H****** er løs i familien min

[Gjest Anonymous]

Ja, da har det skjedd, det som jeg har spådd i lange tider. Svigerinnen min har tatt med seg barna og flyttet fra broren min. Jeg forstår henne godt, for broren min er fryktelig vanskelig å leve sammen med. Han har et humør og et temrament som ikke ligner grisen!!! Alle i hans nærhet går på tå for ham hele tiden, for ikke å gjøre noe, eller si noe som kan terge ham. Og her er det snakk om småting!!!

Han er en person som skulle hatt profesjonell hjelp for lenge siden (psykolog, psykiater ...)

Han har en vanskelig bakgrunn, med mye bobbing i skolen. MEN, det gir ham ikke rett til å holde leven med alle rundt seg.

Jeg, min samboer og våre barn, bever for hva som skjer nå. Vi orker ikke være sammen med ham, og nå er han helt alene. Han har ingen venner, han har mistet kontakten med faren vår, så nå blir vel vi skyteskive igjen. Vi unngår kontakt med ham så mye som mulig, orker ikke feire høytider med ham, og jeg gruer meg for de gangene jeg må ha med ham å gjøre.

Har prøvd å snakke med ham MANGE ganger opp gjennom årene, om psykolog osv, men nei, han nekter å høre på det øret.

Dette er veldig vanskelig, for han har det ikke lett med seg selv. Det er broren min, og jeg er glad i ham og ønsker han kunne få det godt.

Vi har prøvd alt mulig, og stilt opp i øst og vest, bare for å få faenskap igjen.

Han er så ille at han kan sitte i mine barns bursdag og gi meg huden full av kjeft hvis jeg drister meg til å ikke se rett på ham når han snakker til meg. Han har så rare meninger og synspunkter at dere ville måpe hvis jeg tok med alt her.....han er rett og slett ikke sann!!!

Men, jeg orker ikke gå på tå for ham lengre. Det får være grenser for hvor mye man skal holde ut i familiens navn.

PUH! Måtte skrive av meg litt

[Gjest Madam Felle]

Hva om du stiller et ultimatum til han? At han må få hjelp for at dere skal ha kontakt. Ellers vil du ikke ha noe med han å gjøre mer, for det gagner verken deg eller barna.

[Gjest Anonymous]

jo, det er det jeg prøver å "manne" meg opp til.

Men, saken er den at jeg er fryktelig utrygg på ham. Jeg er faktisk ikke sikker på hva han kan finne på. Så ille er han at jeg faktisk tror han er i stand til å gyve løs på meg hvis han blir presset.

Han har aldri gjort det, men det ligger på en måte "rett rundt hjørnet".

Han giftet seg i fjor, og jeg sa at jeg ikke kom i bryllupet, etter nok en konforntasjon med ham. Da, etter noen dager finner han meg i en kafeteria i et kjøpesenter, stiller seg opp ved bordet mitt og skriker i vei, så alle rundt oss kunne høre alt. Han var helt svart i øynene, og jeg hadde alle ungene mine og samboer med meg.

Jeg ble faktisk redd, og satt der og lurte på hvordan jeg skulle beskytte ungene hvis han begynnte å slå. Samboer satt med knyttet neve, og bare ventet på å slå selv, for å forsvare seg. Så gikk han plutselig, og det var det.

Det endte med at jeg gikk i bryllupet, mest for min svigerinne sin skyld.

Kan legge til at jeg ikke er alene om å føle sånn for ham. Det er flere som rett og slett er redd ham.

Tror nok jeg må snakke med ham, men vurderer å ta det over telefon.

[simsalabim]

Det er flott at svigerinna di var så sterk at hun klarte å flytte fra han,for hun må ha hatt det helt jævlig. Bare han nå ikke presser henne til å komme tilbake før han har blitt normal.

Du kan jp prøve å overtale han til å oppsøke psykolog med temperamentet sitt,noe han kanskje hører på om han savner familien sin og skjønner alvoret. Nei dette er ikke lett det vet jeg,for sånne som han mener alltid at det er de andre som er noe feil med og ikke de selv.

[Gjest Anonymous]

Nemlig, det er akkurat det. HAN mener at alle andre har feil, hele tiden. Han er helt ekstrem!!

Han er et sånt menneske at du HELE TIDEN må passe deg for hva du sier, eller gjør, eller HVORDAN du sier ting, for at han ikke skal bli sint eller irritert, eller rett og slett forbannet. Bor du sammen med ham, dreier deg seg om å hele tiden tilpasse seg til hans luner, hvis du vil unngå bråk.

