Er det greit å bli veldig sint på barna sine?

[AnonymBruker]

I den forstand at man er skikkelig sint, at man kjefter og roper.

Link: http://www.babyverden.no/blogg/Casakaos/Er-det-greit-a-bli-sint-pa-barna/

Hva mener du?

Anonymous poster hash: ff435...2a8

[kisskissbangbang]

Jeg synes absolutt ikke det er greit å bli så sinna et en kaster ting rundt seg og oppfører seg ukontrollert. Selv jeg som voksen blir nervøs når det skjer.

Men å bli sinna av og til og heve stemmen, det er sånt som skjer, og ikke noe de fleste unger har vondt av.

Og da brøler jeg. Jeg brøler så høyt jeg kan mens tårene spretter. Jeg kjefter på ungene, ber dem for pokker om å kutte ut det forbanna tullet og åpne kjeften så jeg får pussa tennene deres.

Jeg kan kaste tannbørsten deres veggimellom, marsjere inn på soverommet og smelle døra igjen bak meg så hardt at det høres helt ut på gata. Jeg har lang erfaring med å smelle igjen soveromsdører fra tenårene, så den svingen er kraftfull.

Dette her, f.eks., er skikkelig ikke greit, og dersom en føler at en må reagere som dette tenker jeg at det er på tide å oppsøke hjelp.

Smelling med dører og kasting av ting hører tenåra til, til nøds er det ok når du krangler med mannen når bare de voksne er hjemme, men jeg synes på ingen måte det er greit å gjøre foran barna.

Endret 2. oktober 2013 av kisskissbangbang

[Gjest Riskjeks]

Jeg mener at det om ikke akkurat er ønskelig, så er det menneskelig, og foreldre er bare mennesker. Det må derfor være greit, men det er selvsagt avhengig av hyppighet. Skjer det en gang i mellom, er det greit mener nå jeg. Mange unger kan ha godt av en "vekker" noen ganger. Husker det selv fra min egen barndom.

[gravid med nr 2]

hehe, jeg kjenner meg igjen, det må jeg si. Men man må jo ikke eksplodere på barna sine, kjenner du den følelsen er det heller bedre og gå vekk fra situasjonen og ta en pust i bakken.

Men som noen sa en gang, husker ikke helt hvor men, det som ble sagt var at denne moren synes det ikke var så dumt at barna så at hun kunne bli SKIKKELIG sinna, eller gal, for da visste de at hun kan bli skikkelig sinna, så derfor ville de ikke vippe henne av pinnen. Ellerno ;D

[Gjest Wanderlust]

Jeg har veldig traumatiske minner fra mye kjefting og skriking i min barndom. Moren min var eksemplarisk på mange områder, men dette førte til at jeg ble redd henne. Derfor er dette noe jeg vil unngå så langt det lar seg gjøre med mine fremtidige barn.

Det er greit å heve stemmen for å få barnets oppmerksomhet om det ikke hører etter og ha en alvorlig tone, men det er absolutt ikke greit å holde dette gående. Du vil jo ikke at barnet skal gjøre som du sier fordi det frykter deg, men fordi det forstår og respekterer deg.

[AnonymBruker]

Jeg må innrømme at jeg har vært så sint, frustrert og sliten at jeg har gått over grensen ok flere ganger. Som alenemamma så var det heller ikke mulig å ta en runde rundt huset.

Husker lettelse da unger var så store at jeg faktisk kunne forlate huset og venninnen min som ble litt satt ut der jeg sto gråtende på trammen.g

Anonymous poster hash: fea24...afa

[AnonymBruker]

Veldig enig i det mange av dere skriver.
Har selv vært i situasjonen, der jeg har kjeftet høylytt og vært ganske så sinna. Men når jeg så hvor redd barnet mitt ble, tok jeg meg selv fatt og lovte meg selv at dette skulle aldri skje igjen. Og det har det ikke siden. Er ekstremt enig i det Wanderlust sier; ''Du vil jo ikke at barnet skal gjøre som du sier fordi det frykter deg, men fordi det forstår og respekterer deg.''

