Kan noen gi meg råd?

[AnonymBruker]

Hei.
Jeg er i en veldig vanskelig situasjon, og trenger litt råd. For å gjøre det kortest mulig (oi, det ble visst ganske langt likevel9, har jeg hatt en kjæreste i noen år som jeg bor med. Jeg kaller ham y fra nå av. Det siste året (eller lenger) har jeg følt at forholdet vårt har gått over til kun vennskap, og han har fått rollen som bestevennen min istedenfor kjæreste. Hele tiden tenkte jeg at dette var ok, siden begge to hadde det greit som dette, og begge har vært opptatte med studier og hadde felles venner. Tror riktignok han savnet litt samliv, men det viktigste for ham var å ha meg som venn.

Etter hvert som dette foregikk begynte jeg å prate med en jeg traff på internett for rundt seks år siden (fortsatt over internett) fra et annet land, jeg kaller ham x. Jeg tror jeg begynte å utvikle litt følelser med ham for kanskje et halvt-ett år siden, men prøvde å fortrenge det siden jeg visste jeg var i et "forhold", og ikke ante om han følte det samme. Han ga senere uttrykk for at han gjorde det. Etter hvert merket jeg at det ble vanskeligere og vanskeligere å fortrenge det, og jeg var veldig i tvil om hva jeg skulle gjøre.

Til slutt bestemte jeg meg for å foreslå overfor y at vi skulle ta en pause fra forholdet. Han ville over hodet ikke dette, men etter litt om og men ble det til at vi har en pause, og y er klar over at jeg er åpen for å treffe andre. Tross alt følte jeg ikke at det ville bli så veldig stor forskjell i og med at forholdet vårt den siste tiden ikke bestod av noe annet enn vennskap. Rett før dette traff jeg x, og innså at han er alt jeg vil ha. Det som er dumt er at x bor veldig langt unna. Han har forsøkt å få seg jobb der jeg bor, men har ikke hatt noe hell enda.

Min drømmesituasjon akkurat nå hadde vært om x hadde klart å få seg en jobb her, kunne flyttet hit, og så kunne vi sett om det var noe i de følelsene vi begge har for hverandre, før vi eventuelt kunne ha utviklet noe. Hovedkontakten vår har tross alt bare vært via internett. Likevel føler jeg at x virkelig er den jeg vil være med, og han sier det samme til meg. Fra første stund jeg traff ham i virkeligheten følte jeg en full klaff.

Problemet er nå at x vil jeg skal kaste ut y fra leiligheten vi bor i. Jeg føler at det blir litt tidlig og mye på en gang, i og med at vi er så nære venner, og vi begynte med pausen for bare omtrent en måned siden. Vi deler rom, men sover i egne senger. Jeg forstår hvorfor han vil det, men jeg skulle ønske han kunne prøve å forstå det fra min situasjon også; det vil være fryktelig vanskelig å be y flytte ut allerede nå.

X har nå gitt meg en tidsfrist på en måned om at jeg skal kaste ut Y, hvis ikke vil han ikke ha noe kontakt lenger. Dette er helt forferdelig for meg, siden jeg ikke vil miste x for noe i verden, men det at han gir meg dette alternativet gjør at jeg begynner å tvile på hvor viktig jeg er for ham. Ville det å kutte kontakt være et alternativ om personen betyr så mye for deg?

Han påpeker stadig at han har ventet i flere måneder på meg, noe som ikke akkurat får meg til å føle meg bedre. Jeg henger meg hele tiden opp i spørsmålet om man ikke vil vente så lang tid det tar, når tror man har funnet den rette. De siste dagene har vært veldig vanskelige for meg, og jeg har sittet sent på kveldene og grått fordi jeg har vært så ute av meg. Om jeg likevel ikke betyr nok for x til at han kan flytte hit før jeg kaster ut y, er det verdt å skille lag med min beste venn for det, eller i det hele tatt, er x verdt det?

Jeg vil at han skal være verdt det, og prøver å finne unnskyldninger for hvorfor han setter meg i denne situasjonen, men han gjør det så vanskelig for meg. Jeg skulle ønske han bare kunne ha flyttet hit, om det virkelig er det han vil, og så kunne vi tatt det derfra.

Har noen noen tips til hva jeg burde gjøre/tenke/? Takk på forhånd!

