Å innlede et forhold til en mann med barn er ikke lett

[Gjest Polly]

Så det var et innlegg hvor en mann spurte om kvinner kunne tenke seg å date en mann med barn.

Det kan ikke jeg, igjen! Av skade blir man klok.

Jeg vil tro det er mange bra menn som kan balansere tiden, oppmerksomheten mellom barn og kjæreste, og er du en veldig god mann, og hun er en utrolig tålmoding og en engel av en jente, ja da kan det fungere.

For meg var det et helvete, helt ærlig sagt. Så dette er det jeg opplevde:

Jeg var alltid nummer 2 og diltet etter.

Jeg mistet lysten på barn med han pga. de bitre følelsene

Jeg var sjalu fordi han behandlet barnet mye bedre enn meg

Han snakket ofte om fødselen, noe som gjorde meg kvalm siden jeg også hadde sett bilder av at han holdt rundt eksen på fødeavdelingen. Visste at det ble en dårlig reprise å skulle ha barn med meg. Ikke en fantastisk førstegangsopplevelse som det ville være for meg. Visste at han kom til å være en "bedreviter" den dagen vi skulle få barn.

Han måtte hele tiden ha en garanti for at vi skulle være sammen for alltid. Det ble et press hvor han både fridde og prøvde å kontrollere meg

Taklet dårlig at han var sammen med eksen uten at jeg var tilstede fordi han skånet eksen for meg.

Likte ikke hvordan han oppdro barnet, og kunne ikke blande meg inn. Han fokuserte på hvor vakker datteren var hele tiden og dyrket frem en barbie istedenfor å fokusere på ting hun gjorde bra.

Vi kunne aldri ha sex spontant, ble alltid til at han ville ha sex når det passet han og at jeg følte meg brukt.

Vi kunne aldri reise på helgeturer sien datteren var med han på lørdag og eksen på søndag. Hadde aldri en hel helg uten å sitte barnevakt.

Han valgte å ta mer hensyn til følelsene til eksen, enn følelesene mine. Hun ble alltid skånet, ikke meg.

Fikk alltid slengt i ansiktet at jeg måtte tåle litt, at jeg ikke kunne være så oppmerksomhetsyk og krevende. Han trengte derimot aldri å gjøre noe for forholdet, for han hadde jo tross alt barn. Et kort som ble brukt i tide og utide.

Hørte alltid på barnesanger i bilen

Det var alltid barne- tv på i stua

Jeg kunne ikke si et negativt kvekk om oppførselen til datteren, Det var kun ros som ble godtatt.

Han skjermet datteren veldig for meg, så jeg fikk aldri mulighet til å knytte et ordentlig bond til henne.

Til slutt ble det slutt:) Og godt er det.

Jeg vil helst ikke date en alenepappa for dette har vært en tålmodighetsprøve over mange år.

Er du riktig uheldig har typen din fortsatt følelser for eksen.

Eksen blir en verkebyll i forholdet du aldri blir kvitt.

Du kan ofte føle seg sjalu og tilsidesatt

[Euphemia]

Det høres ut som din eks var en dårlig kjæreste. Jeg tror ikke vi skal dømme alle menn med barn etter denne fyren, som helt klart ikke var i stand til å takle rollene sine særlig godt.

...synes jeg, da.

[Chloe-]

Her fungerte det jo dårlig på flere plan, ikke bare fordi han var far!

Virker ikke som om du var klar for å date en småbarnsfar, og jeg syns det er leit at din mangel på selvinnsikt måtte gå ut over en unge.

[Gjest Polly]

Helt sant. En ting skal sies og det er at fedre har mer sympati og tålmodighet. Det var det jeg forelsket meg i. Han viste seg derimot å takle rollen veldig dårlig. Han hadde en "take it, or leave it" holdning. Ofret ikke noe for at det skulle fungere, og krevde alt fra meg. Jeg har nok hatt en såpass dårlig opplevelse og velger nok ikke en alenepappa neste gang.