På den annen side så vokste jeg opp med foreldre med veldig mye dobbeltmoral. De kjeftet og skrek, slo i veggene, kastet ting vegg imellom. Mens jeg som barn måtte respektere, være rolig og kontrollere meg selv i situasjoner hvor jeg var fryktelig sint. Dette endte med mye innestengt sinne, ante ikke hvordan jeg skulle få det ut og jeg begynte å selvskade meg fra jeg var 12 år, frem til jeg ble 19 år.

Anonymous poster hash: ff435...2a8

[momo]

Ofte skriking til barna tror jeg ikke er bra, men en gang iblant har de nok ikke vondt av.

Ene barnet mitt klaget over at jeg kjeftet hele tiden, ennå jeg aldri kjeftet. Sånn gikk det 1 år, så gjorde barnet noe som gjorde at jeg skrek og virkelig kjeftet, etter det hørte jeg aldri noe mer om at jeg kjeftet hele tiden. For da forsto barnet at jeg hadde jo faktisk ikke kjeftet før.

Og de få gangene jeg skriker til barna mine, så prater jeg med de etterpå om det. Ber om unnskyldning for at jeg skrek, at det var unødvendig. Men forklarer rolig hvorfor jeg ble sint.

[Gjest Wanderlust]

På den annen side så vokste jeg opp med foreldre med veldig mye dobbeltmoral. De kjeftet og skrek, slo i veggene, kastet ting vegg imellom. Mens jeg som barn måtte respektere, være rolig og kontrollere meg selv i situasjoner hvor jeg var fryktelig sint. Dette endte med mye innestengt sinne, ante ikke hvordan jeg skulle få det ut og jeg begynte å selvskade meg fra jeg var 12 år, frem til jeg ble 19 år.

Anonymous poster hash: ff435...2a8

Kjenner meg igjen i det du skriver. Jeg opplevde at det var greit for min mor å bryte regler og skrike, mens dette ikke gjaldt meg. Det var veldig forvirrende og til stor frustrasjon, da denne måten å takle konflikter på ble seende ut som malen i mine øyne. Jeg fikk kjeft for å gjøre det samme, men klarte ikke å overdøve skrikingen eller bli hørt om jeg prøvde å være rolig. Det førte til at jeg følte at jeg levde i et diktatur, uten selvfølgelig å kunne definere det slik, og gjorde at jeg ofte slo hodet i veggen(bokstavelig talt) eller kløyp meg selv i kinnene til jeg fikk blåmerker. Dette skjedde i veldig ung alder.

Det er veldig trist å lese at du begynte med selvskading. Jeg håper det går bra med deg nå

Du som forelder er forbildet til barna dine. De tar etter deg. Du må huske på at om du takler konflikter ved å bli sint, skrike og kjefte, så tror barnet det er slik man skal takle sånne situasjoner. Når du så formidler at dette er galt men senere gjør det samme selv, så mister du troverdighet og gjør barnet forvirret. Det har altså motsatt effekt på lang sikt.

Det en kan formidle til barna er at det er lov å noen ganger miste besinnelsen, men at det da er fint å unnskylde seg for det etterpå. Vi er bare mennesker som det blir sagt, og alle gjør vi feil.

[AnonymBruker]

Ikke bra, barn blir redde og enda mer umulige. Snakk med dem, ikke til dem!!

Anonymous poster hash: df757...62b

[Missy1]

Jeg roper til barnet mitt, men ikke uten god grunn.

1. Hvis han utsetter seg selv for fare og jeg er for langt unna til å stoppe han fysisk. Da roper jeg for å få rettet hans oppmerksomhet mot meg slik at jeg rekker å komme frem til han før han skader seg

2. Når alle tenna hans plutselig sitter fast i leggen min eller annen kroppsdel

Begge disse er roping pga en situasjon som kommer plutselig og da er det ofte vanskelig å kontrollere seg, det kommer av seg selv.

Prøver å ikke bruke mye kjefting og smelling fordi jeg selv føler jeg har tatt skade av det etter MYE kjefting i min oppvekst

[AnonymBruker]

Man ønsker jo ikke å gjøre som moren i det blogginnlegget, men har reagert slik flere ganger jeg også. Noen ganger har man dårlige dager og er fryktelig sliten, og da er det ikke alltid at man klarer å styre seg. Men, om man eksploderer pga noe slikt, så mener jeg det er viktig å forklare barna det etterpå. At det var faktisk ikke deres skyld men at mamma er veldig sliten i dag, og at man faktisk kan be om unnskyldning for den oppførselen man har vist. Vi er bare mennesker, og begeret kan noen ganger renne over.

