Avstandsforhold

[Gjest Ts]

Jeg er en dame som har 3 barn fra før og en kjæreste som har 2 fra før. Vi begge har 50 deling, men han har de 14 dager per gang. At han har unger er bare positivt synst jeg og de få gangene jeg får lov til å ta del i hverdagen hans når ungene er der storkoser jeg meg og tenker ikke at det er stress overhode. Jeg forventer heller ikke at jeg skal få samme oppmerksomhet når ungene er der. Han har veldig mye kontakt med sin eks som bor i samme gaten, de snakker nok oftere sammen på tlf som meg og han. Han har en travel hverdag og det har jeg full forståelse for. Jeg kommer heller aldri legge meg opp i kontakten med eksen eller noe som gjelder ungene, men forventinger om å føle meg inkludert/sett selv om han har det hektisk.

Vi har ikke samme uker/helger barnefri og deler ikke hverdagen når vi begge har ungene, derfor er det sjelden vi får tid sammen. Dette er noe som sliter på meg, føler at jeg ikke har det nære forholdet som jeg ønsker til han. Jeg har gjort alt for at han skal ha det bra, stort sett alltid jeg som tar intiativ til å møtes. Dette er noe som gjør at jeg ikke føler meg så viktig for han og at jeg føler meg siste priotert. Selv om han sier han tenker på meg hele tiden og skulle ønske å ha meg der. Har prøvd å snakke med han, men føler ikke det hjelper. Han ringer meg på kvelden, det er det han har tid til og han klarer visst ikke å planlegge så mye enn fra dag til dag. Han viser omtanke/kjærlighet når vi møtes og innimellom på sms, men merker jeg er gått litt tom nå og har ikke så mye å gi om dagen.

Kanskje jeg har for store forventinger. Tiden vi møttes på er ikke den beste. Han i ny jobb og travel hverdag og jeg som har ungene mye og en jobb som gjør at jeg innimellom er borte i inntil 14 dager.

Vi bor 20 min fra hverandre i samme by, men samtidig møtes vi kanskje maks 1 gang i uka, innimellom litt mer og ofte kun sent på kvelden pga han ikke har tid. Han sier så lenge det er kjærlighet der klarer vi dette. Akkurat nå føles det litt håpløst og jeg føler avstanden mellom oss er stor. Kanskje jeg fokuserer for mye rundt det "negative" og at det dreper litt av følelsene mine. Savner å føle meg ønsket og at han er oppriktig interessert i meg/mitt. Når vi ikke snakker sammen enn en gang på kvelden og sjelden treffes er det vanskelig å føle på nærheten. Det har blitt at jeg heller ikke tar kontakt så mye pga responsen og pga jeg vet at han er svært busy.

Noen som har erfaringer med et sånn forhold eller tanker om hva jeg kan gjøre for å takle dette på? Vi har vært sammen i 6 mnd ca. Jeg trives godt i mitt eget selskap og lever livet mitt, men takler ikke så godt å ikke kunne få være med kjæresten min så lite. Det virker som forelskelsen er gått over for hans del allerede, mens jeg fortsatt er der. Han sier han elsker meg og jeg er den første som har møtt ungene hans etter han ble aleine for ca 3 år siden.

Siden kontakten mellom oss er så forandret og pga jeg føler han inkluderer meg mindre og mindre, er jeg vel kanskje innerst inne redd for at han er usikker men at han er glad i meg og at ungene er innvolvert tørr han ikke inrømme det for seg selv. Somsagt jeg skjønner at tiden for han er en stor utfordring.

Kan legge til at jeg er den som har kost å hengt på han. Jeg er en giver, mens han liker å ta i mot. I går kom han til meg sent på kvelden etter jobb og jeg var mer tilbaketrukket. Da ble han veldig på og spørte om jeg ikke var glad for å se han. Vi sovnet uten å ha sex pga jeg ikke tok intiativ. Jeg kan jo ikke alltid være den som tar intiativ, selv om jeg liker best å gi enn å få, men trenger føle meg sett..

[Steinar40]

Med så mye jobbing og så mange unger så er det jo ikke akkurat veldig realistisk å ha mye tid i sammen når dere ikke bor i sammen.

[Madelen85]

Har vært borti et slikt forhold der han hadde 3 barn og jeg 2. Og han var virkelig en som viste meg at det var bare meg. Selv om han også jobbet,ikke bodde sammen med meg og hadde unger. Så jeg får litt følelsen av at han må gi litt mer for og vise deg va han vil.. Vist ikke går du lei.. Og spesielt i starten av forholdet. Han jeg var sammen med ville helst se meg hver dag,var han ikke uten ungene tok han de med. Kjempe koselig! La han vise deg at han også ønsker dette like mye som deg,du fortjener det! :-)

[frk.Sanna]

Tusen takk for svar. Hvor mye kontakt hadde dere sånn ca? Jeg vet ikke hvordan jeg skal få han til å skjønne at jeg trenger at han viser at han vil dette like mye som meg. Han reagerer faktisk selv når jeg er stille, men det er kanskje pga jeg har tatt mest intiativ til det meste at det dabber av når jeg har trukket meg litt til bake.

Selv om vi var travel i starten, så fikk vi til å møtes litt innimellom selv om. Nå har han en jobb som krever mer av han og alt det andre uten om. Føler egentlig at han ikke har tid til å ha kjæreste nå.