komme over eksen og bli lykkelig som singel?

[Ayla999]

Eksen min har nylig gjort det slutt med meg etter 2,5 år sammen. Han sier han ikke har de rette følelsene for meg, men han håper vi kan fortsette som venner. Jeg vet ikke helt om jeg klarer det og akkurat nå vil jeg bare prøve å få megselv på beina, for jeg hadde følelsene på rett plass, tenkte på en fremtid sammen osv, og synes dette er ganske vanskelig.

Jeg bare lurer sånn på hvordan jeg kan bli lykkelig som singel. Hva er det alle dere single gjør som gjør at dere har det så bra? Jeg vil bli en av dere, for jeg vil ikke haste meg inn i et nytt forhold når jeg kommer til å gå inn i forhold for å føle meg elsket og ønsket. For det er hvertfall sånn det føles nå, at jeg ønsker bekreftelse på at jeg er bra nok osv. Jeg trenger å bygge opp selvbildet litt igjen, men jeg synes det er litt stort å ta tak i. Samtidig trenger jeg noen mål som bare er for meg, før så var det jo å flytte sammen med eksen, drømte om en familie og masse ting vi skulle gjøre sammen, men hvordan finner man lyst til å gjøre ting i sånn her situasjon? Jeg trenger litt tips på hvordan jeg kan komme meg videre fra han...

[AnonymBruker]

Tid er det eneste som hjelper på kjærlighetssorgen. Min oppskrift på å trives som singel er å leve i nået, ta vare på kroppen (spise sunt, trene, sove nok), nyte å gjøre det jeg selv vil til enhver tid og fokusere på å ha det bra!

Anonymous poster hash: 366ce...bb5

[Ayla999]

Takk for svar! Men jeg vil ikke/orker ikke ha det sånn her.. skulle ønske man bare kunne trykke på en delete-knapp i hodet så man bare glemte alt å kunne være glad. Det er så utrolig vanskelig å flytte fokuset fra han spesielt når jeg sitter alene på hybelen. Har jo mange venner, men familien bor langt unna så jeg får ikke bare dratt hjem for en periode heller, og det eneste som hjelper er å være sosial.. men jeg må jo slappe av og! Håper det går over (på en eller annen måte) snart så jeg kan fortsette å leve livet.. skulle sånn ønske at ting var som de var før. Da hadde det ikke vært noe problem, men når han ikke har det bra med meg så går det ikke så bra uansett hvor mye jeg vil at vi kunne fortsatt og hatt det bra sammen

[AnonymBruker]

Stor klem til deg, det du gjennomgår nå er grusomt, men det går faktisk over. For 1,5 måneder siden skrev jeg et liknende innlegg her på forumet og skjønte heller ikke hvordan jeg skulle bli glad igjen. Nå er jeg det faktisk. Selv om det er en klisje, det som hjelper er tid. Og forsøk å endre noe i livet ditt, feks en ny hobby. Jeg trodde heller ikke på dette, men det hjalp meg. Med tiden vil du fokusere mer på det du har i livet ditt, som venner, jobb, trening, hobby etc. Ikke press deg til å gjøre alt på en gang, ta skrittene gradvis og du vil etterhvert begynne å glede deg over det du har i livet.

Anonymous poster hash: d2099...cc3

[Gjest]

Som de andre sier her, så må du ta tiden til hjelp. Hvor langt tid det tar før du kommer deg over det vet ingen, men en dag så vil du våkne opp og føle at livet faktisk er ganske så okei allikevel. Du sier at du trenger noen mål som kun er for deg, og det er helt riktig. Men, dette burde du hatt selv om du var i et forhold, og er noe du bør ta til ettertanke neste gang du går inn i et forhold. Det er lett å glemme seg selv, og fort tenke "vi" om alt, men det gjør ting desto vanskeligere om det en dag skulle bli slutt.

Den første tiden er det nok ikke så mye som er lystbetont, men her er er det om å gjøre å presse seg litt. Ta deg en tur ut, tren og bli med på alt som er å gjøre. Som du sier så må du jo også slappe av, og her kan bøker eller en hjernedød tv-serie være til god hjelp.

