Vet ikke om jeg vil ha barn

[AnonymBruker]

Jeg begynner å bli så gammel at dersom jeg vil ha barn i løpet av livet så må jeg snart bestemme meg. Jeg ønsker egentlig ikke barn nå, men er redd for at jeg kan komme til å angre senere i livet.

Hva er deres argumenter for og mot?

Anonymous poster hash: 54f6f...034

[AnonymBruker]

Jeg vil heller ikke ha barn og vet ikke om jeg vil ha i fremtiden, muligens aldri. Du burde tenke over hva som er viktig for deg i livet. Ønsker du familie livet? Eller ønsker du å ha frihet uten at andre er avhengig av deg? Se for deg hvordan ditt fremtidige liv kommer til å bli om du har barn og om du ikke har barn. Hvilke liv appellerer deg mest?

Har du en mann som vil ha barn burde du i så fall være ærlig med ham om hva du mener om saken. Husk at du bør aldri få barn bare for å få, det må være ønsket fra hjertet ditt, da er det bedre å vente.

Anonymous poster hash: 980e8...084

[AnonymBruker]

Jeg vil heller ikke ha barn og vet ikke om jeg vil ha i fremtiden, muligens aldri. Du burde tenke over hva som er viktig for deg i livet. Ønsker du familie livet? Eller ønsker du å ha frihet uten at andre er avhengig av deg? Se for deg hvordan ditt fremtidige liv kommer til å bli om du har barn og om du ikke har barn. Hvilke liv appellerer deg mest?

Har du en mann som vil ha barn burde du i så fall være ærlig med ham om hva du mener om saken. Husk at du bør aldri få barn bare for å få, det må være ønsket fra hjertet ditt, da er det bedre å vente.

Anonymous poster hash: 980e8...084

Jeg ønsker meg ikke barn nå, og ser for meg et liv uten barn mens jeg er yrkesaktiv og har mye å fylle dagene med. Men jeg ser for meg at det kan være fint å ha en stor familie når man begynner å bli eldre.

Tenker også at det å få barn er noe man "bør" gjøre. Man lever bare en gang. "Alle andre" har barn og foreldre møtes via barns aktiviteter. Snille barn er jo søte.

Jeg blir irritert når barn skriker og maser, og jeg synes aldri jeg har vært særlig flink med barn. Har ikke lyst til å ikke sove, mate, skifte bleier, mate, vaske... om igjen og om igjen veeeldig lenge.

Det er noen få av tankene jeg har rundt dette.

Er alene nå, men når jeg treffer noen er jo barn noe man bør avklare tidlig.

TS

Anonymous poster hash: 54f6f...034

[Lammelåret]

Jeg kjenner ikke ditt liv, så det er vanskelig å si.

Har du sett Sigrid blir mamma? Tror kanskje du vil få noen fine innspill derfra.

En kan få inntrykk av at barn er selve meningen med livet og slik er det for mange, men det er ikke slik at barn er den eneste meningen med livet.

Jeg tror at for mange barnløse kan det by på utfordringer å holde ved like et godt sosialt nettverk som er på "familienivå", over tid. Barn løser det "problemet" av seg selv.

[Thalassos]

Jeg er veldig lik deg. Nå er jeg bare 20, men jeg har ikke et ønske om å få barn, og tror heller ikke det kommer til å endre seg. Jeg vil se verden, tjene masse penger som jeg kan bruke på meg selv og jobbe med det jeg elsker. Jeg vil ikke at noen skal være avhengig av meg (annet enn dyr, jeg ELSKER dyr), jeg liker søvnen og livet mitt.

Allikevel er det èn ting jeg tenker over: alderdommen. Det er så fjernt, men allikevel syns jeg tanken på å være alene når jeg er gammel, er veldig trist. Samtidig syns jeg det er svært egoistisk å få barn kun pga det.

Jeg vet ikke jeg, jeg tror noen har det superfint uten unger, kanskje du er en av dem?

[AnonymBruker]

Tviler du, så lar du være..

For: du får en sønn eller datter som du kan dele opålevelser med. Det gir mye å være mamma. Livet får en mening!, du lærer mye om deg selv.

Imot: det er forferdelig slitsomt (tenk det deg mest slitsomme du har opplevd, gang med to). Du kan risikere fødselsdepresjon og heftige barseltårer, og det er ikke til å spøke med, det gjør så vondt å føle noe slikt!, du mister friheten din, det koster penger, det er mye ansvar

Anonymous poster hash: b1c83...72e

[Gjest Byliv]

De eneste to tingene som er sikkert angående livet og meningen med det er:

1. Å dø.

