Sosiale settinger

[AnonymBruker]

TAKK for at du leser dette, og forhåpentligvis gi meg tilbakemeldinger! Velger å være anonym her nå, av åpenbare årsaker

Så var det disse sosiale kodene, vennskap, snikksnakk, varme samtaler, latter og generell sosial omgang..

Dette kjenner jeg er veldig vondt å skrive om, for jeg vet egentlig ikke hvordan det har blitt sånn. Jeg tror at jeg nesten alltid har vært sånn.. Og jeg vet ikke om det er normalt? Jeg sliter med å delta akivt i sosiale settinger. Familiebursdager er ikke noe problem, men settinger hvor jeg kjenner få eller fester bl.a synes jeg er vanskelig. Jeg vet ikke hvordan jeg skal opptre, hvordan jeg skal få stiftet dypere bekjentskaper (vil jo ha noen nære venninner... ). Jeg forsøker så godt jeg kan å være meg selv, som vil si smile og le, være imøtekommende og forsøke å småprate (utfordrende!). Jeg tør å si meningene mine, men passer på å ikke rope de ut når det er mennesker jeg ikke kjenner. Føler ikke at det er helt på sin plass, det passer bedre i samtaler og lærerike diskusjoner med venner Så det er ikke slik at jeg bare sitter og nikker. Jeg prater og slikt, men får ofte en følelse av at den andre personen ikke er så interessert? For å ta et eksempel;

Jeg var i en bursdag til ei venninne hvor det også var flere nære venninner av henne, som jeg også har møtt ved et par anledninger på fester. Vi er kanskje syv stykker i det ene rommet, og når den ene går på do som jeg pratet med, forsøker jeg å prate med noen av de andre (som jo er naturlig). Vel, to ved siden av meg satt seg enda tettere slik at jeg ikke skulle høre samtalen deres, og de tre andre bare kikket på meg. Da jeg forsøkte å få igang samtaler med de, var det tydelig at de ikke var interessert. Så jeg ble derfor sittende alene i noen minutter. Fant denne episoden så ubehagelig at jeg dro cirka en halvtime- tre kvarter etter.

Foruten om denne episoden, synes jeg det er vanskelig å stifte dypere bekjentskaper eller vennskap. Jeg har en sykdom som gjør at jeg trenger mer ro og hvile enn gjennomsnittspersonen (forteller aldri om dette til mennesker jeg kommer i prat med -kun de nærmeste som vet om dette), og dette gjør at jeg ikke orker å være sosial hver uke -og derfor ikke tar initiativ så ofte. Kanskje en to-tre ganger i mnd for å møtes, og oftere for å prate litt

Jeg forstår rett og slett ikke hva jeg gjør feil Føler meg patetisk og mister litt selvtillit av dette kjenner jeg. Er det noen her som kjenner seg igjen eller har noen tanker/tips til meg?

Til informasjon så har jeg samboer, så det er ikke slik at jeg er på utkikk etter partner -kun vennskap eller i det minste sosial trening.

Anonymous poster hash: 1aa35...4b1

[Pringle]

Jeg synes de andre virket uhøflige. Ikke noen jeg ville ønsket å bli nærmere venn med...

[AnonymBruker]

Snakker du lavt? Kan det rett og slett hende at de ikke hørte at du sa noe?

Det har skjedd meg noen ganger. Noen har trodd jeg er uhøflig og ikke svarer når de sier "hei" f.eks, men jeg bare snakker nokså lavt.

Er sånn fra naturens side, men prøver å være bevisst på å snakke høyere.

Anonymous poster hash: c3ac1...5e7

[Madelen85]

Jeg kjenner meg igjen.. Men det har blitt sånn med årene. Etter alle 3 svangerskap med hypermessige gravidium (spyr 8 av 9 måneder) har jeg desverre blitt lite sosial av meg. Jeg var kjempe sosial før. Og jeg har miste mange utav vennene mine.. (trist) og nå føler jeg at jeg har vanskeligheter for å få noen venner som blir nær. Mange bekjente som jeg snikksnakker med,men ingen nære gode samtalepartnere.. Så skjønner hvordan du har det.