Anonymous poster hash: a09a8...5cc

[Gjest Gjest]

Mann X høres ikke ok ut.
Håper at du også får tilbakemeldinger fra andre.

[Gjest Gjest]

Hm. Jeg tror mann Y hadde gjort det samme hvis han var i mann X sine sko.

Vent da, gjorde han det kanskje en gang for en del år siden, mon tro. I så fall, blir det jo bare rettferdig og gitt.

Kunne karma ha fungert sånn? Hvor lang er denne historien egentlig?

Hva er problemet ditt forøvrig, TS? Uforventet at folk stiller krav.. altså?

Anywho, lykke til videre. Det hørtes jo svært lovende ut det der. Vaaanvittig.

[AnonymBruker]

Problemet er at jeg vil være med en person som ber meg om noe han vet er vanskelig for meg, og jeg lurer på om han ville ha satt meg i den situasjonen om han virkelig elsket meg. Jeg har gjort alt han har bedt meg om til nå (det var faktisk han som ba meg om å skrive en post på et forum om hele greia, selv om jeg syntes det var bedre å prøve å løse det oss i mellom), men han har ikke en gang gjort et forsøk på å for eksempel lære norsk, ikke et par ord en gang, når han vet at jeg har litt vanskeligheter med det språket han snakker. Ei heller besøkt meg, når jeg vet at han har hatt muligheten. Samtidig sier han at han ville gjort alt for meg. Vet bare ikke hva jeg skal tro, og om det jeg gjør noen gang vil være nok. Jeg trodde det ville være nok nå i starten å gjøre det slutt med kjæresten sånn at vi i det minste har muligheten til å se hverandre, men det var det jo heller ikke...

Anonymous poster hash: a09a8...5cc

[Gjest Gjest]

Problemet er at jeg vil være med en person som ber meg om noe han vet er vanskelig for meg, og jeg lurer på om han ville ha satt meg i den situasjonen om han virkelig elsket meg. Jeg har gjort alt han har bedt meg om til nå (det var faktisk han som ba meg om å skrive en post på et forum om hele greia, selv om jeg syntes det var bedre å prøve å løse det oss i mellom), men han har ikke en gang gjort et forsøk på å for eksempel lære norsk, ikke et par ord en gang, når han vet at jeg har litt vanskeligheter med det språket han snakker. Ei heller besøkt meg, når jeg vet at han har hatt muligheten. Samtidig sier han at han ville gjort alt for meg. Vet bare ikke hva jeg skal tro, og om det jeg gjør noen gang vil være nok. Jeg trodde det ville være nok nå i starten å gjøre det slutt med kjæresten sånn at vi i det minste har muligheten til å se hverandre, men det var det jo heller ikke...

Anonymous poster hash: a09a8...5cc

Har han makt over deg?!

Løp!

[AnonymBruker]

Har han makt over deg?!

Løp!

Han sier selv at det bare er denne ene tingen han ber om, og som hindrer alt. Synes det er så dårlig gjort når jeg allerede tidligere har sagt at jeg ikke kan kaste ut y. Vi bor fire studenter sammen, og alle er veldig "integrert" i leiligheten, det føles så feil å ta et så stort skritt å kaste ut en så god venn før x har gjort noe som helst for meg annet enn å vente, som han selv sier har vært veldig tungt. Er det så vanskelig å vente, når man venter på noe godt? Jeg vet at jeg ville ventet så lenge det hadde tatt, om jeg visste jeg kunne være med ham til slutt

Anonymous poster hash: a09a8...5cc

[Gjest Gjest]

Han sier selv at det bare er denne ene tingen han ber om, og som hindrer alt. Synes det er så dårlig gjort når jeg allerede tidligere har sagt at jeg ikke kan kaste ut y. Vi bor fire studenter sammen, og alle er veldig "integrert" i leiligheten, det føles så feil å ta et så stort skritt å kaste ut en så god venn før x har gjort noe som helst for meg annet enn å vente, som han selv sier har vært veldig tungt. Er det så vanskelig å vente, når man venter på noe godt? Jeg vet at jeg ville ventet så lenge det hadde tatt, om jeg visste jeg kunne være med ham til slutt Anonymous poster hash: a09a8...5cc