2. Å formere seg.

Alt annet er angående etikk og moral, samt egoboost påvirket av samfunnet og følelser.

[AnonymBruker]

Det er så fjernt, men allikevel syns jeg tanken på å være alene når jeg er gammel, er veldig trist. Samtidig syns jeg det er svært egoistisk å få barn kun pga det.

Og man kan ikke regne med at barna kommer til å være i nærheten når man blir gammel heller.

Ingenting er for meg viktigere enn familie og venner, men jeg har flere søsken, er tante til en liten gjeng, har massevis av kusiner og fettere. Tror ikke vi kommer til å miste kontakten. Har også mange venner som alltid har vært der for meg. Og man blir kjent med nye.

Meningen med alles liv er ikke å formere seg. Livet er til for å leves, og gjøres meningsfylt av en selv.

Anonymous poster hash: d2309...e59

[Gjest anonym]

For meg høres det ut som om kan være åpen til detl, siden du ´drøfter´det...

eller forresten...jeg vet ikke: ambivalens kan være sterk.

Jeg vet iallefall, og har alltid visst at jeg aldri vil ha barn. Not for me!

[Gjest Chloe87]

Jeg vil ikke ha barn, elsker livet mitt slik det er, hadde jeg hatt barn så vet jeg at det hadde medført mye bekymringer. Det blir på en måte tatt som en selvfølge at man vil ha barn i dagens samfunn, spesielt hvis man er kvinne, dette syntes jeg blir helt feil! Selv om "alle andre" får barn så betyr ikke det at man selv MÅ det!

[Athene]

Jeg kan sannsynligvis ikke få egne barn, så jeg har en del tanker rundt det å være barnløs hele livet. For meg er ikke barn "alt" eller meningen med livet. For meg er barn et annet liv, som sikkert er fantastisk på sin måte.

Samtidig er det livet jeg har nå så vanvittig bra at jeg nesten er redd for at et barn vli snu det helt på hodet. Jeg elsker karrieren min, jeg gleder meg til jobb hver dag, jeg presterer og leverer og det er så utrolig givende. Jeg er fortsatt kjæreste med mannen etter ti år sammen, vi koser oss med hverandre og forholdet. Vi reiser mye og spiser/drikker veldig bra, vi opplever hverandre og verden, noe et barn vil sette store begrensninger for. Vi har et veldig rikt sosialt liv, både i Norge og utlandet. Vi opplever så mye som vi bare kunne drømt om dersom vi var bundet av barn.

Jeg tenker også på alderdommen. Men jeg trur at livet også da er hva du gjør det til. Mine foreldre ser jeg en kveld i måneden, mine besteforeldre 1-2 ganger i året. Så det er ikke slik at det er jeg som er deres "mening med livet" i alderdommen.

Endret 1. oktober 2013 av Athene

[Gjest Evans]

Jeg ville ikke ha barn frem til jeg var ca 26. Jeg kunne ikke se for meg å være mor og det eviglange ansvaret det innebar.

Hva som endret det tror jeg er flere ting. Jeg fant noen jeg virkelig kunne tenkte meg å ha barn med, denne biologiske klokka (ønsket om barn kommer innenfra - høres kjempeteit ut, men det er sant).

Selv om det skremmer vettet av meg å få barn - tenk om jeg fucker opp ungen! Så gleder jeg meg til små tassende føtter, noen som er (i hvert fall i en liten periode) ubetinget glad i deg og trenger deg, bustehoder og store og små gleder.

Også gleder jeg meg til å bli gammel med en stor familie samlet rundt bordet. Jeg kommer fra en veldig liten familie, så jeg håper på en litt større.

[Gjest Netmannen]

Som småbarns forelder så kan jeg deg følgende argumenter

Mot

1. Livet blir mye mer stresset. Ber sjefen deg om å jobbe et par timer ekstra en ettermiddag er det mye vanskeeligere enn før.

2. Du får ikke gått på do engang i fred. (ungen står å hyler utenfor og vil inn)

3. Du kan ikke stå opp kl 10 på en lørdag og lure på hva du skal gjøre

4. Null sex

5. Du kan ikke dra på ferie der du ønsker

6. Du får besøk av svigers hele tiden

7. Bleieskift

8. Alt for lite søvn

9. Dårligere øknomi

10. Begrenset hva du kan spiste til middag uten å måtte lage to forskjellige ting.

11. Slutt på filmkveldene i ro. (sitter bare å venter på at ungen skal våkne hvis du har klart å legge den)

12. Masse bekymringer om fremtiden, sykdomer, ting som kan skje osv.

For

1. Du får en person i livet som er 100% glad når du kommer hjem/henter i barnehagen. Det er ingen andre som gir meg den følelsen av å bli verdsatt.

