Skal jeg ta kontakt?

[AnonymBruker]

Jeg er en voksen dame som ble adoptert bort som baby, og har i alle år visst hvem som er min biologiske mor. Hun har alltid vært klar på hvem min biologisk far er, men denne ble frikjent i rettsak i sin tid. Dette er 44 år siden så noe sånt som DNA fantes ikke den gangen.

I alle år har jeg vurdert å kontakte påståtte biologiske far, men har ikke turt å ta steget, da det ikke er 100% sikkert, og jeg er redd for røre for mye i følsomt terreng. Samtidig har jeg selv sterkt behov for å kjenne mitt opphav og bli tryggere på min identitet. Noen som har erfaring?

Anonymous poster hash: cc342...921

[AnonymBruker]

Hvorfor ble han frikjent i rettssak?

Det er jo fortsatt mulig å ta DNA, å det vil vel neppe komme som noen bombe på han siden sakken har vært oppe i retten.

Jeg har ingen erfaring på dette området, men kjør på. Du kan kun få et nei, men du kan også få ja, men det vet du ikke før du har prøvd, å så lenge du har lyst til å ta kontakt, tror jeg ikke du vil bli tilfreds før du ihvertfall har gjort et forsøk. Sier han nei så kan du jo ikke gjøre mer, men da har du prøvd.

Anonymous poster hash: ea69a...385

[flirt]

Blodprøven som ble tatt den gangen kunne hverken avkrefte eller bekrefte farskapet. Nest steg var benmargsprøve, da sa bestefaren min( min mors far) at de ikke ville utsette meg for den smerten(fysiske). Det var da bestemt at jeg skulle adopteres bort og de hadde funnet adoptivforeldre til meg.

Jeg har sikkert skrevet til min "far" 20 ganger, men brevene er aldri blitt sendt. Jeg er redd han avskrev meg fra den dagen rettsaken ble avsluttet og derfor ikke har fortalt det til sin nye familie. Og redselen for et nei er veldig stor.

[AnonymBruker]

Man har sikkert ulikt syn på slikt, men jeg har aldri forstått det voldsomme behovet for å "finne sine røtter". Jeg er i nesten samme situasjon som deg, men jeg er oppvoks hos min mor og stefar. Min stefar - som jeg heretter kaller far - har vært en del av livet mitt siden jeg var 1 år og jeg betrakter han som min far på alle måter. Min biologiske far forsøkte å sno seg ut av farskapet, men det ble bevist at han var rette vedkommende. Jeg har aldri møtt han, han ville ikke vite av verken meg eller min mor.

I ungdommelig nysgjerrighet fant jeg ut hvem han var, men jeg har aldri tatt kontakt. Han bor ikke langt unna og har familie. Jeg har mange ganger tenkt hvordan jeg ville reagere om han tar kontakt. Jeg kommer aldri til å gjøre det. Av ulike grunner. Han valgte å ikke ha meg som en del av livet sitt, han såret min mor ved å forlange farskapstest (de hadde vært sammen lenge), han har ikke gjennom 47 år gjort forsøk på å kontakte meg.

Dessuten vil jeg ikke såre min far ved å kontakte en fremmed mann. Han har tross alt vært min far i 46 år, det var han som lærte meg å sykle (og trøstet meg når jeg kom hjem med skrubbsår på kneet), det var han som var med første dagen på skola, det var han som fulgte meg opp i idrett, på skola og som lærte meg å kjøre bil. Han er i dag bestefar til mine barn. Så hvorfor skulle jeg risikere å såre han ved å ta kontakt med en mann som ikke har villet vite om meg i 47 år?

Hvis du velger å kontakte den du tror er din far, tror jeg du må psykisk forberede deg på å bli avvist. Men da vet du i allefall hvor du står.

Lykke til, uansett hva du velger.

Anonymous poster hash: 9143f...21e