Klem til deg!

[Cata]

Har ingen gode råd, men kjenner meg veldig igjen i slike settinger. Jeg sliter virkelig med å finne noe fornuftig å snakke med andre mennesker om i slike settinger. Delvis skylder jeg på at jeg er introvert, men det burde likevel være mulig å lære seg kodene sånn noenlunde. En ting jeg vet jeg gjør feil, men som visstnok skal være et sikkerstikk er å spørre og grave om samtalepartnerens tilværelse. Da skal man visstnok vise at man er interessert. I min verden er det ca. maks uhøflig å gjøre, og dermed kvier jeg meg veldig, men har lest i utallige tråder her på forumet at det er visst ikke bare "lovlig" men også noe som er smart å gjøre.

Ellers sier jeg meg enig med deg, TS. Emner der jeg har sterke meninger foretrekker jeg å lufte blant gode venner og ikke i det som skal være en hyggelig sammenkomst.

[AnonymBruker]

Åh, det er litt godt å lese at jeg ikke er helt alene om disse følelsene må jeg innrømme. Det gjør at jeg i det minste ikke føler meg heeeelt alene. Dere forstår nok hva jeg mener. Føler ikke at jeg akkurat kan prate om dette med andre. Det er jo litt ..flaut.

Jeg er enig med deg, Pringle, i at de var uhøflige i den situasjonen. Likevel er det vanskelig å unngå en mindreverdighetsfølelse i en sånn situasjon -dessverre.

Anonymbruker #3: Det er synd at folk har oppfattet deg som uhøflig på bakgrunn av lydnivået. Jeg vet at jeg ikke prater lavt, så det kan ikke være det heller.. Men takk for tipset likevel!

Madelen85: Det er akkurat slik jeg føler det også. Det blir liksom aldri noe av de nære gode samtalepartnerne. Og det er jo så synd, for det finnes så mange fantastiske og gode mennesker der ute.

Cata: Jeg er av samme oppfatning som deg. Det KAN blir for nærgående, og det synes jeg ikke noe om. Men jeg spør alltid litt om slike hverdagslige saker som hvor i byen de bor, om de studerer eller jobber og lignende. Dette går som regel veldig greit har jeg erfart. Oooog så stopper det litt opp Så det er vel en balansegang der tror jeg.. Det var det å forstå denne sosiale koden, da. Dèt skal neimen ikke være så lett.

Anonymous poster hash: 1aa35...4b1

[Madelen85]

Det finnes utrolig mange flotte mennesker der ute! Nei,forstår godt at du syns det er litt flaut. Føler det på samme måte. Vil du snakka om det evt andre ting,send meg gjerne en PM :-)

[AnonymBruker]

Det er synd at det skal være slik. Kunne ønske det fantes en slags trylleformel for å forstå (Innser selv hvor dumt det der høres ut ) de sosiale kodene.

Anonymous poster hash: 1aa35...4b1

[AnonymBruker]

Kjenner meg veldig igjen i slikt selv. "Løsningen" for min del har blitt å unngå fester og sammenkomster. Har ingen venner igjen som inviterer meg på slikt uansett, så akkurrat det har blitt veldig lett..

Aner ikke hva jeg hadde gjort uten kjæresten min...

Anonymous poster hash: 1cb2f...868

[Gjest tuppesjura]

Kjenner meg litt igjen i det du skriver. Jeg er fryktelig dårlig på småprat, og hvis ikke noen andre holder samtalen i gang, så gjør hvertfall ikke jeg det. Er greit om man har noe felles og snakke om, men ofte blir det pinlig synes jeg.

Jeg velger å unngå slike situasjoner. Er ikke glad i fester, og blir sjelden med om jeg blir invitert. Tom familieselskaper type hvor det er ganske stor feiring er grusomt! Bryllup helt forferdelig! Ofte drar jeg hjem rett etter middag, også henter jeg heller mannen når han er ferdigfestet. Men ofte holder vi oss bare hjemme.