depresjoner og hva som enn måtte kunne finnes for godt å bruke som unnskyldning.

Er det uholdbare forhold mellom foreldrene, depresjoner eller andre former for lidelser, søk hjelp fra det offentlige, eller flytt gjerne innenfor en rimelig radius for å oppnå tilstrekkelig avstand til det gamle liv. Men å rømme hundrevis av mil fra dette PLUSS ungene, det blir bare for drøyt og burde vært lovfestet som straffbart når folk selv ikke klarer å se galskapen i det.

Barn er en sann glede i livet for de som er i stand til å forstå at barn faktisk er selve livet!

[AnonymBruker]

Når man får barn så er det ikke bare ungene man blir knyttet til for resten av livet, det er er barnefaren også. Selv ETTER at ungene flytter fra redet må man forholde seg til barnefaren mtp dåp, jul, bryllup, bursdager for barnebarna, osv.

Tenk deg godt om og deretter ti ganger til før du velger den personen man får barn med. Har barnefar økonomistyring som en deltaker på luksusfellen, er umoden drittunge i oppførsel mot andre mennesker, og er mer interessert i "selvrealisering" enn barnas behov så komme disse tingene til å påvirke deg selv om du skiller deg fra ham.

Anonymous poster hash: 42102...6a4

[Steinar40]

Inspirert av tråden "Flytte fra barn til ny kjæreste" har jeg fundert litt på om folk flest tenker seg litt for lite om før de får barn og etablerer seg. Det som endret seg mest for meg da jeg ble mor var at mine behov ikke sto øverst på prioriteringslista lenger. Jeg tok egentlig litt for gitt at det var sånn for alle, men jeg ser at det er overraskende mange som mener at det er greit å følge sitt eget hjerte, selv når det betyr å flytte fra sine egne barn. Jeg må innrømme at disse menneskene ikke er kandidater til årets mor og far i mitt hode...

Hva mener dere man bør tenke gjennom før man får barn? Bør man tenke på hva som vil skje ved et evt brudd, om man feks ønsker å bli boende på samme sted? Det ser it til at en del av disse spørsmålene tar folk veldig på senga, derfor lurer jeg.

Anonymous poster hash: 4d7a2...dd1

Egentlig burde man tenke gjennom alt, men de fleste tenker sikkert ikke i det hele tatt.

Endret 3. oktober 2013 av Steinar40

[AnonymBruker]

Mannen min gjorde noe veldig interessant en gang i tiden. Alle hans nærmeste venner hadde slått seg til ro med kone og barn, så det ville han også! Han møtte en dame han ikke likte spesielt godt, som familien og alle vennene hans hatet. Så ble hun gravid, og han følte derfor at han måtte gifte seg med henne. Hverdagene hans gikk til å passe på ungene (det ble tvillinger) og ellers høre på kona si skrike og hyle til han. Det flotte ekteskapet tok slutt, og dette dyret av en dame "må" vi høre fra HVER ENESTE dag i alle framtid.

Så... Bruk hodet til å tenke med FØR barnet/barna kommer...

Anonymous poster hash: 6e914...030

[Gorgonzola]

Hva mener dere man bør tenke gjennom før man får barn?

Anonymous poster hash: 4d7a2...dd1

Det meste, pluss litt til

[thinkywinky]

Nå er jeg fortsatt sammen med han som er far til mitt barn. Vi var sammen i mange år før vi valgte å få barn, og det er jeg veldig glad for. Jeg kjente de fleste, om ikke alle, hans sider. Positive som negative.

Jeg ser flere av venninnene mine som rushet mer inn i det ikke har gjort fullt så gode valg av far til sine barn. De så mannens negative sider, men de trodde/håpet han ville forandre seg når barna kom. Det skjer veldig sjelden er mitt inntrykk.