Klem til deg, TS

[Nettinettet]

Jeg er en av de som mener at å ta tiden til hjelp = bortkastet tid.

Ja, man skal sørge og være lei seg og gråte og kjenne på følelsene. Men når man har gjort det, bør man børste støvet av sine postive sider og gleder i livet og gjøre ting som skaper gode følelser. Alt for mange surrer seg inn i patetisk selvmedlidenhet og stakkars meg som ble dumpa følelser som bare skaper depresjon og ulykke.

Livet går faktisk videre! Du må gripe mulighetene og la livet vise vei til nye opplevelser. Å henge igjen i fortiden har ingen godt av!

http://www.youtube.com/watch?v=CevxZvSJLk8

[Ayla999]

Ja, nå er det ganske fersk så jeg må vel bare ta tida til hjelp. Det er bare så utrolig vondt alt sammen.

Jeg snakka med søstra mi i sta om dette ned mål, og jeg har jo egentlig masse mål for megslev som jeg jobber med nå, jeg driver å utdanner til å bli førskolelærer, og har et par hobbyer som jeg er kjempeglad i, men det drukner litt i meg når jeg ikke klarer å tenke på noe annet enn han. Det går greit når jeg er med folk hvor jeg må være sosial, men så fort jeg er alene, være seg å reise med bussen hjem, være hjemme eller whatever så kommer tankene.. også har jeg ca 1000 følelser på en gang, sint, sur, bitter, trist, forbanna, lei meg, sår, glad, følelse av tomhet, håpløshet. På en måte synes jeg det er utrolig vanskelig å akseptere at jeg kan ha det så vondt når det virker som han bare går videre uten noe om og men....

Jeg vil ikke frenstå som om jeg synes så utrolig synd på meg selv heller, for jeg er jo ikle den første i verdenshistorien til å gå gjennom dette, men det gjør vondt og er sårt lilevel.. takk for seriøse svar forresten setter pris på det!

[Ravn1]

Vet godt hvordan du har det.Det er viktig å ta tiden til hjelp, og du vil merke at ting går bedre etter hvert som dagene går Det er nesten ett år siden det offisielle bruddet med eksen min. Vi hang sammen noen måneder etterpå for å finne ut av ting. Det endte ikke bra. Han dumpa meg. Jeg har dager jeg savner han så fælt at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg, mens jeg har flere dager jeg ikke tenker på han i det hele tatt.

Hiv på deg treningstøyet og finn på ting med venninner. Det hjelper. Men ta deg også tid til å sørge. Jeg var nok litt for opptatt med å være aktiv og ikke sitte å deppe de første månedene etter bruddet. Og fikk meg derfor en smell senere. Men ikke grav deg ned i bitterhet. Jeg merket så fort jeg kom over den bitterheten og det enorme hatet jeg følte, så fikk jeg mer ro inni meg. Og folk rundt meg merket at ting var på fremgang. Viktigste av alt, ta vare på deg selv. Gjør ting du liker å gjøre. Og en dag vil kanskje den rette dukke opp

[Nettinettet]

Jeg vil ikke frenstå som om jeg synes så utrolig synd på meg selv heller, for jeg er jo ikle den første i verdenshistorien til å gå gjennom dette, men det gjør vondt og er sårt lilevel.. takk for seriøse svar forresten setter pris på det!

Selvfølgelig gjør det vondt, og du har lov til å ha det vondt og sørge og synes synd på deg selv, men når du føler at det er gått nok tid hvor tankene om han får deg nedstemt og trist så er det på tide å børste de vekk. Ingen tjener noe på at du sørger over lang tid, og den beste følelsen i verden etter et brudd er faktisk å vise han at du klarer deg fint uten og til og med når målene dine og skaper din egen fremtid!

[Sign]

Tid. Det eneste som hjelper. Sier jeg som har brukt år på å komme videre Da det sto på som verst ønsket jeg også at det bare var å vri om på en bryter, at alt det vanskelig og vonde på et blunk skulle bli borte. Men de fleste av oss er (heldigvis) skrudd sammen slik at man ikke kan slå på og av følelsene sine.