Selvsagt gikk det ut over barnet. Jeg var 18 da jeg traff mannen. Jeg var ikke moden eller erfaren nok til å forstå alt. Tror faktisk ikke jeg hadde gjort det en dag i dag. Han lovte mye, krevde mye og hver gang jeg gjorde det slutt kom han etter og ba meg om å bli.

Jeg kom meg ikke ut av det så fort som jeg burde.

All den usikkerheten hans smittet over på meg vice versa. Løftene og ordene fikk meg til å bli alt for lenge.

[Gjest Maria_Marihøne]

At du bare var 18 da du møtte han forklarer mye av hovedinnlegget, for det virker ikke bare som han var en dårlig kjæreste men også at du hadde noe urealistiske forventninger.

[Gjest Polly]

Mulig alderen min hadde en del å si, men hvordan skal man kunne forstå uten å ha prøvd. Ikke var jeg mor, ikke hadde jeg vært i et langvarig forhold før og hadde ingen erfaring med barn.

Jeg var veldig klar over alvoret og bestemte meg for at det skulle være noe positivt. At jeg skulle gjøre mitt aller beste. Omfanget av det skjønte jeg ikke den gangen. Det er så mye man ikke tenker på før enn man har prøvd. Man må ta mye mer hensyn enn det man hadde tenkt. Siden han ikke ville introdusere meg for barnet før enn det hadde gått ett år, mer eller mindre, så hadde vi knyttet sterke bånd, han og meg. Deretter var det vel en fase der jeg tenkte at jeg bare måtte gi det en sjans og holde sjalusien inni meg. Lot aldri datteren merke noe. Jeg tenkte at det kom til å gå greiere etter en stund, at jeg trengte å bli bedre kjent med henne.

Hun var jo veldig grei, og jeg var grei mot henne. Bar det på samvittigheten hele tiden, at jeg hadde rotet meg inn i noe jeg ikke tålte.

Det vil gå ut over barna uansett, så jeg må virkelig si det er best at folk ikke får barn på impuls hvis sjansene for at det blir slutt er store.

Han behandlet meg ikke bra. Han glemte at jeg også har følelser, et behov for å bli ivaretatt og sett på lik linje som han. Det ble bare skjevt. Følte meg helt tom for krefter og at jeg glemte meg selv. Jeg følte også et behov for å framstå som bedre enn eksen hele tiden, at jeg var en bedre kanditat til å bli mor enn henne. Høres sikkert helt dust ut, men det er sant. Mulig det er noen instingter som kommer frem i en ganske unaturlig situasjon hvor du ikke riktig finner din plass.

[Gjest Gjest]

Jeg tror det meste handler om forventninger. Som småbarnsfar har jeg gitt opp å møte noen. Det ser ut til at alle jeg møter tror at jeg kommer til å kaste alt jeg har i hendene og bruke tiden min på dem i stedet. De takler ekstremt dårlig å være "taperen" i konkurransen om oppmerksomhet, for det er faktisk mange som tenker slik. Jeg føler selv at jeg har vært generøs med tiden jeg har brukt på dem, ordnet med masse barnevakter, tatt tid til kosekvelder og lignende. Men livet stopper ikke for en småbarnsfar når han begynner å date. Han har fremdeles de samme rutinene, og barna har fremdeles de samme aktivitetene. Og dersom daten skulle komme til å spørre om hva som har skjedd siden sist, så må man for all del ikke snakke om barna. Da blir det overkill, og kjedelig å høre på. Sorry, men barna betyr alt for meg, og jeg gidder ikke late som.

[Havbris]

Det var for tidlig for deg å innlede et forhold til en mann som hadde et barn. Du var ikke et barn selv, men du var ikke langt unna og hadde ikke erfaring og kunnskap nok til å takle dette. Jeg reagerer mest på at en voksen (?) mann trekker en 18-åring inn i livet sitt når livet allerede inneholder barn.

