AnonymBruker Skrevet 2. oktober 2013 #1 Skrevet 2. oktober 2013 Jeg er en tjueni års gammel jente som har hatt skikkelige tøft i oppveksten. Det benytte da jeg var åtte år. Foreldrene mine ble skilt. Også bodde jeg hos mor. Men så fant hun seg en ny mann. Han hadde to barn fra tidligere. Det var en gutt og en jente. De mobbet meg og gjorde mange vonde ting mot meg. Også var stefaren min voldelig. Han utøvde ikke vold mot sine barn, men mot meg gjorde han det. Han slo meg flere ganger og en gang var det så groteskt at jeg ikke orker å gå i detalj. Han gjorde det de gangene mor ikke var tilstede. Hver gang jeg prøvde å fortelle dette til mor, så bare avfeide hun meg og hun trodde ikke på det. Stesøskene mine var ikke sein om og å legge skyld på meg visst de hadde gjort noe galt, og stefaren min trodde på det. Jeg reiste noen ganger å var i lag med far min. Jeg fortalte han alt i sammen. Men han trodde heller ikke på det. På skolen ble jeg mobbet fordi at foreldrene mine var skilt. Jeg følte at ingen støttet meg. Læraren var heller ikke av det vennlige slaget. Ungdommstiden var helt forferdelig. Jeg begynte å drikke. Men så flyttet jeg ut fra hjemmet og da ble alt mye bedre. I dag har jeg kuttet all kontakt med min stefar og min mor. Jeg har bare kontakt med min far..Anonymous poster hash: 76df0...e19
Barcelone Skrevet 2. oktober 2013 #2 Skrevet 2. oktober 2013 Kanskje du skulle få henvisning til psykolog sånn at du kan få hjelp til å bearbeidet dette? Høres veldig vondt ut å gå å bære på dette. 5
AnonymBruker Skrevet 2. oktober 2013 #3 Skrevet 2. oktober 2013 Kanskje du skulle få henvisning til psykolog sånn at du kan få hjelp til å bearbeidet dette? Høres veldig vondt ut å gå å bære på dette. Ja det var en veldig vannskelig tid. Men jeg har fått hjelp for det. Jeg ville bare dele min historie. Anonymous poster hash: 76df0...e19 3
AnonymBruker Skrevet 2. oktober 2013 #4 Skrevet 2. oktober 2013 Jeg er en tjueni års gammel jente som har hatt skikkelige tøft i oppveksten. Det benytte da jeg var åtte år. Foreldrene mine ble skilt. Også bodde jeg hos mor. Men så fant hun seg en ny mann. Han hadde to barn fra tidligere. Det var en gutt og en jente. De mobbet meg og gjorde mange vonde ting mot meg. Også var stefaren min voldelig. Han utøvde ikke vold mot sine barn, men mot meg gjorde han det. Han slo meg flere ganger og en gang var det så groteskt at jeg ikke orker å gå i detalj. Han gjorde det de gangene mor ikke var tilstede. Hver gang jeg prøvde å fortelle dette til mor, så bare avfeide hun meg og hun trodde ikke på det. Stesøskene mine var ikke sein om og å legge skyld på meg visst de hadde gjort noe galt, og stefaren min trodde på det. Jeg reiste noen ganger å var i lag med far min. Jeg fortalte han alt i sammen. Men han trodde heller ikke på det. På skolen ble jeg mobbet fordi at foreldrene mine var skilt. Jeg følte at ingen støttet meg. Læraren var heller ikke av det vennlige slaget. Ungdommstiden var helt forferdelig. Jeg begynte å drikke. Men så flyttet jeg ut fra hjemmet og da ble alt mye bedre. I dag har jeg kuttet all kontakt med min stefar og min mor. Jeg har bare kontakt med min far..Anonymous poster hash: 76df0...e19 Så vondt å lese at et barn kan bli behandlet slik og i tillegg være helt alene når man vil dele det med noen og ikke bli trodd!! Utrolig at dine foreldre ikke hørte på deg. har du konfrontert dem med dette i voksen alder? er din mor fortsatt sammen med din stefar. Kanskje du burde oppsøke hjelp og få snakket "ut" alt dette slik at du unngår å bli bitter og deprimert pga den uretten som ble begått mot deg? Godt å høre at ting ble bedre når du flyttet.. Jeg sier som jeg ofte har sagt: det burde vært sertifikat for å få barn!! Ikke alle er evnet til å gjøre det beste for barna sine, dessverre.. håper du kommer deg videre og finner måter å bearbeide dette på Anonymous poster hash: 952e5...7a1 2
AnonymBruker Skrevet 2. oktober 2013 #5 Skrevet 2. oktober 2013 Så vondt å lese at et barn kan bli behandlet slik og i tillegg være helt alene når man vil dele det med noen og ikke bli trodd!! Utrolig at dine foreldre ikke hørte på deg. har du konfrontert dem med dette i voksen alder? er din mor fortsatt sammen med din stefar. Kanskje du burde oppsøke hjelp og få snakket "ut" alt dette slik at du unngår å bli bitter og deprimert pga den uretten som ble begått mot deg? Godt å høre at ting ble bedre når du flyttet.. Jeg sier som jeg ofte har sagt: det burde vært sertifikat for å få barn!! Ikke alle er evnet til å gjøre det beste for barna sine, dessverre.. håper du kommer deg videre og finner måter å bearbeide dette på Anonymous poster hash: 952e5...7a1 [/quote Takk for flotte ord . Jeg har snakket med min mor om dette her. Men hun tror fortsatt ikke på meg. Hun bor fortsàtt i lag med min stefar. Jeg har bestemt meg for å gå i terapi og møte andre som har vært i same situasjon. ]Anonymous poster hash: 76df0...e19