Etter et brudd er det mange ting som skal bearbeides. Avhengig av grunnen til bruddet kan det være sorg, sinne, selvmedlidenhet og sikkert masse annet også. Bruk tid på å la sorgen/sinnet få utløp, men ikke la det bli styrende for deg. Vær aktiv i forhold til dine egne følelser, ikke la deg synke ned i selvmedlidenhet, bitterhet, apati. Se framover, forsøk å vær positiv. Sørg for å være opptatt med jobb, studier, venner, trening, hobbyer. Planlegg fritiden på samme måte som du planlegger en arbeidsdag eller en skoledag.

For det verste er å bli sittende passiv i sofaen og kjenne på hvor synd det er i deg selv.

Av erfaring vet jeg at det er vanskelig å være positiv og å se framover når man står midt oppi det, men jeg vet i allefall at det hjelper. Det hadde jeg ikke trodd for 4 år siden, det er i allefall helt sikkert.

Jeg har bevisst ikke hastet inn noe nytt forhold, jeg trengte faktisk år på å komme meg såpass ovenpå at det i det hele tatt var et tema. I dag er jeg for så vidt åpen for det, men det er ikke noe jeg tenker mye på - skjer det så skjer det. Jeg har ungene mine sånn ca halvparten av tiden og de dagene går all tid med til dem.

De dagene jeg er alene planla jeg veldig i starten. Alternativet var å sitte hjemme, stirre i veggen, gråte og lure på hva faen vitsen med det meste var. Men etter hvert har jeg fått et mer avslappet forhold til det og kan godt komme meg gjennom dagene alene uten alt for mye planlegging. Likevel forsøker jeg å planlegge noe for disse dagene slik at jeg har noe å se fram til. Det kan være besøk, en tur på byen, fjelltur, kino eller noe annet som er vanskelig å få til når ungene er hos meg. Eller det kan være så enkelt som god mat med rødvin til på fredagskvelden.

Håper du finner din vei i dette.

Lykke til

Endret 3. oktober 2013 av Sign

[SmartA]

Hei, TS.

Sign sier mye fornuftig her. Jeg er enig med de fleste andre - tid er det eneste som funker. Det er snart tre år siden jeg var igjennom et grusomt brudd, og for min del har jeg trengt den tiden til å komme noenlunde i vater igjen. Det er faktisk sånn, TS, at terapeuter som hjelper folk i slike situasjoner regner alt mellom ett og to år som helt normal tid på å bearbeide et brudd. Noen bruker kortere tid, andre lengre.

Det som er viktig nå, er kanskje at du tar en dag om gangen. Ikke tenk på at du skal ha det sånn som du har det nå kjempelenge, for da blir det uoverkommelig. Men EN dag om gangen - det klarer du! Litt som Anonyme Alkoholikere... Ellers skal du være snill mot deg selv, og gjøre ting som du liker, gjerne sammen med folk som bryr seg om deg. Spis sunt, gå på kafè og drikk god kaffe, les en god bok... Hva som helst, så lenge det er noe du trives med.

For min egen del hjalp det å trene mye og hardt, sånn at hjernen fikk litt fri. Bare et tips!

Ellers synes jeg at du virker som ei fornuftig jente, som tenker veldig riktig når det gjelder å gi deg selv tid alene før du evt involverer en ny mann. Bruk den tiden du føler at du trenger. Og så bra at du satser på å ta utdanning! Husk at når du er ferdig, så er DET noe som ingen kan ta ifra deg, det er bare ditt! Stå på - det BLIR bedre, jeg lover! Klem.

[AnonymBruker]

Jeg er en av de som mener at å ta tiden til hjelp = bortkastet tid.

Ja, man skal sørge og være lei seg og gråte og kjenne på følelsene. Men når man har gjort det, bør man børste støvet av sine postive sider og gleder i livet og gjøre ting som skaper gode følelser. Alt for mange surrer seg inn i patetisk selvmedlidenhet og stakkars meg som ble dumpa følelser som bare skaper depresjon og ulykke.