Endret 30. september 2013 av Havbris

[Gjest Polly]

Det er fint du sier det rett ut. Tror også det letteste for alenefedre er å møte ei dame med barn fra før, eller ei som er veldig glad i barn. Dere er på samme planet og har opplevd en del av de samme tingene.

En som ikke har barn vil jo gjerne bli forført, gitt oppmerksomhet osv. Noen damer vil jo at menn slipper alt de har for å varte dem opp. Så ekstrem er nå ikke jeg. Sånne damer liker jeg heller ikke og de vil i hvertfall holde seg unna alenfedre. De oppfører seg som barn selv, og snakker jo tom. med babystemme hver gang de ber typen om en tjeneste. Tror nok mange damer har et snev av det å i det minste få en del bekreftelser både gjennom ord og handling.

Tror eksen min opplevde det du sier med å ikke nevne datteren så mye. Jeg klarte nok ikke å skjule sjalusien særlig godt og misnøyen ved at han var sammen med eksen på foreldremøter og i bursdager osv.. Da klarte jeg ikke å vise særlig stor interesse for at hun hadde blitt filmet mens hun sa hvor mye mamma og pappa betydde for henne. Det burde jo være rørende, men blir en sånn coktail av følelser. Tror og håper eksen min finner seg ei dame med barn eller ei som takler å bli tilsidesatt, og at både han og jeg er bedre rustet til å lykkes i neste forhold. Ikke at man må være sammen med noen heller.

For meg var nok drømmen å først bygge opp noe solid, hadde nok troen på at virkeligheten var som i eventyrene der prinsen kommer for fri osv. Ble vanskeligere enn jeg hadde trodd å omstille tankene, og det hjalp ikke at han gjorde minimalt for at jeg skulle ha det greit. Fikk aldri gaver, men datteren fikk alt hun pekte på osv. Jeg ble aldri lyttet til osv. Vet at eventyrene bare er eventyr, men er såpass gammeldags at jeg tror på det med ekteskap før barn blir til. Da er det litt vanskeligere å stikke, samt at mannen virkelig må være seriøs hvis han frir, siden mange unge menn frykter ekteskapet. Da har man i hvertfall et godt grunnlag. Om dette stemmer vet jeg nå ikke, men tror nå på det selv. Eksen min fridde jo, men uten ring og over telefonen. Deretter måtte jeg ringe foreldrene mine å fortelle det mens han hørte på...

[Gjest Gjest]

Nei, det er ikke lett.

Er midt oppi dette selv. Jeg har virkelig møtt drømmemannen og tenkte så klart at jeg skulle klare å fikse dette med barn og ekser..men det går ikke så bra som jeg håpet. Jeg har alltid holdt meg unna fedre, dette vet kjæresten min. Så alle følelser jeg opplever nå er helt nye for meg, og faktisk så sliter jeg litt med hele situasjonen.

Og jeg prøver så godt jeg kan å skjule misnøyen, men han hører jo det på stemmen min at jeg ikke er helt fornøyd. Samtidig føler jeg at jeg ikke har noen rett til å ta det opp, da jeg selv har valgt å involvere meg med han. Så hva er egentlig best å gjøre, snakke med han om det, jobbe med meg selv i fred og ro eller innse at jeg ikke er stemor-typen?

[Gjest]

Nei, det er ikke lett.

Er midt oppi dette selv. Jeg har virkelig møtt drømmemannen og tenkte så klart at jeg skulle klare å fikse dette med barn og ekser..men det går ikke så bra som jeg håpet. Jeg har alltid holdt meg unna fedre, dette vet kjæresten min. Så alle følelser jeg opplever nå er helt nye for meg, og faktisk så sliter jeg litt med hele situasjonen.

Og jeg prøver så godt jeg kan å skjule misnøyen, men han hører jo det på stemmen min at jeg ikke er helt fornøyd. Samtidig føler jeg at jeg ikke har noen rett til å ta det opp, da jeg selv har valgt å involvere meg med han. Så hva er egentlig best å gjøre, snakke med han om det, jobbe med meg selv i fred og ro eller innse at jeg ikke er stemor-typen?

