Har noen forlatt samboer/ektefelle for en annen?

[Gjest ??]

Hei.

Jeg lurer på om noen har forlatt samboer eller ektefelle fordi dere har møtt en annen. Hvordan skjedde det? Hvordan har det gått etterpå? Angret dere? Var det riktig valg? Osv...

[AnonymBruker]

Jeg gjorde på mange måter det,selvom forholdet hanglet lenge før det med samboeren. Men jeg traff en mann,hadde kontakt med han... ja,følelsesmessig men ikke noe fysisk kontakt før jeg flyttet ut. Jeg tok det riktige valget der,men i ettertid fikk jeg press fra familie/eks svigerfamilie & venner om at jeg måtte prøve med samboeren igjen (han er også far til barna) Jeg kutte kontakten med "den nye mann",gikk tilbake til samboeren. Men det ble ikke bedre med tiden. Nå angrer jeg som en hund & vurderer sterkt å flytte fra samboeren igjen. Men han ser det også,men med barn til stede vil man være 100 % sikker før man gjør det. Har ikke lenger kontakt med "den nye mannen",men tror nok at det finnes en der ute som klaffer bedre med meg enn nåværende samboer gjør.

Anonymous poster hash: 94bb4...5df

[Gjest Gjest]

Har dere vært sammens lenge? Hvordan er følelsene for samboer og er det barn inne i bildet? Vil anbefale å tenke godt over situasjonen nå, spesielt om det er barn i bildet. Er ikke alltid gresse er grønnere på andre siden. Men om der er følelser for samboer så anbefaler jeg å snakke med han og fortelle hva du føler.

Om der ikke er følelser bør du muligens bare avslutte det.

[AnonymBruker]

Jeg ble forlatt til fordel for en annen og det ødela meg. Det er først over to år etter, psykolog og antidepressiva at jeg begynner å likne på meg selv igjen.

Anonymous poster hash: 82624...67b

[Gjest Gjest]

Man vet ikke hva man har før man ikke har det lenger, og jeg kan signere på at gresset ikke er grønnere på andre siden alltid. Jeg ble stormende forelsket i en annen mann, flyttet fra mannen min og hjemmet vårt, inn i en liten leilighet som jeg overhodet ikke trivdes i. Barna, spesielt eldstemann tok det tungt. Og ennå sliter han med tanke på at vi ikke er en skikkelig familie lenger. Drømmemannen viste seg etterhvert som tiden gikk å ikke være den store drømmemannen. En helt annen side av han ble mer og mer synlig etterhvert som tiden gikk. Så de siste årene år stort sett vært et mareritt av en annen verden. Om han er psykopat vet jeg ikke, men trekkene er der og jeg har blitt mer og mer nedbrutt av hans væremåte ovenfor meg og barna mine, pr idag får hjelp av psykolog til å komme ovenpå igjen. I tillegg til dette marerittet av en mann som jeg ofret alt for, sliter jeg med et hat ovenfor meg selv. Hvordan kunne jeg være så tankeløs, hvorfor så jeg ikke tegnene på hvilken mann han egentlig er, hvordan kunne jeg "ofre" familielivet for et liv i helv...? Jeg hadde jo egentlig alt jeg kunne ønske meg - selv om følelsene mellom meg og eksmannen min var lunkne. Jeg får vel som fortjent, karma og alt det der, men håpet mitt er at jeg kanskje en dag skal få et godt liv igjen.

Dersom TS vurderer og forlate partneren sin vil jeg si til deg at tenk deg godt om, jeg har erfart hvor lite grønt gresset er på andre siden. Du vil alltid savne kjernefamilien din med mor, far og barn. I stedet blir det mine, dine, våre, vanskelige ekser og forholde seg til. Du mister tid med barna dine, har dere 50/50 er det faktisk halve oppveksten du ikke får ta del i. Jeg vil råde deg til å gjøre alt for å forholdet til å fungere så lenge han er en god mann. Ikke gi slipp på det dere har sammen for en annen, det er ikke sikkert han er den han gir seg ut for å være. Hverdagen kommer der også og da lander du gjerne med et brak og ser alt du har ødelagt for deg selv. Tenk deg om.

[AnonymBruker]

Jepp. Jeg møtte en mann og vi ble stormende forelsket. Hadde begge forhold på hver vår kant, han hadde barn. Fant ut ganske fort at vi ville ha hverandre og nå er vi gift og har barn og har det fantastisk. Noen ganger er gresset grønnere, andre ganger ikke.

Anonymous poster hash: c0116...ff4

[Gjest Gjest]

Jeg forlot kona før søsteren hennes.

[Gjest ??]

TS her.

Vi har ikke barn, så det trenger jeg heldigvis ikke forholde meg til. Men det er vondt og vanskelig nok å skulle forlate en mann jeg er glad i, men som jeg ikke vil være med lengre...

[AnonymBruker]

Jeg gjorde det, hadde vært sammen med mannen min i ti år og hadde barn. Jeg hadde lenge vurdert å gå fra ham, da jeg ble forelsket i den andre mannen, men utsatte det i håp om at ting skulle bedre seg.

Det jeg måtte spørre meg selv om var om jeg hadde ønsket å gå fra mannen min om det ikke hadde vært for den andre mannen. For å være ærlig trodde jeg ikke at forholdet kom til å vare, så jeg måtte tenke meg tilværelsen alene noe som ikke virket avskrekkende. Jeg angrer ikke, jeg er fortsatt sammen med den andre mannen og etter mange år sammen har vi det rett og slett fantastisk og har nettopp fått barn sammen. Vi var heldige, og har veldig sterke følelser og er flinke til å snakke sammen Vil allikevel ikke anbefale å gå fra noen i forelskelsesrus som jeg gjorde og rett inn i et nytt forhold. Det var veldig tungt i begynnelsen og det var en kjempeutfordring. Når rusen legger seg får man skikkelig på trynet og realiteten kommer. Best å leve litt alene først. Nå var ikke jeg så veldig glad i min daværende mann på den tiden det ble slutt heller. Hadde mye innsestengt raseri og ekle følelser, og det hadde nok blitt slutt uansett. Jeg gjorde alt på feil måte, men det fikk et bra utfall allikevel.

Nå er det selvsagt annerledes siden du TS ikke har barn. Det du må tenke på er hvordan du tror livet vil være om ti år. Er du og mannen din lagspillere som deler livet på andre måter enn at dere bare lever sammen, ler dere sammen og forstår hverandre grunnleggende? Hvorfor er du forelsket i den andre mannen? vet du at det er noe mer enn seksuell tiltrekning? Det er vanskelig å tenke klart og analysere sitt nåværende forhold når man er forelsket, men prøv å være redelig og ærlig og om ikke du har gjort det allerede: ikke fall for fristelsen å ha sex med nye mannen før du er fri og frank.

Anonymous poster hash: f0290...25f

[AnonymBruker]

Jeg lurer også på dette her.

Jeg har dessverre blitt sterkt betatt av en annen mann, og jeg er samboer. Vi har heldigvis ingen barn, men jeg elsker jo kjæresten min. Samtidig føler jeg at jeg kan få det enda bedre med han andre. Jeg vet at gresset som oftest ikke er grønnere på den andre siden, men med han føles det slik

Tør heller ikke gå i fra kjæresten min (ikke at jeg vil 100% men). Hva om han andre plutselig ikke vil noe seriøst? Og så ender jeg opp alene? Er det verdt risken?

Anonymous poster hash: 4a69d...985

[FalconPunch]

.

Endret 8. april 2018 av FalconPunch

[AnonymBruker]

Jeg forlot min forlovede til fordel for meg selv.Jeg stilte meg en rekke "essensielle" spørsmål:

- Kan jeg se for meg oss?

- Vil jeg bære fram hans barn?

- Kan jeg hente fram noe gnist for ham?

Alle spørsmålenes svar var ikke slik de burde være og jeg tenkte på dette leeeeenge. Så slo jeg opp og er i dag singel.

Det er rett og slett bedre å være singel, enn å være sammen med en man ikke gjengjelder like store følelser for.

Huff, det er vanskelig da! Hvordan kan man vite hva som er rett? Kanskje vi har en tendens til å være litt for egoistiske, og kravstore? Burde vi ikke egentlig være takknemlig for det vi har? Hva om vi ikke finner noen bedre?

I dag har det jo blitt slik at man slår opp i hytt og pine. '' Jeg føler ikke den store gnisten lenger, slik som før. Adios!!''

Anonymous poster hash: 4a69d...985

[FalconPunch]

.

Endret 8. april 2018 av FalconPunch

[Gjest Daenerys]

Tråden er ryddet for personhets.

Daenerys, mod.

[AnonymBruker]

Jeg lurer også på dette her.Jeg har dessverre blitt sterkt betatt av en annen mann, og jeg er samboer. Vi har heldigvis ingen barn, men jeg elsker jo kjæresten min. Samtidig føler jeg at jeg kan få det enda bedre med han andre. Jeg vet at gresset som oftest ikke er grønnere på den andre siden, men med han føles det slik Tør heller ikke gå i fra kjæresten min (ikke at jeg vil 100% men). Hva om han andre plutselig ikke vil noe seriøst? Og så ender jeg opp alene? Er det verdt risken? Anonymous poster hash: 4a69d...985

Om det eneste som stopper deg at du ikke vil ende opp alene så burde du bare gå ifra samboeren din. Da er du sammen med han av feil grunner

Anonymous poster hash: df6be...49b

[Smascha]

Jeg forlot kona før søsteren hennes.

Men etter broren hennes, vel?

[AnonymBruker]

Ja, det har jeg gjort og det vR DET VERSTE VALGET JEG HADDE GJORT I HELE LIVET MITT FOR Å SI DET MILDT. aNGRET ETTER CA TO ÅR NÅR JEG SÅ HVORDAN HAN VAR

Anonymous poster hash: 4e4f4...6a0

[AnonymBruker]

Ja, det har jeg gjort og det vR DET VERSTE VALGET JEG HADDE GJORT I HELE LIVET MITT FOR Å SI DET MILDT. aNGRET ETTER CA TO ÅR NÅR JEG SÅ HVORDAN HAN VAR

Anonymous poster hash: 4e4f4...6a0

Så det du mener er: hvis du forlater partneren din så vil caps locken løpe løpsk?

Anonymous poster hash: e8ccd...e6d

[trappejenta]

Jeg ble forelska i en ny mann og forlot min samboer. Vi hadde vært sammen i sju år.

Jeg konkluderer med at det at jeg traff en ny åpnet øynene mine for at det forholdet jeg var i ikke var bra. Burde gjort det slutt tidligere, det virket som om vi bare var sammen av gammel vane.

Nå er jeg singel og trives med å bo for meg selv. Angrer ikke på at det ble slutt med samboeren selv om det ikke ble noe mellom meg og han nye.

[AnonymBruker]

Kjæresten min forlot kona for meg. De har tre barn.

Han angrer ikke. Han ble forelsket i meg med én gang og var 100% sikker på at han ville ut av et "dødt" ekteskap. Hun var like fullt forbanna, så man har jo det å hanskes.

Anonymous poster hash: 3f501...54f