[Gjest Netmannen]

Jeg er forresten ikke i tvil. Jeg var lykkeligere før jeg fikk barn. (noe som undersøkelse bekrefter at folk uten barn er mer lykkelig)

Dog ville jeg nå aldri miste dem på noen måte og jeg er villig til å ofre livet for dem.

[gravid med nr 2]

Når man får barn, kan man ikke tenke seg et liv uten dem

og jeg synes det er en opplevelse det er synd å gå glipp av

[Bloggleseren]

Jeg kan sannsynligvis ikke få egne barn, så jeg har en del tanker rundt det å være barnløs hele livet. For meg er ikke barn "alt" eller meningen med livet. For meg er barn et annet liv, som sikkert er fantastisk på sin måte.

Samtidig er det livet jeg har nå så vanvittig bra at jeg nesten er redd for at et barn vli snu det helt på hodet. Jeg elsker karrieren min, jeg gleder meg til jobb hver dag, jeg presterer og leverer og det er så utrolig givende. Jeg er fortsatt kjæreste med mannen etter ti år sammen, vi koser oss med hverandre og forholdet. Vi reiser mye og spiser/drikker veldig bra, vi opplever hverandre og verden, noe et barn vil sette store begrensninger for. Vi har et veldig rikt sosialt liv, både i Norge og utlandet. Vi opplever så mye som vi bare kunne drømt om dersom vi var bundet av barn.

Jeg tenker også på alderdommen. Men jeg trur at livet også da er hva du gjør det til. Mine foreldre ser jeg en kveld i måneden, mine besteforeldre 1-2 ganger i året. Så det er ikke slik at det er jeg som er deres "mening med livet" i alderdommen.

Så fint innlegg Akkurat sånn vil jeg også ha det.

[Djungelvrål]

Jeg ønsker meg ikke barn nå, og ser for meg et liv uten barn mens jeg er yrkesaktiv og har mye å fylle dagene med. Men jeg ser for meg at det kan være fint å ha en stor familie når man begynner å bli eldre.

Tenker også at det å få barn er noe man "bør" gjøre. Man lever bare en gang. "Alle andre" har barn og foreldre møtes via barns aktiviteter. Snille barn er jo søte.

Jeg blir irritert når barn skriker og maser, og jeg synes aldri jeg har vært særlig flink med barn. Har ikke lyst til å ikke sove, mate, skifte bleier, mate, vaske... om igjen og om igjen veeeldig lenge.

Det er noen få av tankene jeg har rundt dette.

Er alene nå, men når jeg treffer noen er jo barn noe man bør avklare tidlig.

TS

Anonymous poster hash: 54f6f...034

Du trenger ikke gjøre det fordi alle andre gjør det. Det er ditt liv. Fikk en unge sjøl men ønsket meg ikke barn. angrer ikke nå da og kunne ikke tenkt meg et liv uten han. Spedbarnstiden og bleie, mate osv er slitsomt men den tiden går fryktelig fort. Plutselig har man et skolebarn og savner 2 åringen....

[Bloggleseren]

Jeg er forresten ikke i tvil. Jeg var lykkeligere før jeg fikk barn. (noe som undersøkelse bekrefter at folk uten barn er mer lykkelig)

Dog ville jeg nå aldri miste dem på noen måte og jeg er villig til å ofre livet for dem.

Ja, det er nettopp det. Jeg tror også at når man først får barna, så vil man elske dem betingelsesløst og nok til å ofre livet for dem, og jeg tror også de gir mye glede. Men er det grunn nok til å få dem i utgangspunktet? Jeg har også sett de undersøkelsene du viser til. Frem til man blir 80 år, er man lykkeligere uten barn, og deretter snur det. Siden jeg skal leve mesteparten av livet mitt før de fylte 80, tenker jeg at det kanskje er best å satse på den delen.

[Ulla Ullsokk]

Små armer som klemmer rundt deg, å, det er himmelrik! Det er en kjærlighet som er så sterk at jeg ikke trodde det gikk an!

Men jeg har bare ett barn, så jeg har fortsatt mye frihet!

[Ulla Ullsokk]

Har likevel ikke noe problem med å skjønne de som velger det bort!