Jeg ville tatt meg en prat med han. Så klart har du rett til å ta det opp selv om du valgte å involvere deg med han. De følelsene du sitter med nå kunne du på ingen måte forutse før du gikk inn i forholdet. Om det skal funke bra mellom både deg og kjæresten, og deg og barnet, så er kommunikasjon viktig.

[Gjest Gjest]

Jeg ville tatt meg en prat med han. Så klart har du rett til å ta det opp selv om du valgte å involvere deg med han. De følelsene du sitter med nå kunne du på ingen måte forutse før du gikk inn i forholdet. Om det skal funke bra mellom både deg og kjæresten, og deg og barnet, så er kommunikasjon viktig.

Tusen takk for svar!

Du har selvsagt helt rett og det mest positive i vårt forhold er nettopp kommunikasjonen. Men i denne saken er jeg så redd for å virke sutrete og gi han følelsen å bli satt opp mot sine egene barn. Jeg vet han har det vanskelig også, værre enn meg, så jeg har prøvd å glemme bort mine følelser. Helt til nå..når han er sammen med barna hjemme hos henne.

[Gorgonzola]

Så det var et innlegg hvor en mann spurte om kvinner kunne tenke seg å date en mann med barn.

Det kan ikke jeg, igjen! Av skade blir man klok.

Jeg vil tro det er mange bra menn som kan balansere tiden, oppmerksomheten mellom barn og kjæreste, og er du en veldig god mann, og hun er en utrolig tålmoding og en engel av en jente, ja da kan det fungere.

For meg var det et helvete, helt ærlig sagt. Så dette er det jeg opplevde:

Jeg var alltid nummer 2 og diltet etter.

Jeg mistet lysten på barn med han pga. de bitre følelsene

Jeg var sjalu fordi han behandlet barnet mye bedre enn meg

Han snakket ofte om fødselen, noe som gjorde meg kvalm siden jeg også hadde sett bilder av at han holdt rundt eksen på fødeavdelingen. Visste at det ble en dårlig reprise å skulle ha barn med meg. Ikke en fantastisk førstegangsopplevelse som det ville være for meg. Visste at han kom til å være en "bedreviter" den dagen vi skulle få barn.

Han måtte hele tiden ha en garanti for at vi skulle være sammen for alltid. Det ble et press hvor han både fridde og prøvde å kontrollere meg

Taklet dårlig at han var sammen med eksen uten at jeg var tilstede fordi han skånet eksen for meg.

Likte ikke hvordan han oppdro barnet, og kunne ikke blande meg inn. Han fokuserte på hvor vakker datteren var hele tiden og dyrket frem en barbie istedenfor å fokusere på ting hun gjorde bra.

Vi kunne aldri ha sex spontant, ble alltid til at han ville ha sex når det passet han og at jeg følte meg brukt.

Vi kunne aldri reise på helgeturer sien datteren var med han på lørdag og eksen på søndag. Hadde aldri en hel helg uten å sitte barnevakt.

Han valgte å ta mer hensyn til følelsene til eksen, enn følelesene mine. Hun ble alltid skånet, ikke meg.

Fikk alltid slengt i ansiktet at jeg måtte tåle litt, at jeg ikke kunne være så oppmerksomhetsyk og krevende. Han trengte derimot aldri å gjøre noe for forholdet, for han hadde jo tross alt barn. Et kort som ble brukt i tide og utide.

Hørte alltid på barnesanger i bilen

Det var alltid barne- tv på i stua

Jeg kunne ikke si et negativt kvekk om oppførselen til datteren, Det var kun ros som ble godtatt.

Han skjermet datteren veldig for meg, så jeg fikk aldri mulighet til å knytte et ordentlig bond til henne.

Til slutt ble det slutt:) Og godt er det.

Jeg vil helst ikke date en alenepappa for dette har vært en tålmodighetsprøve over mange år.

Er du riktig uheldig har typen din fortsatt følelser for eksen.