Livet går faktisk videre! Du må gripe mulighetene og la livet vise vei til nye opplevelser. Å henge igjen i fortiden har ingen godt av!

http://www.youtube.com/watch?v=CevxZvSJLk8

Lettere sagt enn gjort, skal jeg si deg. Hva gjør man når man ikke kommer videre da? Jeg kommer ikke over at jeg ble dumpet og det er 7 mnd siden. Sitter fortsatt hjemme og gråter. Bruker en formue på psykolog men hun sier bare at jeg skal finne meg en ny mann. Bare tanken gjør meg fysisk kvalm.

Så jo, det er viktig å tenke positivt men det ER faktisk ikke så lett å bare gå videre.

Anonymous poster hash: 7eaa0...fe9

[Ravn1]

Hei, TS.

Sign sier mye fornuftig her. Jeg er enig med de fleste andre - tid er det eneste som funker. Det er snart tre år siden jeg var igjennom et grusomt brudd, og for min del har jeg trengt den tiden til å komme noenlunde i vater igjen. Det er faktisk sånn, TS, at terapeuter som hjelper folk i slike situasjoner regner alt mellom ett og to år som helt normal tid på å bearbeide et brudd. Noen bruker kortere tid, andre lengre.

Det som er viktig nå, er kanskje at du tar en dag om gangen. Ikke tenk på at du skal ha det sånn som du har det nå kjempelenge, for da blir det uoverkommelig. Men EN dag om gangen - det klarer du! Litt som Anonyme Alkoholikere... Ellers skal du være snill mot deg selv, og gjøre ting som du liker, gjerne sammen med folk som bryr seg om deg. Spis sunt, gå på kafè og drikk god kaffe, les en god bok... Hva som helst, så lenge det er noe du trives med.

For min egen del hjalp det å trene mye og hardt, sånn at hjernen fikk litt fri. Bare et tips!

Ellers synes jeg at du virker som ei fornuftig jente, som tenker veldig riktig når det gjelder å gi deg selv tid alene før du evt involverer en ny mann. Bruk den tiden du føler at du trenger. Og så bra at du satser på å ta utdanning! Husk at når du er ferdig, så er DET noe som ingen kan ta ifra deg, det er bare ditt! Stå på - det BLIR bedre, jeg lover! Klem.

Enig i at trening er bra når det kommer til kjærlighetssorg. Var ikke så veldig aktiv før jeg ble dumpa, nå trener jeg flere ganger i uken. Hard trening er kjempe bra, kroppen blir sliten og du sover bedre på nettene

[AnonymBruker]

Jeg vil ihvertfall råde deg til å holde deg unna gutter og rebounds. Selv om det kan hjelpe. Jeg gikk på en kjempesmell for en stund siden. Hadde nettopp blitt dumpa av kjæresten gjennom 3 år, og jeg lå bokstavelig talt å gråt i senga i 3 uker i strekk.. klarte ikke gjøre noen verdens ting. Det gikk veldig utover studiene.. etter 3 uker fikk jeg en veldig trang til å få bekreftelse fra andre gutter, og det endte med at jeg hoppet til køys med en fyr. Viste seg at han var en skikkelig player og dermed satt jeg der, enda mer knust over å ha blitt avvist av ENDA en fyr. Det var ikke morsomt, men jeg lærte mye av det.

Nå fokuserer jeg på studier, trening, venninner og jeg prøver hele tiden å tenke at livet er for kort til å bruke masser av tid på å deppe over noe slikt.

Jeg syntes dette sitatet av Paulo Coehlo er ganske fint:

I bear many scars, but I also bear within me many moments that would never have happend if I had not dared to go beyond my limits".

Og dette som jeg ikke vet hvor er fra: Be patient. Sometimes you have to go through the worst to get to the best.

Anonymous poster hash: 572e1...b4c

[Nettinettet]

Lettere sagt enn gjort, skal jeg si deg. Hva gjør man når man ikke kommer videre da? Jeg kommer ikke over at jeg ble dumpet og det er 7 mnd siden. Sitter fortsatt hjemme og gråter. Bruker en formue på psykolog men hun sier bare at jeg skal finne meg en ny mann. Bare tanken gjør meg fysisk kvalm.

Så jo, det er viktig å tenke positivt men det ER faktisk ikke så lett å bare gå videre.