En venting blir ikke bedre fordi det er noe godt en venter på? Hvor har du det fra? Den blir som regel mye verre da! Og har du selv ventet på noen, i er halvt år om ikke lengre for den del? Og det er jo ikke akkurat som om ventingen har ført til noe produktivt heller, og da blir det enda mer frustrerende å vente fordi en SER jo fremgangen, eventuelt all kosingen og 'fjasingen', noe som egentlig bare provoserer da etter et visst punkt. Og du må gjerne tro at hvis han virkelig elsker deg så kunne han ha ventet i evigheter selv (for det kunne jo du vel?), men man kan vel sku sakem og si at hvis du virkelig hadde elsket ham så høyt som du mener, så hadde du ikke latt ham vente så unødvendig(?) lenge heller.

Også burde du virkelig uttale deg om hvordan du selv ville ha reagert i noen andre sine sko i slike situasjoner, fordi du har virkelig ikke noe snøring på hvordan det føles å bli nedprioritert på den måten over så lang tid, utenå overhode vise koe hensyn eller gjøre noen tiltak for å gjøre ventetiden bedre. Vel, utenom å klage over du selv synes situasjonen er kjedelig og ufin, fordi det var angivelig han som satt deg i den situasjonen, samt fortelle hvor lite ille det egentlig er, slik du forestiller deg det er for ham, uten å ha noe som heldt peiling på hvordan det føles for ham.

Men likevel forventer du sympati og forståelse fra han, når du selv ikke evner å vise noe lignende tilbake overhode.

[AnonymBruker]

En venting blir ikke bedre fordi det er noe godt en venter på? Hvor har du det fra? Den blir som regel mye verre da! Og har du selv ventet på noen, i er halvt år om ikke lengre for den del? Og det er jo ikke akkurat som om ventingen har ført til noe produktivt heller, og da blir det enda mer frustrerende å vente fordi en SER jo fremgangen, eventuelt all kosingen og 'fjasingen', noe som egentlig bare provoserer da etter et visst punkt. Og du må gjerne tro at hvis han virkelig elsker deg så kunne han ha ventet i evigheter selv (for det kunne jo du vel?), men man kan vel sku sakem og si at hvis du virkelig hadde elsket ham så høyt som du mener, så hadde du ikke latt ham vente så unødvendig(?) lenge heller.

Også burde du virkelig uttale deg om hvordan du selv ville ha reagert i noen andre sine sko i slike situasjoner, fordi du har virkelig ikke noe snøring på hvordan det føles å bli nedprioritert på den måten over så lang tid, utenå overhode vise koe hensyn eller gjøre noen tiltak for å gjøre ventetiden bedre. Vel, utenom å klage over du selv synes situasjonen er kjedelig og ufin, fordi det var angivelig han som satt deg i den situasjonen, samt fortelle hvor lite ille det egentlig er, slik du forestiller deg det er for ham, uten å ha noe som heldt peiling på hvordan det føles for ham.

Men likevel forventer du sympati og forståelse fra han, når du selv ikke evner å vise noe lignende tilbake overhode.

Dette er helt usaklig innlegg, "Og det er jo ikke akkurat som om ventingen har ført til noe produktivt heller, og da blir det enda mer frustrerende å vente fordi en SER jo fremgangen, eventuelt all kosingen og 'fjasingen',", hva skal det bety? Jeg har ikke vært i nærheten av å ta på y det siste året, og det var han veldig godt. Jeg skjønner det veldig godt fra hans side også, men det er ikke det jeg spurte om.

Anonymous poster hash: a09a8...5cc

[Gjest Gjest]

Hei.

Jeg er i en veldig vanskelig situasjon, og trenger litt råd. For å gjøre det kortest mulig (oi, det ble visst ganske langt likevel9, har jeg hatt en kjæreste i noen år som jeg bor med. Jeg kaller ham y fra nå av. Det siste året (eller lenger) har jeg følt at forholdet vårt har gått over til kun vennskap, og han har fått rollen som bestevennen min istedenfor kjæreste. Hele tiden tenkte jeg at dette var ok, siden begge to hadde det greit som dette, og begge har vært opptatte med studier og hadde felles venner. Tror riktignok han savnet litt samliv, men det viktigste for ham var å ha meg som venn.