Eksen blir en verkebyll i forholdet du aldri blir kvitt.

Du kan ofte føle seg sjalu og tilsidesatt

Velkommen til vår verden - menn som er sammen med kvinner med barn fra før.....

Det er fremdeles slik at det er vesentlig flere kvinner enn menn som har ungene mer enn halve tiden, med andre ord: far er helgepappa annenhver helg.

Det er fremdeles slik at selv der hvor foreldrene har gått i "poppis-fella" og valgt delt omsorg så lever flertallet av mødrene (og gjerne også fedrene) i disse konstellasjonene med en oppfatning om at ungene er mest "på besøk" hos far annenhver uke og mer "hjemme" hos mor annenhver uke. Hun bruker mer energi på foreldremøter, innkjøp, lege/tannlege besøk, frisør, bursdager - ja det meste, muligens med unntak av endel fritidsaktiviteter der det idrettslige preger slike.

Det er ganske fornøyelig å lese/registrere hvor problematisk kvinner opplever verden når den får motsatt fortegn......

Endret 2. oktober 2013 av Gorgonzola

[Gjest M]

TS var 18 år, og skulle liksom være stemor. Det i seg selv er en vits. Enig med Havbris i at denne mannen har vært korttenkt som innleder et forhold til en tenåring og attpå til involverer barnet sitt. Jeg går ikke uten videre med på at han nødvendigvis var en dårlig kjæreste, men i kombinasjon med en veldig ung kjæreste, ligger det nærmest i kortene at dette måtte gå dårlig.

Jeg er selv både mamma og stemor, men jeg er voksen, og kjenner meg ikke igjen i noe særlig av det TS beskriver som problematisk.

[Gjest]

Tusen takk for svar!

Du har selvsagt helt rett og det mest positive i vårt forhold er nettopp kommunikasjonen. Men i denne saken er jeg så redd for å virke sutrete og gi han følelsen å bli satt opp mot sine egene barn. Jeg vet han har det vanskelig også, værre enn meg, så jeg har prøvd å glemme bort mine følelser. Helt til nå..når han er sammen med barna hjemme hos henne.

Nå kjenner jo ikke jeg til situasjonen, men om du tar opp ting på en saklig måte så tror jeg ikke det kan gjøre ting noe verre. Mulig han ikke får gjort stort med det, men da vet han nå i alle fall hva slags tanker du sitter med.

[AnonymBruker]

Og jeg prøver så godt jeg kan å skjule misnøyen, men han hører jo det på stemmen min at jeg ikke er helt fornøyd. Samtidig føler jeg at jeg ikke har noen rett til å ta det opp, da jeg selv har valgt å involvere meg med han. Så hva er egentlig best å gjøre, snakke med han om det, jobbe med meg selv i fred og ro eller innse at jeg ikke er stemor-typen?

Hvis du ikke forteller ham hvordan du har det, hvilke problemer du ser og hvilke følelser du sliter med, hvordan skal han da kunne bidra til at dere skal fungere bedre og bli mer sammensveiset?

Vi har hatt mange sammenstøt, men vi har etterhvert opparbeidet tillit til hverandre. Han er mer rolig på at jeg også gjør barnet til min prioritet, og i takt med det er han mer lydhør for mine behov også. Nå ser han på meg som en alliert. Vi har fortsatt utfordringer, men nøkkelen er å snakke sammen, og gjensidig stole på at vi vil hverandres beste.

Anonymous poster hash: 26750...4a6

[Gjest Gjest]

Så det var et innlegg hvor en mann spurte om kvinner kunne tenke seg å date en mann med barn.

Det kan ikke jeg, igjen! Av skade blir man klok.

Jeg vil tro det er mange bra menn som kan balansere tiden, oppmerksomheten mellom barn og kjæreste, og er du en veldig god mann, og hun er en utrolig tålmoding og en engel av en jente, ja da kan det fungere.