Først og fremst så ville jeg byttet ut den psykologen for det er tydelig at hun ikke gjør jobben riktig! For det andre så vet jeg at det høres lettere sagt enn gjort ut, men det er ER det faktisk ikke. Jeg har gjort det selv så jeg VET at det er mulig. Det handler om styrke og ØNSKE om å komme videre.

Send meg en PM så skal jeg se om jeg ikke kan hjelpe deg helt gratis med det du betaler en formue på uten resultat!

[Ayla999]

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si annet enn tusen takk for gode svar og ikke minst STØTTE! Det hjelper å høre fra flere at det ikke er feil å føle det sånn som dette, selv om jeg har vært gjennom det tidligere og at jeg langt innerst inne vet litt fra før om det å ha kjærlighetssorg jeg skal hvertfall ikke haste meg inn i noe nytt, men virkelig bare prøve å ta meg tid til megselv (når jeg en gang greier å være alene uten å gråte igjen)

[AnonymBruker]

Er i samme situasjon. Hvordan går det med deg, TS?

Anonymous poster hash: a96af...132

[AnonymBruker]

Jeg er en av de som mener at å ta tiden til hjelp = bortkastet tid.

Ja, man skal sørge og være lei seg og gråte og kjenne på følelsene. Men når man har gjort det, bør man børste støvet av sine postive sider og gleder i livet og gjøre ting som skaper gode følelser. Alt for mange surrer seg inn i patetisk selvmedlidenhet og stakkars meg som ble dumpa følelser som bare skaper depresjon og ulykke.

Livet går faktisk videre! Du må gripe mulighetene og la livet vise vei til nye opplevelser. Å henge igjen i fortiden har ingen godt av!

http://www.youtube.com/watch?v=CevxZvSJLk8

Det er veldig arrogant sagt av deg. Folk er faktisk forskjellige, noen bruker lang tid på å komme over noen, noen bruker kort tid. Fins ingen fasit på det. Jeg har hatt kjærlighetssorg i 2 år snart, er ikke bare å bli kvitt det skal jeg si jeg. Har prøvd alt, men ingenting hjelper.

Så ts bruk den tiden du trenger!

Anonymous poster hash: 7eaa0...fe9

[AnonymBruker]

Lettere sagt enn gjort, skal jeg si deg. Hva gjør man når man ikke kommer videre da? Jeg kommer ikke over at jeg ble dumpet og det er 7 mnd siden. Sitter fortsatt hjemme og gråter. Bruker en formue på psykolog men hun sier bare at jeg skal finne meg en ny mann. Bare tanken gjør meg fysisk kvalm.

Så jo, det er viktig å tenke positivt men det ER faktisk ikke så lett å bare gå videre.

Anonymous poster hash: 7eaa0...fe9

Vi er i samme båt, bortsett fra at det har gått fem år hos meg. Jeg har ikke kommet en meter lenger enn den dagen jeg mistet henne. Det er sikkert mye riktig i å ta tiden til hjelp, og hvis man er et sosialt vesen, har jern i ilden, og har lett for å møte folk, så er det kanskje ikke så vanskelig heller. Men ikke misforstå dette med å ta tiden til hjelp til å bety at du kan sette deg til å sture i sofaen inntil det plutselig en dag har gått over - for det gjør det ikke. Det gjorde jeg - og som sagt har jeg ikke kommet en meter lenger enn den dagen jeg mistet henne.

Anonymous poster hash: 1100f...169

[AnonymBruker]

Jeg ble dumpet i sommer. Hele sommeren min gikk i dass, gråt daglig i en måned. Forstod ikke lengre meningen med livet. I tre måneder gikk det slik. Så bestemte jeg meg for at hun ikke skulle få ødelegge meg. Jeg tok tak, bestemte meg for å gå løs på livet på ny. Så nå sier jeg aldri nei om noen vil finne på noe, selv om jeg gjerne er sliten eller ikke ville. Holdningen er også endret til "no guts, no glory".

Så på vei hjem fra byn natt til i dag slo det meg, jeg er lykkelig igjen. Jeg satt i en taxi og tok meg selv i å sitte å smile uten grunn. Følelsen var fantastsik!

Anonymous poster hash: ac53d...80f