Det som er vanskelig, er at han ikke ser hvordan han er. Når noe går galt, er det liksom ikke hans feil, alltid noen annen som har skylden. Virker ikke som han ser sammenhengen mellom sin egen oppførsel, og mangelen på kontakt med familie, og tidligere venner. Så hjelper det jo ikke heller at vår mor snakker ham etter munnen hele tiden, for å tekkes ham og ikke vekke hans vrede og sinne.

Takk og pris for samboeren min. Han er god å snakke med når det stormer. Han er en kjempegod støtte som prøver å muntre meg opp når det er som verst. Jeg er også glad for den fine kontakten jeg har med faren min, og svigerinnen min.

Huff og huff.

Men dette forumet er flott å ha :-)

Er godt å ha et sted å skrive av seg ting, få ut litt frustrasjon og fortilelse. Det hjelper.

[Suzy]

Jeg kan bare råde deg til å kutte ut broren din så langt det går - lær deg noen faste fraser du bruker når du må svare ham og gå unna ham når han forsøker å "angripe" deg.

Ikke vær alene med ham og skjerm ungene dine.

Denne fyren trenger hjelp og du hjelper ham ikke ved å sette liv, helse og mentalt helbred i fare for ham.

Lykke til!

[14062003]

Nemlig, det er akkurat det. HAN mener at alle andre har feil, hele tiden. Han er helt ekstrem!!

Dette kalles schizofreni (nei, det har ingenting med multipell personlighet å gjøre). Når man selv tror at ens egen verden er den riktige og de andres verden er feil. Tror det skal mye mer til for å få diagnosen schizofreni altså, men det kan jo kanskje hjelpe dere litt på vei å lære mer om schizofreni?

Min mening er:

Denne mannen er syk. Dere må ta et valg om dere skal overleve med hans sykdom eller om dere skal sette en grense rundt deres eget liv.

Det finnes vidunderlige mennesker som ser tvers gjennom vannet og rett inn i blodet. Altså, familien betyr uansett oppførsel vanvittig mye for dem - og de ofrer hele eller deler av sitt eget liv for familiens skyld. Men de er i mindretall. Vi har et familiemedlem som volder vår kjernefamilie store problemer og først nå, når vi har begynt å innrømme det "offentlig" får vi vite om alle andre som også har det slik. 2 naboer har et knallforhold til sin familie, 2 andre naboer har et brutt/ikke-eksisterende forhold til sin familie.

Vi jobber nå med å sette grenser for vår kjernefamilie slik at vi får ha vårt liv, samtidig som vi prøver å opprettholde en god kontakt med dette familiemedlemmet. Det er forferdelig vanskelig - og vondt. Men det går sakte fremover!

[Scorpina]

...Dette kalles schizofreni (nei' date=' det har ingenting med multipell personlighet å gjøre).....[/quote']

Ja, satt med de tankene jeg òg - men jeg vil også legge til sosiopat i tillegg. Det å bl.a "drite" andre mennesker ut ved å hyle og ræmje, kjefte og smelle i "full offentlighet". Vise makt ved å trykke ned et annet menneske, gjerne med tilhørere. En sosiopat eeeelsker nettopp sånne ting. Jeg antar at når han får slike "ticks" så raser adrenalitet rundt, blodet fosser, hjertet pumper og har får en (i hans øyne) deilig "rus" ved å hevde seg sånn.

Et UHYRE av et menneske i mine øyne og han trenger hjelp, profesjonell sådann og det kjapt!!! Så, "gjest" - sett ultimatium (som det også ble foreslått her) mot ham og si rett ut at du faktisk er REDD ham, er redd for dine BARN overfor ham og ikke klarer mer av hans oppførsel i ditt liv!!

Jeg får skikkelig vondt av deg....fy fa*** det må være jævlig å leve på slike nåler..uff...

De varmeste tanker sendes din retning "gjest"....

[Serenity]

Dere burde i grunnen være litt forsiktige med å stille diagnoser her, dette er mennesker dere ikke kjenner, og som dere i utgangspunktet ikke vet noe om, annet enn det som er blitt fortalt her.

Uavhengig av hvilken bakgrunn, kompetanse og utdannelse dere har, vet dere lite om bakgrunnen til dette (disse) mennesket(ene), så tenk to ganger gjennom det før dere stiller en diagnose dere ikke er kvalifisert, eller har grunnlag til å stille.

[Gjest Anonymous]

Tusen takk for alle svar

Har snakket med broren min (på telefon), og det ble en KORT samtale, for han slang på røret, etter å ha kalt med frekk og jævlig.