Etter hvert som dette foregikk begynte jeg å prate med en jeg traff på internett for rundt seks år siden (fortsatt over internett) fra et annet land, jeg kaller ham x. Jeg tror jeg begynte å utvikle litt følelser med ham for kanskje et halvt-ett år siden, men prøvde å fortrenge det siden jeg visste jeg var i et "forhold", og ikke ante om han følte det samme. Han ga senere uttrykk for at han gjorde det. Etter hvert merket jeg at det ble vanskeligere og vanskeligere å fortrenge det, og jeg var veldig i tvil om hva jeg skulle gjøre.

Til slutt bestemte jeg meg for å foreslå overfor y at vi skulle ta en pause fra forholdet. Han ville over hodet ikke dette, men etter litt om og men ble det til at vi har en pause, og y er klar over at jeg er åpen for å treffe andre. Tross alt følte jeg ikke at det ville bli så veldig stor forskjell i og med at forholdet vårt den siste tiden ikke bestod av noe annet enn vennskap. Rett før dette traff jeg x, og innså at han er alt jeg vil ha. Det som er dumt er at x bor veldig langt unna. Han har forsøkt å få seg jobb der jeg bor, men har ikke hatt noe hell enda.

Min drømmesituasjon akkurat nå hadde vært om x hadde klart å få seg en jobb her, kunne flyttet hit, og så kunne vi sett om det var noe i de følelsene vi begge har for hverandre, før vi eventuelt kunne ha utviklet noe. Hovedkontakten vår har tross alt bare vært via internett. Likevel føler jeg at x virkelig er den jeg vil være med, og han sier det samme til meg. Fra første stund jeg traff ham i virkeligheten følte jeg en full klaff.

Problemet er nå at x vil jeg skal kaste ut y fra leiligheten vi bor i. Jeg føler at det blir litt tidlig og mye på en gang, i og med at vi er så nære venner, og vi begynte med pausen for bare omtrent en måned siden. Vi deler rom, men sover i egne senger. Jeg forstår hvorfor han vil det, men jeg skulle ønske han kunne prøve å forstå det fra min situasjon også; det vil være fryktelig vanskelig å be y flytte ut allerede nå.

X har nå gitt meg en tidsfrist på en måned om at jeg skal kaste ut Y, hvis ikke vil han ikke ha noe kontakt lenger. Dette er helt forferdelig for meg, siden jeg ikke vil miste x for noe i verden, men det at han gir meg dette alternativet gjør at jeg begynner å tvile på hvor viktig jeg er for ham. Ville det å kutte kontakt være et alternativ om personen betyr så mye for deg?

Han påpeker stadig at han har ventet i flere måneder på meg, noe som ikke akkurat får meg til å føle meg bedre. Jeg henger meg hele tiden opp i spørsmålet om man ikke vil vente så lang tid det tar, når tror man har funnet den rette. De siste dagene har vært veldig vanskelige for meg, og jeg har sittet sent på kveldene og grått fordi jeg har vært så ute av meg. Om jeg likevel ikke betyr nok for x til at han kan flytte hit før jeg kaster ut y, er det verdt å skille lag med min beste venn for det, eller i det hele tatt, er x verdt det?

Jeg vil at han skal være verdt det, og prøver å finne unnskyldninger for hvorfor han setter meg i denne situasjonen, men han gjør det så vanskelig for meg. Jeg skulle ønske han bare kunne ha flyttet hit, om det virkelig er det han vil, og så kunne vi tatt det derfra.

Har noen noen tips til hva jeg burde gjøre/tenke/? Takk på forhånd!

Anonymous poster hash: a09a8...5cc

Altså; en mann som du ikke er sammen med, og som du i det hele tatt ikke engang vet om du kommer til å bli sammen med, skal du la bestemme over deg og få deg til å gjøre noe som føles galt for deg??!

Dette er ikke en bra mann!

Jeg håper at du tenker deg om og ser selv hvor tullete dette er (om du skulle la han ha makt over deg).

[AnonymBruker]

En venting blir ikke bedre fordi det er noe godt en venter på? Hvor har du det fra? Den blir som regel mye verre da! Og har du selv ventet på noen, i er halvt år om ikke lengre for den del? Og det er jo ikke akkurat som om ventingen har ført til noe produktivt heller, og da blir det enda mer frustrerende å vente fordi en SER jo fremgangen, eventuelt all kosingen og 'fjasingen', noe som egentlig bare provoserer da etter et visst punkt. Og du må gjerne tro at hvis han virkelig elsker deg så kunne han ha ventet i evigheter selv (for det kunne jo du vel?), men man kan vel sku sakem og si at hvis du virkelig hadde elsket ham så høyt som du mener, så hadde du ikke latt ham vente så unødvendig(?) lenge heller.