Den episoden jeg husker best hvor jeg ble skikkelig sint på ungen min var en periode hvor han var skikkelig sint og aggressiv. Husker ikke hva det startet med, men antakelig var det et eller annet han ikke hadde fått lov til, ihvertfall sa han at han skulle drepe meg og han slo meg med flathånda midt i ansiktet. Og han slo så hardt at jeg eksploderte mens tårene trillet. Fortalte (ropte) ut om han faktisk visste hva det betydde, og hva som skjedde om han gjorde noe sånt, hadde en ganske lang tirade. Fortalte også at vi gjør alt for dem, er glad i dem og stiller opp for dem, og det her var takken. Få høre at ungen din skal drepe deg og å bli slått. Tror aldri jeg har vært så sint før. Etterpå gikk jeg ut i stua og satt meg, og ungen gikk på rommet. Etter en liten stund kom han inn og ba om unnskyldning for det han hadde sagt og gjort, også snakket vi om det. Da skjønte han hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde.

Oppførselen hans har heldigvis bedret seg kraftig. Og vi har i ettertid sett at jernmangel har vært årsaken til sinnet hans fordi han også har vært sliten! Det er MYE bedre nå!

Anonymous poster hash: db9b5...0db

[Missy1]

Man ønsker jo ikke å gjøre som moren i det blogginnlegget, men har reagert slik flere ganger jeg også. Noen ganger har man dårlige dager og er fryktelig sliten, og da er det ikke alltid at man klarer å styre seg. Men, om man eksploderer pga noe slikt, så mener jeg det er viktig å forklare barna det etterpå. At det var faktisk ikke deres skyld men at mamma er veldig sliten i dag, og at man faktisk kan be om unnskyldning for den oppførselen man har vist. Vi er bare mennesker, og begeret kan noen ganger renne over.

Den episoden jeg husker best hvor jeg ble skikkelig sint på ungen min var en periode hvor han var skikkelig sint og aggressiv. Husker ikke hva det startet med, men antakelig var det et eller annet han ikke hadde fått lov til, ihvertfall sa han at han skulle drepe meg og han slo meg med flathånda midt i ansiktet. Og han slo så hardt at jeg eksploderte mens tårene trillet. Fortalte (ropte) ut om han faktisk visste hva det betydde, og hva som skjedde om han gjorde noe sånt, hadde en ganske lang tirade. Fortalte også at vi gjør alt for dem, er glad i dem og stiller opp for dem, og det her var takken. Få høre at ungen din skal drepe deg og å bli slått. Tror aldri jeg har vært så sint før. Etterpå gikk jeg ut i stua og satt meg, og ungen gikk på rommet. Etter en liten stund kom han inn og ba om unnskyldning for det han hadde sagt og gjort, også snakket vi om det. Da skjønte han hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde.

Oppførselen hans har heldigvis bedret seg kraftig. Og vi har i ettertid sett at jernmangel har vært årsaken til sinnet hans fordi han også har vært sliten! Det er MYE bedre nå!Anonymous poster hash: db9b5...0db

Klart begeret kan renne over, men om man ikke lærer av det og tar kontroll over sinnet sitt neste gang så bør man nok søke hjelp for det er jo ikke greit å hive ting veggimellom og smelle med dører som om man var i verste stadiet av puberteten

[Anciol]

Pappa ha gitt meg noen skikkelige skjenneprekener oppi gjennom, men har ikke tatt skade av det. Men føler jeg at sinnet øker, så stikker jeg ut en times tid og kjøler meg ned med en tur.

[Vera Vinge]

Jeg vil det er menneskelig å miste besinnelsen i blant. Hvilken skade det gjør kommer an på hvor ofte det skjer, hvor ute av kontroll den voksne blir og hvordan man snakker om det etterpå. Jeg er selv vokst opp med en del ukontrollert sinne fra voksne, og blir fortsatt veldig ukomfortabel når mannen min hever stemmen når vi krangler f.eks.