For meg var det et helvete, helt ærlig sagt. Så dette er det jeg opplevde:

Jeg var alltid nummer 2 og diltet etter.

Jeg mistet lysten på barn med han pga. de bitre følelsene

Jeg var sjalu fordi han behandlet barnet mye bedre enn meg

Han snakket ofte om fødselen, noe som gjorde meg kvalm siden jeg også hadde sett bilder av at han holdt rundt eksen på fødeavdelingen. Visste at det ble en dårlig reprise å skulle ha barn med meg. Ikke en fantastisk førstegangsopplevelse som det ville være for meg. Visste at han kom til å være en "bedreviter" den dagen vi skulle få barn.

Han måtte hele tiden ha en garanti for at vi skulle være sammen for alltid. Det ble et press hvor han både fridde og prøvde å kontrollere meg

Taklet dårlig at han var sammen med eksen uten at jeg var tilstede fordi han skånet eksen for meg.

Likte ikke hvordan han oppdro barnet, og kunne ikke blande meg inn. Han fokuserte på hvor vakker datteren var hele tiden og dyrket frem en barbie istedenfor å fokusere på ting hun gjorde bra.

Vi kunne aldri ha sex spontant, ble alltid til at han ville ha sex når det passet han og at jeg følte meg brukt.

Vi kunne aldri reise på helgeturer sien datteren var med han på lørdag og eksen på søndag. Hadde aldri en hel helg uten å sitte barnevakt.

Han valgte å ta mer hensyn til følelsene til eksen, enn følelesene mine. Hun ble alltid skånet, ikke meg.

Fikk alltid slengt i ansiktet at jeg måtte tåle litt, at jeg ikke kunne være så oppmerksomhetsyk og krevende. Han trengte derimot aldri å gjøre noe for forholdet, for han hadde jo tross alt barn. Et kort som ble brukt i tide og utide.

Hørte alltid på barnesanger i bilen

Det var alltid barne- tv på i stua

Jeg kunne ikke si et negativt kvekk om oppførselen til datteren, Det var kun ros som ble godtatt.

Han skjermet datteren veldig for meg, så jeg fikk aldri mulighet til å knytte et ordentlig bond til henne.

Til slutt ble det slutt:) Og godt er det.

Jeg vil helst ikke date en alenepappa for dette har vært en tålmodighetsprøve over mange år.

Er du riktig uheldig har typen din fortsatt følelser for eksen.

Eksen blir en verkebyll i forholdet du aldri blir kvitt.

Du kan ofte føle seg sjalu og tilsidesatt

Ens bar vil alltid være nummer 1. Dette både for menn og kvinner som er med sine fulle fem.

Å være nummer 2 må en bare innfinne seg med om en vil ha et samliv med noen som har barn fra før.

Det å være nummer 2 kan være utmerket da en kan trekke seg litt unna og ha tiden for seg selv noen ganger.

[Nettinettet]

Jeg tror det meste handler om forventninger. Som småbarnsfar har jeg gitt opp å møte noen. Det ser ut til at alle jeg møter tror at jeg kommer til å kaste alt jeg har i hendene og bruke tiden min på dem i stedet. De takler ekstremt dårlig å være "taperen" i konkurransen om oppmerksomhet, for det er faktisk mange som tenker slik. Jeg føler selv at jeg har vært generøs med tiden jeg har brukt på dem, ordnet med masse barnevakter, tatt tid til kosekvelder og lignende. Men livet stopper ikke for en småbarnsfar når han begynner å date. Han har fremdeles de samme rutinene, og barna har fremdeles de samme aktivitetene. Og dersom daten skulle komme til å spørre om hva som har skjedd siden sist, så må man for all del ikke snakke om barna. Da blir det overkill, og kjedelig å høre på. Sorry, men barna betyr alt for meg, og jeg gidder ikke late som.

Her tror jeg du har vært veldig uheldig med de du har truffet dessverre, eventuelt at du kun har datet kvinner som ikke har barn selv? Når jeg har datet noen som har barn elsker jeg å høre om hvordan han har hatt det når han har hatt ungene, og han kan aldri prate for mye om ungene mener jeg. Barna er det viktigste vi har og de er og skal alltid være den viktigste delen av livet vårt.