Også burde du virkelig uttale deg om hvordan du selv ville ha reagert i noen andre sine sko i slike situasjoner, fordi du har virkelig ikke noe snøring på hvordan det føles å bli nedprioritert på den måten over så lang tid, utenå overhode vise koe hensyn eller gjøre noen tiltak for å gjøre ventetiden bedre. Vel, utenom å klage over du selv synes situasjonen er kjedelig og ufin, fordi det var angivelig han som satt deg i den situasjonen, samt fortelle hvor lite ille det egentlig er, slik du forestiller deg det er for ham, uten å ha noe som heldt peiling på hvordan det føles for ham.

Men likevel forventer du sympati og forståelse fra han, når du selv ikke evner å vise noe lignende tilbake overhode.

Dessuten har du null peiling på hva jeg har vist til ham. Jeg har blant annet kuttet ut all kontakt med andre guttevenner, fordi jeg vet at han ikke liker det. Og jeg vet at jeg ville ventet på ham, for det er det jeg gjør nå.

Anonymous poster hash: a09a8...5cc

[AnonymBruker]

Altså; en mann som du ikke er sammen med, og som du i det hele tatt ikke engang vet om du kommer til å bli sammen med, skal du la bestemme over deg og få deg til å gjøre noe som føles galt for deg??!

Dette er ikke en bra mann!

Jeg håper at du tenker deg om og ser selv hvor tullete dette er (om du skulle la han ha makt over deg).

Men for meg er han den beste, jeg skulle bare ønske vi kunne vært foruten dette..

Anonymous poster hash: a09a8...5cc

[Gjest Gjest]

Men for meg er han den beste, jeg skulle bare ønske vi kunne vært foruten dette..

Anonymous poster hash: a09a8...5cc

Hvordan vet du at han er den beste?

Hvordan er han?

Er han bl.a svært sjalu?

Har han ikke tillit til deg, ettersom han krever at du gjør som han sier dersom du skal ha sjans på han?

Men det er alvorlig når han forsøker å presse deg til å gjøre noe som blir galt for deg å gjøre, og det før dere i det hele tatt er sammen eller engang vet om dere kommer til å bli sammen!

Ser du ikke det?

[AnonymBruker]

Hvilket land er X fra?

Anonymous poster hash: 36e7a...57d

[Gjest Gjest]

Dessuten har du null peiling på hva jeg har vist til ham. Jeg har blant annet kuttet ut all kontakt med andre guttevenner, fordi jeg vet at han ikke liker det. Og jeg vet at jeg ville ventet på ham, for det er det jeg gjør nå.

Anonymous poster hash: a09a8...5cc

OMG!

Ser du ikke selv at dette er en oversjalu mann som ikke har tillit til deg, ikke stoler på deg, og som allerede før dere er blitt sammen BESTEMMER OVER DEG OG HAR MAKT OVER DEG!

Han har funnet et lett offer, må jeg si.

Liker du "å være nødt til" å bryte kontakten med venner?

[AnonymBruker]

Hvordan vet du at han er den beste?

Hvordan er han?

Er han bl.a svært sjalu?

Har han ikke tillit til deg, ettersom han krever at du gjør som han sier dersom du skal ha sjans på han?

Men det er alvorlig når han forsøker å presse deg til å gjøre noe som blir galt for deg å gjøre, og det før dere i det hele tatt er sammen eller engang vet om dere kommer til å bli sammen!

Ser du ikke det?

Jo, jeg ser det... Det er derfor jeg ikke aner hva jeg skal gjøre. Men det føles ut som det er ham jeg har lett etter hele livet, og det er så tungt å ikke gjøre alt jeg kan for at vi kan være sammen. Men ja, han er en ganske sjalu type, som du kanskje har skjønt

Anonymous poster hash: a09a8...5cc

[Gjest Gjest]

Vel.. Forhåpentligvis har han ikke noen psykiske lidelser, så det er kanskje ikke like skummelt å gjøre som ham sier? For hvis det var tilfelle, så hadde det jo ha vært noe snodig å gjøre som han vil.