Jeg har en del temperament selv, og jeg er spent på hvordan jeg vil klare å tøyle det når barnet mitt kommer i den mer utprøvende alderen. Det er viktig for meg å klare å beholde roen mest mulig pga. mine egne opplevelser som barn, men selvsagt kommer jeg til å bli sint på barnet mitt i framtiden. Men da syns jeg det er stor forskjell på å heve stemmen og å kaste ting f.eks.

[AnonymBruker]

Vokste selv opp med en mor som BRØLTE når hun ble sint. Jeg ble rett og slett redd henne. Hun er den klokeste og snilleste damen jeg kjenner nå, og vi har et veldig nært forhold. Jeg klarer nesten ikke skjønne at det er samme dama som kjefta og smelte når jeg var liten. Men jeg husker det, og får en vond følelse av å tenke på det.

Jeg har prøvd å hinte frempå med det i nyere tid, for jeg lurer på hvorfor hun var sånn. Men hun fornekter det.

Uansett : Jeg hadde et veldig tett forhold til mitt søskenbarn, og misunnet henne for at moren ikke kjeftet høylytt. Og søskenbarnet mitt hadde mye mer respekt for sin mor enn jeg hadde for min.

Anonymous poster hash: d82a2...39e

[Stinelin]

Ingen roper til hverandre her i huset, så jeg håper at vi ikke skal begynne med det heller.

Jeg har ei mor som maser, kjefter og smeller, og hadde en far som snakket med oss og aldri hevet stemmen. Og det var aldri tvil om at jeg har respektert og hørt mest på pappa.

[Gjest Riskjeks]

Vokste selv opp med en mor som BRØLTE når hun ble sint. Jeg ble rett og slett redd henne. Hun er den klokeste og snilleste damen jeg kjenner nå, og vi har et veldig nært forhold. Jeg klarer nesten ikke skjønne at det er samme dama som kjefta og smelte når jeg var liten. Men jeg husker det, og får en vond følelse av å tenke på det.

Jeg har prøvd å hinte frempå med det i nyere tid, for jeg lurer på hvorfor hun var sånn. Men hun fornekter det.

Uansett : Jeg hadde et veldig tett forhold til mitt søskenbarn, og misunnet henne for at moren ikke kjeftet høylytt. Og søskenbarnet mitt hadde mye mer respekt for sin mor enn jeg hadde for min.

Anonymous poster hash: d82a2...39e

Utenfor tema, men tipper hun kjeftet like mye når du ikke var der... De færreste kjefter når det er andre unger (eller voksne) tilstede.

[AnonymBruker]

Utenfor tema, men tipper hun kjeftet like mye når du ikke var der... De færreste kjefter når det er andre unger (eller voksne) tilstede.

Hvorfor tipper du det? Jeg vet at hun ikke gjorde det. Og jeg bodde hos de i flere uker av ganger når jeg hadde ferie osv.

Anonymous poster hash: d82a2...39e

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det er greit å bli sint og veldig sint noen ganger, men hvordan man uttrykker sinnet er avgjørende. Det er ikke greit å miste kontrollen, kaste ting, slå eller skjelle ut helt uten "sperrer" tenker jeg. Jeg har ikke barn selv, men kan bli sint på tantebarnet mitt når hun virkelig drar på for å få viljen sin/tester grenser. Jeg prøver å være saklig og i hvert fall holde fokus på det viktige i situasjonen, samtidig har jeg opplevd å gå over streken. Da har jeg bedt om unnskyldning for det med en gang - jeg synes det er det minste man kan gjøre, tørre å innrømme at man har gjort noe man ikke synes er greit. Også er det selvsagt et spørsmål hvor langt over streken man går da... å ha som utgangspunkt at det er ok å slenge ting i veggen, skrike eller være fysisk mot barnet er en resignasjon tenker jeg, for da føler man kanskje man ikke trenger unnskylde seg heller. I tillegg til at barna selvsagt tar etter ens egen atferd og vil gå inn i konflikter like utagerende som en selv er.

Anonymous poster hash: fe458...377