AnonymBruker Skrevet 1. oktober 2013 #1 Skrevet 1. oktober 2013 Jeg forventer vel egentlig ikke at noen skal kunne svare meg på tittelspørsmålet, jeg vet jo ikke svaret selv så hvordan kan noen andre? Nei jeg vil bruke dette innlegget til å tømme meg for frustrasjon, sinne, bitterhet og melankoli. Det har hjulpet før så jeg satser på at jeg får sove litt bedre når dette er ute. Så hvorfor i helvete holder jeg så jævla hardt fast på livet mitt? Hvorfor tar jeg ikke bare ei hagle i munnen å trekker av? Alt tilsier at det er det jeg burde gjøre. Kanskje jeg er for feig, kanskje jeg aner håp om en bedre fremtid eller kanskje det bare er slik det skal være. Ikke vet jeg, for hvert svar jeg finner dukker det bare opp titalls andre spørsmål. Jeg er helt alene i verden, de to menneskene som betydde mest for meg er døde (min mor og bror) begge to av årsaker som jeg ser på som unaturlige og jævlige (selvmord og drap) Min far er mildt sagt en kynisk drittsekk og resten av min familie nekter å ha kontakt med meg pga valg jeg har tatt og situasjoner jeg har havnet oppi som et resultat av kårene jeg har vokst opp under. Jeg har så mange tanker, så mange byrder, så mange sår fra tidligere hendelser at jeg ikke klarer å hente meg opp igjen. Sårene leges aldri, de blir aldri arr som forsvinner med tiden, de bare åpnes om igjen og om igjen hele tiden. Om jeg skulle fortalt hva jeg har gått igjennom, hvor mange ting jeg har ofret for andre og hvor mange jævla kalde vinternetter jeg har vært ute for så hadde dere neppe trodd meg, det er mer enn nok materiale her til å skrive en tykk bok. Men tro meg når jeg sier at dette er ikke noe hvem som helst kunne greid å takle. Jeg har opplevd fysisk å psykisk smerte så sterk at jeg trodde det ville gjøre meg gal, det har vært tider hvor alt jeg ville var å dø og disse tankene hjemsøker meg fremdeles til tider. Jeg har også gjort endel jævlige ting oppigjennom livet, ting jeg i dag angrer bittert på, ting jeg skulle ofret hva som helst for å gjøre godt igjen. Disse tingene gir meg heller ikke fred. Livet mitt per idag er mildt sagt deprimerende, jeg har ingen utdannelse, jeg har ingen venner lengre, jeg har ingen jobb, jeg bor i en nødbolig utdelt til meg av vårt alles kjære NAV, jeg har som nevnt over absolutt ingen å snakke med. Alle disse vonde følelsene i meg får all tid i verden til å bare bygge seg opp, bli sterkere å sterkere. Og til slutt er jeg redd for at de vil pushe meg over grensa mi. Pushe meg til det punktet hvor en sterk psyke ikke er nok til å holde seg oppegående, fjerne den siste lille rest jeg har av gode følelser som glede og vel... glede? Jeg klarer ikke å finne andre ord for positive følelser, merkelig hvordan det finnes så mange ord for vonde følelser og så få ord for gode. Dagene er tunge og jævlige, men allikevel holder jeg fast ved livet. Allikevel nekter jeg å dø, allikevel nekter jeg og slutte å kjempe, nekter å gi opp. Hele tilværelsen min handler om å holde ut. Og jeg skulle ønske jeg viste hvorfor slik at jeg kunne finne noe orden i alt kaoset. Anonymous poster hash: ac4e7...38c
AnonymBruker Skrevet 1. oktober 2013 #2 Skrevet 1. oktober 2013 Den tråden blir stengt, så før den blir stengt vil jeg bare råde deg til å gå til fastlegen og få henvisning til psykolog. Anonymous poster hash: fc840...1d2
AnonymBruker Skrevet 1. oktober 2013 #3 Skrevet 1. oktober 2013 Har du prøvd å ringe en krisetelefon. Fra nettet: "Hjelp ved depresjon Kjenner du deg deprimert, eller kjenner du kanskje noen du vet lider av depresjon? Kirkens SOS forsøker å lindre menneskelig nød som ensomhet, fortvilelse og depresjon. Kirkens SOS vil være tilstede for dem som føler at de ikke har noen å vende seg til. Depresjon fortoner seg ulikt fra person til person. Det er likevel symptomer som går igjen. Preges hverdagen din av negative tanker, likegyldighet og opplevelsen av å være sliten, kan det være tegn på at du har en depressiv lidelse. Vi kan hjelpe deg som er deprimert ved at du får snakke med noen om det som er vanskelig. Ved å prate om problemene en opplever kan depresjon bli lettere å takle. 815 33 300 er en døgnåpen krisetelefon for mennesker som er i følelsesmessig eller eksistensiell krise, og for den som tenker på å å ta sitt eget liv. Alle som ringer krisetelefonen vil bli møtt med forståele og aksept. Du er helt anonym i samtalene med Kirkens SOS, og alle medarbeiderne har taushetsplikt. Kirkens SOS tilbyr et menneske å snakke med - til enhver tid." Verdt et forsøk? Anonymous poster hash: ec738...795
AnonymBruker Skrevet 1. oktober 2013 #4 Skrevet 1. oktober 2013 Ts.. Hvorfor skulle den bli stengt? Annet enn at den kanskje er feilplassert, så ikke det før nå, sier jo helt klart å tydelig at jeg ikke tenker å ta selvmord. Vil bare få luftet ut tankene mine og det strider vel ikke imot KG's regler? Anonymous poster hash: ac4e7...38c
AnonymBruker Skrevet 1. oktober 2013 #5 Skrevet 1. oktober 2013 Hei ts. Jeg har det litt som deg. Voksen og venneløs og ser ingen utvei på uføret. Jeg er en voksen, stygg og venneløs jomfru som blir sett ned på og tråkket på av andre. Jeg føler alltid at jeg er "under" alle de andre og jeg orker snart ikke mer. Føler med deg. Anonymous poster hash: 374c0...a3e
Adhara Skrevet 1. oktober 2013 #6 Skrevet 1. oktober 2013 Kjære TS Selvmordstanker tillates ikke på Kvinneguiden. Her inne kan man ikke vite hvem som har kompetanse til å hjelpe, så jeg oppfordrer deg til å ringe Mental Helse, telefonnummeret dit er 116 123. Telefonen er døgnåpen. Du kan også bruke internettsida http://www.sidetmedord.no/ Der treffer du mennesker som du kan prate med og få råd av. Lykke til. Tråden stenges. Mvh Irrlys, mod. 1
Anbefalte innlegg