Og har han bedt deg kutte ut alle guttevennene dine eller er det bare én person det er snakk om?

Og selvsagt vet jeg ikke hva du har gjort for ham. Men så lenge du har gjort så mye som du kan, så burde du jo ikke ha dårlig samvittighet? Hvis du derimot ikke har gjort noe som helst, så forstår jeg jo siden hans litt. Og da mener jeg ikke bare for hans vegne, men også med ham direkte. Hvordan snakker du med ham i ventetidem f.eks? Hvordam får du ham til å føle seg? Føler han at han blir satt pris på?

Og joda, du venter på ham nå. Men holder han på med andre i like stor grad som deg?

Du burde forøvrig ikke se bort i fra at han begynner med nettopp det omsider, i stedet for å vente.

Personlig hvert fall, hadde jeg bare giddet å vente en viss tid, og om jeg ikke så noe interesse for å vedlikeholde relasjonen (med alt hva det innebærer), så hadde jeg bare sagt det som paven; Fuck this.. Im done.

[Gjest Gjest]

Jo, jeg ser det... Det er derfor jeg ikke aner hva jeg skal gjøre. Men det føles ut som det er ham jeg har lett etter hele livet, og det er så tungt å ikke gjøre alt jeg kan for at vi kan være sammen. Men ja, han er en ganske sjalu type, som du kanskje har skjønt

Anonymous poster hash: a09a8...5cc

Noen mennesker er i stand til å spille et skuespill, for å få andre til å føle nettopp det som du beskriver her at du føler.

Tenk deg godt om!

Snakk med familie og gode venner.

Er det ikke bedre å ha en kjæreste som har tillit til deg og som ikke er oversjalu og prøver å presse deg til ting som blir galt for deg?

Det finnes mange menn som behandler sin kjæreste med kjærlighet og respekt, og det er en gjesidig tillit til hverandre.

[AnonymBruker]

Hvilket land er X fra?

Anonymous poster hash: 36e7a...57d

England

Anonymous poster hash: a09a8...5cc

[Gjest Gjest]

Jo, jeg ser det... Det er derfor jeg ikke aner hva jeg skal gjøre. Men det føles ut som det er ham jeg har lett etter hele livet, og det er så tungt å ikke gjøre alt jeg kan for at vi kan være sammen. Men ja, han er en ganske sjalu type, som du kanskje har skjønt

Anonymous poster hash: a09a8...5cc

Hva ved han er det som får deg til å føle dette?

[AnonymBruker]

Vel.. Forhåpentligvis har han ikke noen psykiske lidelser, så det er kanskje ikke like skummelt å gjøre som ham sier? For hvis det var tilfelle, så hadde det jo ha vært noe snodig å gjøre som han vil.

Og har han bedt deg kutte ut alle guttevennene dine eller er det bare én person det er snakk om?

Og selvsagt vet jeg ikke hva du har gjort for ham. Men så lenge du har gjort så mye som du kan, så burde du jo ikke ha dårlig samvittighet? Hvis du derimot ikke har gjort noe som helst, så forstår jeg jo siden hans litt. Og da mener jeg ikke bare for hans vegne, men også med ham direkte. Hvordan snakker du med ham i ventetidem f.eks? Hvordam får du ham til å føle seg? Føler han at han blir satt pris på?

Og joda, du venter på ham nå. Men holder han på med andre i like stor grad som deg?

Du burde forøvrig ikke se bort i fra at han begynner med nettopp det omsider, i stedet for å vente.

Personlig hvert fall, hadde jeg bare giddet å vente en viss tid, og om jeg ikke så noe interesse for å vedlikeholde relasjonen (med alt hva det innebærer), så hadde jeg bare sagt det som paven; Fuck this.. Im done.

Alt jeg har gjort i "ventetiden" er å prate med ham konstant, sagt at jeg gjør alt jeg kan for å få det til å gå bra, at målet mitt er å være med ham (for det er det), og til og med at jeg kunne vært villig til å gifte meg med ham når som helst. Da han på et tidspunkt ikke hadde tilgang til data på rundt en uke sendte jeg ham masse snapchats hver dag så han visste at jeg tenkte på ham selv om vi ikke snakket sammen. Han har alltid vært førsteprioritet.

Anonymous poster hash: a09a8...5cc