Jeg sa at jeg mente han burde søke hjelp, og at jeg forsto min svigerinne godt, som har tatt med seg barna og reist.

Har tenkt i samme baner som dere, at han er, psykopat, sosiopat osv...

Vet ikke hva som passer best jeg.

Han har et enormt kontrollbehov. Sjekket daglig min svigerinnes bankkonto, ringte bygda rundt etter henne, hvis hun ikke var hjemme da han var på jobb, skulle til enhver tid vite hvor hun var, hvem hun snakket med, og hva hun gjorde.

Han er voldsomt misstenksom til alt og alle, tar alt opp i verste mening.

Da min svigerinne kotaktet trygdekontoret, for å forhøre seg om rettigheter som enslig mor, da skulle han på død og liv være med henne dit. Han måtte liksom ha kotroll på hva hun foretok seg. Virket ikke som han fattet dette med "enslig mor", at det faktisk innebar at hun skulle bli ALENE.

Jeg og min samboer satt og snakket om ham her om kvelden, og prøvde å finne ut hvilket uttrykk, eller hvilken diagnose som best beskriver ham.

For oss så virker han rett og slett sosialt DUM. Intelligensen er helt grei, han klarte seg veldig bra på skolen, og nå i arbeidet, men på det sosiale plan er han helt på BÆRTUR. Det virker ikke som han skjønner hvordan hans attferd blir oppfattet av omgivelsene, og hvis noen sier ham imot, så mener han at han er i sin fulle rett til å oppføre seg som han gjør, kreve det han krever. Er du ikke 110 % på bølgelengde med ham, så anser han deg for å være MOT ham, uansett hva det gjelder. Han tar det som et personlig angrep på seg selv, hvis du yttrer en annen mening enn den han har. Det er det samme om vi snakker om Samenes rettigheter i Nord, eller De nye EU utvidelsene. Han er totalt avhengig av annerkjennelse og aksept fra omgivelsene, han kan klikke helt hvis han ikke får den.

Noe av dette bunner nok mye i hans fortid, med flere års mobbing på skolen. Men han er så ekstrem, at jeg kan ikke tro at det har hele skylden.

Jøjjemeg, dette ble laaaaangt, men orende bare renner ut av meg

[Gjest gjest1]

hei!

For det første vil jeg bare si at jeg føler med deg. Har et liknende tilfelle i familien min.. Og det er vondt og det skaper masse uro og engstelse. Det jeg tror er lurt er å stille et ultimatum (som du og mannen din blir enig om) så snakker du med broren din om dette. MEN siden du er usikker på han, så tar du med deg mannen din! Dette er ikke noe du må finne deg, for det går utover deg selv og sansynligvis barna dine.

Lykke til!

[14062003]

Dere burde i grunnen være litt forsiktige med å stille diagnoser her...

Jeg har ikke stilt noen diagnose. Jeg bare sa at det å synes at ens egen verden er riktig og andres verden er feil kalles schizofreni. Jeg presiserer også at det kan være langt derfra og til en diagnose. Alle er vi vel litt schizofrene til tider. Men det å lære seg mer om schizofreni kan kanskje hjelpe de som omgås denne personen - det er hva jeg ville frem til.

Har tenkt i samme baner som dere, at han er, psykopat, sosiopat osv...

Vet ikke hva som passer best jeg.

Og det er ikke din jobb å sette en diagnose på din bror. Man blir ganske så blind når man kjenner personen så godt. Ikke vet "ufaglærte" hva som skal til for å stille en diagnose heller. Det er mer enn noen enkle trekk som skal til. Å mene at noen har psykopatiske eller schizofreniske trekk er bedre å gjøre, men før man gjør det bør man sette seg en del inn i hva disse uttrykkene betyr. Og jeg synes det er viktig at man tar høyde for at man tar feil. Alle er forskjellige...

Hvor er det jeg vil? Aner ikke. Og jeg aner ikke hvor jeg skal fortsette. Jeg har dessverre erfaring (på privat plan) med mindre friske/syke/psyke mennesker og har etter hvert opparbeidet meg en del kunnskap rundt noen "diagnoser" - eller bare menneskelige trekk...

Jøjjemeg' date=' dette ble laaaaangt, men orende bare renner ut av meg[/quote']

Kanskje ikke bare din bror hadde hatt godt av litt psykologisk veiledning, men også hans omgivelser (og da tenker jeg først og fremst på deg). Det høres kanskje villt ut, men man kan bli rimelig blind med så nære forhold. Og ofte kan en utenforstående (som oss) se på det med litt klarere øyne og veilede bedre enn det ens egen hjerne er i stand til. En proffesjonell veileder kan klargjøre og veilede mye på kort tid - om man er åpen for det. Og den type veiledning jeg snakker om er en psykolog, ja. Men det er ikke snakk om terapi - det er et sånt gammelt fælt ord og gjenspeiler ikke hva mange psykologer driver med i dag...

