Skolen, for elevene eller læreren?

[Gjest Arbeider]

Dagens Næringsliv har en artikkel om umulige foreldre, og noen av eksemplene er jeg enige i som foreldrene som holdt ungen hjemme da hun ikke fikk gå først i luciatoget, tror dog det er et enkelttilfelle og ikke representerer veldig mange foreldre, eller har dere som er lærere og foreldre sett dette ofte?

Men så kom:

Både foreldreutvalgene for grunnopplæring og for barnehager merker en økende tendens til flere henvendelser fra foreldre.

- Foreldre vet hvilke rettigheter deres barn har, for eksempel at alle barn har krav på tilpasset opplæring. Mange skoler klare ikke å oppfylle kravene, og da klager foreldrene, sier Christopher Beckham, leder av FUG til Utdanning.

Rådgiver Lou Catrin Noreen hos foreldreutvalget for barnehager sier ansatte ønsker informasjon om hvordan de skal håndtere krevende foreldre.

- Personalet føler seg presset og verbalt overkjørt. Er du ung og nyutdannet, kan det være tøft å møte krav som virker urimelige høye. Barnehagene vil gjerne levere, men innenfor rimelighetens grenser, sier Noreen til bladet.

http://www.dn.no/talent/article2693490.ece

Det er altså foreldrene det er noe galt med når de krever tilpasset opplæring for barna som de har krav på. Det hadde selvsagt vært mer komfortabelt for skolen om de kunne gjøre som de ville, men det er jo helt sykt at de kan stå frem i avisa og mene at foreldrene stiller urimelige krav når de krever tilpasset læring til barna sine, ikke bare har de rett på det, jeg vil si at problemet heller hadde vært om foreldrene ikke passet på at barna fikk rettighetene sine på skolen.

Endret 3. oktober 2013 av Arbeider

[AnonymBruker]

Skolen er for både elever, lærere (eller andre ansatte..) og foresatte! Elevene skal selvsagt få det de har krav på, men læreren klarer bare å gjennomføre innenfor gitt rammer, om det dreier seg om tid eller sted. Dermed er det ledelsens oppgave å legge til rette for at lærerne klarer å utføre alt det elevene har krav på... Når det gjelder "tilpasset opplæring" er det viktig å skille på dette og opplæring på "særskilte vilkår" (det finnes flere navn på dette..). Å tilpasse opplæringen for den enkelte er små endringer i forhold til det som er planlagt, som samme opplegg med redusert mengde, assistenthjelp for å gjøre det samme, lesehjelp, oppgaver på et noe lavere nivå ol. At noen elever skal ha helt andre opplegg enn det resten av klassen har gjennom et helt skoleår i ett eller flere fag, vil ikke gå under "tilpasset opplæring" og det må søkes for midler til dette.

Stort sett har vi få eller ingen utfordringer med våre foresatte. De er frustrerte over en del, men forstår godt at vi lærere er det samme, og det er begrensninger for hva vi klarer å gjennomføre med 30+ elever i et lite klasserom. Det er nemlig veldig frustrerende å ikke få gjort jobben vår på grunn av omstendigheter vi ikke styrer! Det er ikke alltid enkelt med en jobb !alle" vet noe om, "alle" skal uttale seg om, men som de færreste egentlig skjønner omfanget på...

Anonymous poster hash: dd49e...330

[AnonymBruker]

Jeg kan tilpasse et opplegg for noen, men ikke for alle 31 elevene i klassen. Det er variasjon i vanskelighetsgrad og arbeidsmetoder, men det er umulig å tilpasse undervisningen til hver elev.

Rammene for faget gjør det umulig, og de størst utfordringene i rammene timetall, kompetansemål og klassestørrelse. Størrelsen på klassene henger vel sammen med finansiering av skoleplassene? Timetall og kompetansemål blir besluttet i Utdanningsdirektoratet og i Stortinget, og jeg mener at en stor del av ansvaret for manglende tilpasset opplæring ligger der og ikke hos den enkelte lærer.

For ordens skyld: Jeg arbeider i vgs., og jeg underviser hovedsakelig i norsk.

Anonymous poster hash: 8aa79...b52

[AnonymBruker]

Det er ikke noe galt med foreldre som ønsker, og ber om, det beste for sine barn også på skolen. Men det er heller ikke noe galt med læreren som ikke klarer å innfri alle disse ønskene.

Tilpasset opplæring er et flott, men også temmelig håpløst begrep, fordi det kan tolkes på så veldig mange måter, og den største tolkningsproblematikken her er hvor mye tilpasning en kan forvente at skal skje. Og hva en kan forvente styres av rammene en har, som oftest er gitt av alle andre enn foreldrene, lærerne og skoleledelsen. Her er det politikerne, departementet, kommunen og andre instanser som legger føringene, enten det gjelder økonomi, klassestørrelse eller målene elevene skal nå.

En god lærer, og dem finnes det mange av, ser og ønsker seg muligheten til å gjøre mer for hver enkelt elev, men det er rett og slett ikke mulig å gi hver elev den ultimate læringssituasjon i løpet av en skoledag. Men foreldre ønsker selvsagt den ultimate læringssituasjonen for eget barn hver time, hver eneste dag, og det kan ingen klandre dem for. Men også foreldre må se at skolen slik den er organisert har sine begrensinger, og at målet overordnet dessverre må være best mulig for flest mulig over tid. Skulle hver elev alltid hatt det ideelt, så måtte man hatt en lærer per elev, og det sier seg selv at det er så ressurskrevende at det ikke er aktuelt.

Anonymous poster hash: 6cbb9...2ed

[AnonymBruker]

Problemet i Norge er at vi har politikere (og mange velgere) som tror at det er bare å lovbestemme noe, og vips så blir det slik. Grunnen til at det ikke blir gjort i utgangspunktet er vanligvis at det ikke er penger, og det følger sjelden noe større budsjett med de nye forskriftene. Dermed blir bare hverdagen bedre for dem som er ressurssterke og vet hva de har krav på, og dårligere for dem som ikke er det.

Anonymous poster hash: ba9da...f53

[Kjempeliten]

Det som står i læreplanene er et glansbilde av hvordan virkeligheten faktisk er. Det står så pent om alt hva elever har rett til, men å gjennomføre det til punkt og prikke i hverdagen er vanskelig. De som skriver læreplanene har absolutt ikke den innsikten i skolehverdagen som de burde ha hatt.

Et eksempel er når eleven med adhd bruker all tid til læreren fordi han har en dårlig dag, eventuelt avslutter det med at eleven skulker og drar hjem, mens de ikke får startet med noe ekstraundervisning eller lignende for eleven før om 3 uker fordi det er mangel på ressurser.

På den tiden læreren har måtte brukt tida si på eleven med adhd, har andre, både svake og sterke elever hatt behov for hjelp eller utfordringer. Motsatt kan et eksempel være at læreren ikke prioriterte den med adhd fordi hun heller ønsket å prioritere flest mulig.

Dette er heller ikke noe foreldre ser, og de klager fordi læreren ikke klarer å skape en perfekt skolehverdag.