TS: Du virker veldig umoden og hadde helt klart feil forventninger. Jeg tror nok at du ville fått en helt annen opplevelse som reseveremamma hvis du hadde gått inn i det når du hadde blitt voksen og har fått litt mer selvinnsikt.

[Alvina]

Tusen takk for svar!

Du har selvsagt helt rett og det mest positive i vårt forhold er nettopp kommunikasjonen. Men i denne saken er jeg så redd for å virke sutrete og gi han følelsen å bli satt opp mot sine egene barn. Jeg vet han har det vanskelig også, værre enn meg, så jeg har prøvd å glemme bort mine følelser. Helt til nå..når han er sammen med barna hjemme hos henne.

Han er sammen med barna sånn at skilsmissen med deres mor skal bli best mulig ivaretatt på lettest mulig måte.

TS var 18 år, og skulle liksom være stemor. Det i seg selv er en vits. Enig med Havbris i at denne mannen har vært korttenkt som innleder et forhold til en tenåring og attpå til involverer barnet sitt. Jeg går ikke uten videre med på at han nødvendigvis var en dårlig kjæreste, men i kombinasjon med en veldig ung kjæreste, ligger det nærmest i kortene at dette måtte gå dårlig.

Jeg er selv både mamma og stemor, men jeg er voksen, og kjenner meg ikke igjen i noe særlig av det TS beskriver som problematisk.

Jeg kjenner meg heller ikke igjen, men forholdet mellom ts og denne mannen med barn virker ikke helt ... men en attenåring og en mann med barn (kjæreste med barn, sikkert den første samboeren man har også), og det kan vel være litt tøft, men har ingen erfaring med det, har bare bodd i kollektiv med "alenemødre" når jeg ar cirka 17. Og vi tok vare på barna, det var ikke noe problem.

Ser det samme når venner har gått fra hverandre, de prioriterer barna og i alle fall rett etter et brudd. Men når det har gått ... hvor lang tid? Datet ett år før ts fikk møte barna. Kanskje ikke lenge nok til å måtte forholde seg til barna, har ikke lest hele tråden, men moderne foreldre samarbeider, de kan til og med gå ut og ta par pils, eller dele en kaffe. Du overdriver ts. Eller det heter at du overdimensjonerer alt. Hvorfor trodde du at alt skulle bli så perfekt, at du skulle bli "en type husmor eller stemorsrollen". Det er ikke nødvendig for barna, man må bare være den man er. Men som attenåring tror ikke jeg at jeg ville inngått et langt forhold til en småbarnsfar, jeg hadde andre drømmer. Og det har nok du også. Så i bunn og grunn kan det som plager deg være at du gikk på akkord med deg selv.

Prat med han, og si at du føler deg for ung, hvis det er det du føler da...

Dere kan jo bli enige om å være sammen, men flytte hver for dere og ta det derfra f.eks. Hvis det er noe begge vil skal fungere på sikt. Men jeg ville ikke bundet meg på den måten når jeg var atten år, og har ikke den erfaringen som ts har.

Her tror jeg du har vært veldig uheldig med de du har truffet dessverre, eventuelt at du kun har datet kvinner som ikke har barn selv? Når jeg har datet noen som har barn elsker jeg å høre om hvordan han har hatt det når han har hatt ungene, og han kan aldri prate for mye om ungene mener jeg. Barna er det viktigste vi har og de er og skal alltid være den viktigste delen av livet vårt.

TS: Du virker veldig umoden og hadde helt klart feil forventninger. Jeg tror nok at du ville fått en helt annen opplevelse som reseveremamma hvis du hadde gått inn i det når du hadde blitt voksen og har fått litt mer selvinnsikt.

Hun er atten år...

[Alvina]

Hvor gammel er din samboer ts?

Og hvor gammel er du nå?