Ellers kan det hjelpe å få "anerkjennelse" for sine følelser og tanker hos andre som kjenner din bror. Utfordringen blir å tenke konstruktivt: hva kan dere gjøre for å bedre situasjonen. Det å få ut frustrasjonen gjør godt en stund, men man får jo ikke jobbet seg videre av det... Og den aller største utfordringen blir å gjøre Det Riktige - både for dere og ovenfor din bror.

Dere kan jo ta dere en tur til hans lege (om han har kontakt med noen slik) og fortelle hvor bekymret dere er. For hva jeg kan lese mellom linjene er dere bekymret - om ikke hadde dere vel bare kuttet kontakten tvert.

[Gjest Anonymous]

Jeg har ikke stilt noen diagnose. Jeg bare sa at det å synes at ens egen verden er riktig og andres verden er feil kalles schizofreni. J.

I det du uttalar deg på ein slik måte, har du faktisk stilt ei diagnose. Og du burde ikkje uttale deg, når du ikkje veit kva du snakkar om. Dette er ikkje nødvendigvis schizofreni.. Dette er schizofreni:

"Schizofreni" betyr "splittet sinn", men er ikkje det same som personlighetsspalting, der pasientane har fler enn ein personlighet.

1 av 100 menneske har schizofreni.

1 av 10 med en schizofren forelder får sjølv sykdommen.

Symptomane omfatter hallusinasjonar, spesiellt lydhallusinasjonar (pasientane høyrer stemmer), vrangforestillingar og forflatet følelsesliv. Vrangforestillingane kan ha forskjellig art, ofte forfølgelses- eller storhetsvanvidd. Nokre pasientar blir sitteade fastfrosset i bizarre stillinger.

[14062003]

I det du uttalar deg på ein slik måte, har du faktisk stilt ei diagnose.

Herregud, vet du hva som skal til for å få en diagnose eller? Ganske så heftig legearbeid (og i et slikt tilfelle også psykolog-/psykiaterarbeid). Ingen overhodet her på KG kan sette en diagnose - og det bør brukere som be om hjelp virkelig vite.

Og du burde ikkje uttale deg' date=' når du ikkje veit kva du snakkar om. [/quote']

Akkurat hva schizofreni mener jeg å vite hva er - i generelle trekk. Jeg har faktisk diskutert det med et par psykologer. Lest et par bøker om temaet har jeg også gjort - og schizofreni har ikke noe med splittet personlighet å gjøre. Schizofreni er (selvfølgelig veldig enkelt sagt) å leve i sin egen verden - og mene at det er Den Riktige, mens man mener at andre lever i Den Gale verdenen.

Jeg sa ALDRI at denne personen var schizofren! Uansett: cluet mitt var at kunnskap om schizofreni kanskje kunne hjelpe de som var rundt denne personen.

[Gjest StoreSky]

Alternativ Til Vold og familievernkontoret i bydel/kommune kan man henvende seg til. Har en venninne som levde i flere år i et slikt forhold som du beskriver. (han slo i tillegg..)

[Gjest Anonymous]

For å stille en diagnose hvorvidt personen er en sosiopat eller hva dere nå vil klistre på ham, så er det en ganske omfattende kartlegging. De har ca 13 kategorier, og hvis han har ganske mange av dem, så heller han mot sosiopati. Det er ikke slik at dette er enten/eller. Hvis han har veldig mange av dem, så heller han sterkere mot sosiopati, i tillegg så varierer det hvor sterkt han slår til på hver kategori. Hvert sykdomsbilde er unikt. Alle av oss har noen av disse kategoriene i forskjellig grad; en er f.eks glad i fart. Det er ikke så mystisk som det høres ut for.

Når det er sagt, så skal jeg ikke blande meg i diagnostisering, men jeg vil foreslå at han trenger adferdsterapi. Han trenger hjelp til å forstå hvordan han oppfører seg idag, og hvordan det er akseptabelt å oppføre seg. Dette trenger han psykolog til, sannsynligvis langvarig hjelp. Han er jo ikke riktig navla. Inntil videre blir nok løsningen å ha minst mulig kontakt med ham. Du må også forstå at du ikke klarer å hjelpe ham, han trenger profesjonell hjelp. Selv om du er glad i ham og ønsker det beste for ham, kan du ikke tilby det han trenger.