ViljaH Skrevet 22. januar 2014 #6 Skrevet 22. januar 2014 TS - det er leit å høre at du har hatt det så vanskelig. Jeg skjønner at du ikke har kontakt med mor og stefar. Og det vil nok alltid være trist at det ble sånn med din mor. Jeg øver allerede nå med sønnen min på 4 viktigheten av å alltid si det som er sant, så mamma kan stole på det han sier. Opp igjennom oppveksten vil jeg ha et slikt forhold at jeg alltid kan stole på hans ord. Det er viktig for barn å bli trodd når deforteller. Jeg synes likevel det er helt feil av dine foreldre å blankt avvise deg uten å sjekke engang, behandle deg som en komplett lystløgner. 1
AnonymBruker Skrevet 22. januar 2014 #7 Skrevet 22. januar 2014 Alle opplever ting forskjellig, noen kommer seg videre uten terapi og andre må ha hjelp fordi deres opplevelse av oppveksten hindrer dem i å leve godt som voksen. Andre kan ha sin oppfatning av hvordan du bør takle det og avogtil hjelper det med et realt spark i ræven. Jeg føler til tider at folk rundt meg klager på hvor vondt de har hatt det, uten at de har grunn til det. Men vi er skrudd sammen forskjellig og det jeg oppfatter som en flis kan andre oppfatte som en hel tømmerstokk. Selv har jeg opplevd mye vondt i oppveksten men jeg ville aldri ha delt det her inne, KG medlemmer kan være temmelig ufine, selv om det hjelper med en fra de "følsomme" Anonymous poster hash: f9979...d18 1
AnonymBruker Skrevet 22. januar 2014 #8 Skrevet 22. januar 2014 Jeg har også hatt en ganske tøff oppvekst. Jeg har lovet meg selv at når jeg får barn skal jeg gjøre barndommen dems 1000 ganger bedre enn min. Siden jeg måtte vokse fort opp. så har jeg lært mye av det. og jeg tror det er en grunn til at jeg har måtte gå gjennom alt. Jeg skal være den siste lenken i den onde sirkelen av familien min har vært i.og en fordel med å ha en vanskelig oppvekst er at det kan bare gå oppover. Kommer meg ikke lengre ned. Anonymous poster hash: c8632...187 3
AnonymBruker Skrevet 23. januar 2014 #9 Skrevet 23. januar 2014 Bra du kuttet ut mor og stefar. Du viser handlekraft. Måtte de begge brenne i helvete. Anonymous poster hash: 1a4f6...43b 1
Gjest Kim Skrevet 23. januar 2014 #10 Skrevet 23. januar 2014 Du må trøste deg med at du ikke er alene TS. Den tekniske beskrivelsen er omsorgssvikt og vi vet fra studier og forskning at dette setter dype spor i form av forskjellige typer personlighetsforstyrrelser og unnvikende adferd. Hvis du sliter med traumer og det å akseptere fortiden, så vil jeg anbefale deg å snakke med en psykolog.
Majott Skrevet 23. januar 2014 #11 Skrevet 23. januar 2014 (endret) Til ts, det var vondt å høre din historie. Vet ikke hva jeg skal si her for at det skal bli bedre. Jeg kan råde deg til å gå videre, og prøve å få et godt voksenliv, det er tross alt mye lenger enn barndommen. Men barndommen virker jo mye inn på hvordan vi har det som voksne. Det er også trist at du ikke har møtt forståelse hos din mor. Det er ikke alle som er like godt egnet som foreldre, så dette er kun hennes skyld, ikke din. Endret 23. januar 2014 av Stjernesol
Surriball Skrevet 23. januar 2014 #12 Skrevet 23. januar 2014 Ryddet for personangrep og svar til dette. Stjernesol, mod. 1
AnonymBruker Skrevet 23. januar 2014 #13 Skrevet 23. januar 2014 Synes det var et gripende innlegg. Tusen takk for lesningen ts. Anonymous poster hash: fa38d...d8a 1
Medusa13 Skrevet 5. mars 2014 #14 Skrevet 5. mars 2014 Kjære TS. Jeg føler oppriktig med deg, og jeg føler oppriktig avsky for din stefar. Den jeg føler aller mest motvije og forakt for er din mor. Hvordan kan en mamma la seg blinde av en mann på den måten der, uten å se hvordan hennes datter har det, og uten å tro på det datteren sier. Dette var grusom lesing. Jeg tror situasjonen er like aktuell i dag. Selv om det har blitt mer åpenhet rundt dette, og mere informasjon til barn om hvor de kan henvende seg for å få hjelp så tror jeg faktisk fortsatt det er mange barn som ikke tør å kontakte hjelpeapparatet.
Niennas Skrevet 5. mars 2014 #15 Skrevet 5. mars 2014 Tråden er ryddet for innlegg av utestengt bruker og svar til disse. ' Niennas, mod.
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå