Har dyrene våre hatt gode liv? Trenger råd!

[AnonymBruker]

Hei. Jeg har noen spørsmål jeg gjerne skulle fått litt råd om når det gjelder kanin og marsvin.

Jeg har en kanin, og mistet min andre kanin for et år siden pga tannsykdom. Søsteren min har også en kanin, og har tidligere hatt enda en kanin og et marsvin. Det jeg sliter veldig med nå er skyldfølelse for ting som kunne vært gjort for at de skulle fått det enda bedre. Kaninen jeg har nå går fritt på rommet mitt hele tiden bortsett fra om natten. Kaninen jeg hadde før gikk fritt store deler av livet sitt, men bodde også i bur i perioder. Søsteren min sine kaniner og marsvin har alltid hovedsaklig bodd i bur, men har i løpet av livene sine fått komme ut av burene regelmessig (ikke alltid like ofte, men de har alltid fått komme ut av og til).

Jeg sammenlikner livene til kjæledyrene våre med det jeg har sett og lest at andre har gjort for sine dyr, og da ser jeg at mange har dyrene sine gående fritt hele tiden, eller de har bygd gigantiske bur til dem og lignende. Så jeg føler at deres dyr må ha det veldig bra, og sammenliknet med det kan ikke våre dyr ha hatt det like bra, føler jeg..

Innerst inne tror jeg at våre dyr også alltid har hatt det helt fint, uavhengig av hvor ofte de har vært utenfor burene sine, kan jeg tro på dette? De har alltid hatt det de trenger for å ha det bra, og det har alltid virket som de har trivdes i burene sine. De har jo koset seg veldig når de har gått fritt, men de har hoppet frivillig inn i burene igjen, så de kan jo ikke ha hatt det fælt??

Jeg føler at det ikke er noen som har kaniner og marsvin i bur lenger, at alle har dem frittgående hele tiden, stemmer dette?

Da jeg gikk smådyrlinje på videregående lærte vi at kaninene skulle få komme ut og røre litt på seg regelmessig, men det var aldri snakk om at de måtte ha gigantiske 3-etasjes bur eller gå fritt hele tiden for å ha det bra.

Har jeg misforstått helt, eller kan jeg virkelig tro på at kaninene og marsvinet vårt har hatt helt fine liv hos oss? Jeg lar den gjenværende kaninen min gå fritt hele tiden nå, fordi jeg har blitt overbevist om at hun har det fælt i buret sitt (har lest folk skrive at de har det fælt i bur og at det er dyreplageri osv).

Vær så snill og gi meg noen råd rundt det her, jeg klarer ikke å stole på at vi har gjort en god jobb i det hele tatt, jeg føler vi sviktet dyrene og at de kunne hatt det så mye bedre! Fornuften min sier at de alltid har hatt det fint, for jeg har aldri følt det her tidligere, mens de levde følte jeg jo at de hadde det bra, hvis ikke hadde jeg jo gjort ting annerledes..

Takk på forhånd for svar!

Anonymous poster hash: 22eff...163

[AnonymBruker]

Ingen som har noen råd til disse tankene? Jeg setter veldig stor pris på svar!

Anonymous poster hash: 22eff...163

[Nio]

Vet veldig lite om marsvin, men en kanin burde ikke stå mer i bur enn en hund eller katt så at de bor i bur og får komme ut av og til blir helt feil i mine øyne.
Kaniner er skapt for å være mye i bevegelse og kan få store smerter om de sitter mye i ro, det er noe som er verdt å tenke på. Synes ikke noe om at de kun skal få gjøre det de er skapt for og det de ønsker noen timer om dagen og må gjøre noe som er helt imot deres natur og ønsker resten av tiden.

Håper ikke dere hadde kanin og marsvin sammen, det er vertfall ikke bra, de snakker forskjellige språk, spiser forskjellig mat, kaniner skal ikke ha c-vitaminer i vannet og kaniner er ofte bærer av en bakterie de ikke blir syke av men som kan i verstefall drepe marsvin. Mer om dette her: http://kanin.org/kanin_og_marsvin
Både kaniner og masvin burde ha en venn av samme art.
Alt i alt, de hadde det nok ikke fælt men kunne nok hatt det en god del bedre.

[itchii]

Kanskje OT, men smådyrlinje på videregående? Aldri hørt om før, hva blir man hvis man går der?

Forøvrig syns jeg det høres ut som kaninen din har det fint, ikke noe vits i å ha dårlig samvittighet over ting som ikke var optimalt før, det viktigste er å gjøre det beste man kan for dyra nå og i fremtiden, og skaffe seg den nødvendige kunnskapen. Minuset er jo da at man stadig vil få dårlig samvittighet over ting man kunne gjort bedre i fortiden etterhvert som man lærer nye ting.

[Gjest Anubiel]

Er det noe poeng å tenke så mye på hva du kunne ha gjort for dyrene du har hatt? Gjort er gjort. Fokuser på dyrene du har nå og les deg opp på deres behov.

Kaniner kan ta ekstremt skade av å kun være ute av buret i perioder. De er skapt for å hoppe rundt fritt og får alvorlige skjelettproblemer når de ikke kan bevege seg mer enn litt hopping hit og dit i et bur. Marsvin kan jeg ikke så mye om, men jeg er i prinsippet for at dyr skal være mest mulig ute av burene sine.

Du trenger nok ikke bygge superfancy bur i flere etasjer, men når dyret er i buret sitt, bør det ha god plass til å utfolde seg. For kaniner betyr det at buret bør være såpass stort at det kan hoppe ordentlig og ikke må krype.

Personlig har jeg hatt kun to burdyr - et par dvergpapegøyer. De var kun i buret sitt om natten og når jeg var på skole/jobb, av hensyn til deres egen sikkerhet. Ellers fløy de fritt. Burdøren stod åpen og de gikk dit for å spise og drikke og når de ville legge seg. Den ene papegøyen sovnet stille inn i en alder av 15 år (hvilket sies å være maks levealder) for noen uker siden. Hun var ikke syk, bare gammel. Jeg er hellig overbevist om at hun levde så lenge fordi hun fikk utfolde seg fritt hele livet.

[AnonymBruker]

Når de var ute av buret var de alltid ute i flere timer, og ofte sammen (marsvinet var aldri sammen med kaninene, jeg vet at de ikke skal være sammen). Jeg vet alt dette om at de aller helst bør få gå fritt hele tiden, men hvorfor sier dyrleger da at de har det fint så lenge de får gå fritt regelmessig?

Hadde de hatt det fælt og vondt hadde vi sett det på dem. Når de ble syke oppdaget vi det alltid og gjorde det vi kunne for å få de friske igjen. Dyr som har det fælt blir jo gjerne apatiske, slutter å spise og reagerer ikke på omgivelsene. Dyrene våre har aldri vært apatiske, hver gang de har vært utenfor burene har de oppført seg helt normalt, og jeg har alltid gått med en visshet om at de har hatt gode liv akkurat slik de har hatt det.

Har jeg tatt feil hele tiden da? Bare fordi de ikke gikk fritt hele tiden så hadde de ikke gode liv? Er det mange som mener dette?

Jeg skjønner de som reagerer når dyr sitter hver dag av livet i bur og aldri får komme ut, men våre dyr har alltid fått komme ut regelmessig, i perioder oftere enn i andre perioder.

Selv prøver jeg å tro på at vi alltid har gjort en god jobb utifra det vi har sett og visst der og da, i en hver situasjon.. Tar jeg helt feil? Har vi ikke gitt dem gode liv i det hele tatt?

Anonymous poster hash: 22eff...163

[Gjest Anubiel]

Jeg tror du overreagerer litt. Ut fra det du beskriver så høres det jo ut som om de har hatt det helt bra. De kunne sikkert alltids ha hatt det bedre, i en slags versjon av dyredisneyland der de fikk vandre fritt i gress og kløver dagen lang. Men da beveger man seg vel egentlig over til å diskutere om man bør ha dyr i fangenskap i det hele tatt og det er en HELT annen diskusjon.

[Aurora M.]

Ut fra det du forteller, virker det som om de har hatt det helt greit. Selv om mange kaniner sikkert har det bedre, er det i allefall et faktum at mange har det mye verre. I går var jeg og så til en kanin som har stått alene i et pinetrangt bur i 4 år. Gjentatte forsøk på å prate med eier har ikke ført fram, bare til en liiten imidlertidig bedring noen uker hva angår mat og drikke. I går så det helt jævlig ut og tårene var ikke langt unna da jeg dro. Det var knapt et høystrå i buret, null mat og ikke en dråpe vann. Da jeg fylte på vannflaska kastet han seg over den helt desperat. Eier bor ikke engang der kaninen står, så der er det ekstremt lite tilsyn. Nå blir det Mattilsynet det neste! Dessverre er det ofte lite som blir gjort. Hvis de fikser på mat og vanntilførselen, får den nok stå der og vansmekte resten av sitt liv..

Det er ufattelig mange kaniner som står alene i trange bur og ikke får det stell de trenger. Folk får tak i kaniner til ungene, snekrer et lite bur i hagen, og når ungene blir lei, så går de for lut og kaldt vann.

Kaniner er skapt for å løpe og hoppe ute i det fri (flere sammen), ikke for å stå i et lite bur dag ut og dag inn! Jeg kan ikke se for meg et for stort bur for kaniner, så lenge de også har en liten hule under tak der de kan sove. Derfor kan jeg ikke med hånda på hjertet trøste deg med at kaninene dine hadde det helt topp. Men jeg tror de hadde det sånn midt på treet, altså ok.

Så er det jo også ganske meningsløst å gruble over slikt i ettertid (selv om jeg forstår at det er lett å gjøre det). Så lenge du gjorde det du mente var best, utfra de kunnskapene du hadde da, så kan du ikke klandre deg selv! Man lærer så lenge man lever, og jeg er sikker på at om du skaffer deg kanin(er!) igjen, så får de det som plommen i egget!

Endret 1. oktober 2013 av Aurora M.

[Stella84]

Uff, jeg sitter også med dårlig samvittighet over en lignende historie. Familien min skaffet seg kanin da jeg var ca 16 år. Den fikk løpe fritt i hagen i perioder, men hovedsakelig måtte den være i buret sitt i hagen. Buret var av grei størrelse, men jeg tror ikke det var en god situasjon for kaninen. Den levde bare i 3 år, og ble funnet død i et hull den hadde gravd i bakken. Helt forferdelig.

Men man lærer av sine feil. Jeg er nå 28 år og har mye mer kunnskap om dyr og dyrevelferd. Det samme gjelder heldigvis foreldrene mine. De har nå 2 katter som aldri er alene mer enn en dag i strekk, og jeg tror de har det så godt som katter kan ha det. Jeg har også min egen lille kattunge som ser ut til å ha det veldig bra.

Kanskje litt dårlig samvittighet er sunt for oss alle en gang i blant - og også det å gå i oss selv. Det er kun da vi kan bli bedre mennesker, og behandle dyr enda bedre i framtiden. Og ikke minst: Kanskje vi også kan hjelpe hvis vi ser noen andre behandle dyrene sine på feil måte?

- Stella.

[AnonymBruker]

Slenger meg på jeg også. Har ufattelig dårlig samvittighet over kaninene vi hadde når jeg var barn. Er jo over 20 år siden nå, men tenker på dette ofte. Jeg viste ikke at de burde ha stor plass til å springe, og trodde de var "burdyr". Jeg viste ikke bedre, var jo bare ett barn.

Dette viser hvor viktig det er at foreldrene ikke anskaffer dyr bare fordi barn maser om det. Før anskaffelse så må foreldrene innse at barna har dyr for kos og lek, mens de må ta ansvar over helse, foring og kunnskap!!!

(nå har jeg to ildere, som har eget rom som de er på når de ikke kan være løse i hele huset. Ingen dyr burde være i bur!)

Anonymous poster hash: 35ab0...eec

[Aurora M.]

Er dette også deg? http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=776028

Ikke sikkert det er deg her, men jeg ser at du også har en annen tråd med samme åpningsinnlegg som i denne. Slik jeg tolker det, søker du bekreftelse for å bli kvitt en nagende skyldfølelse.

Hvis det også er deg i tråden jeg linker til, så skal du vite at det er helt normalt å få slike tanker når man nettopp har mistet noen man er glad i, være seg dyr eller mennesker. Det er nok ikke mye til trøst for deg når jeg også sier at denne skyldfølelsen ofte også er berettiget. Men jeg ser det ikke som noe poeng å forsøke å gå gjennom livet uten å føle skyld. Jeg tror vi er utstyrt med skyldfølelse og evnen til å være etterpåklok for at det skal gjøre oss til bedre mennesker.

Jeg tror nesten vi alle her på dette forumet en eller annen gang har hatt skyldfølelse i større eller mindre grad i forbindelse med tidligere dyrehold eller etter avliving. Selv er jeg intet unntak! Jeg ventet for lenge med å avlive min forrige pus (han led for lenge og for mye), og det er en visshet jeg bare må leve med.

Samtidig evner jeg å se at jeg gjorde mitt beste utfra slik situasjonen den gang var. Det var evig langt fra godt nok, men det var nå engang slik det var.

Og: Det er slikt vi lærer av gjennom livet!

Vi stiller alle ulike krav til oss selv. Andre ville kanskje ikke ha kjent på skyld i denne situasjonen, men for min del levde jeg ikke opp til de kravene jeg stiller til mitt dyrehold. Slik er det kanskje til en viss grad også for deg nå. Og jeg synes bare du skal være tro mot deg selv å akseptere at slik var det. Og så lære av det og gjøre det enda bedre neste gang!