Trist når barna drar?

[AnonymBruker]

Jeg har nå 1 sønn og 1 datter, som har begynt å snakke om å flytte ut sammen(et veldig godt stykke unna).

Ser jo selvfølgelig på dette som folk sier"Oppdrag fullført?"

Men lurer på hvordan det blir, å bare se dem i feriene en gang i blandt.

Er jo vandt til å ha dem her, så blir nok utrolig ensomt.

Noen som har opplevelser fra da barna deres flyttet ut?

Anonymous poster hash: 9d800...1b4

[gravid med nr 2]

jeg husker da jeg skulle flytte ut for første gang, det var ikke lett for spesielt pappa, eller mamma. pappa ringte meg hver dag bare for å prate om vær og vind,

Jeg tror nok ikke det er så lett, men ettervært vil det nok bli bra Er jo dette som er naturlig, de skal jo flytte ut

[Majott]

Ja, det ble tomt i huset da den yngste også flyttet ut. Begynte nesten å lure på å få et barn til, men innså at det kapitlet var tilbakelagt....!

Vi har to hunder, de var også i hus da hun flyttet. Og det å ha dem hjalp meg mye. Da hadde jeg noen å "ta meg av". Når en har hatt omsorg for andre i alle år, er det ikke lett når det liksom forsvinner. Ihvertfall var det sånn for meg. Så det å ha hunder å være opptatt av var godt.

Samtidig er en jo veldig glad for at ungene utvikler seg som de skal, og er klare til å flytte ut når de blir såpass voksne. At de klarer seg fint i voksenlivet. Da har man jo gjort "jobben sin" som forelder. Det er likevel en stor overgang.

Det er nok også verre om begge flytter ut samtidig. Da får man ikke noen gradvis tilvenning til det, plutselig er begge borte, og en kan nok lett oppleve at det blir ensomt og at mye av det en er vant til å gjøre og tenke på ikke er der lenger.

En må finne andre ting, som fyller det tomrommet som følger av at barna flytter ut. Ikke så enkelt det, men som sagt, for meg hjalp det veldig godt å ha hunder. En får jo også mer tid til å være sosial selv, gjøre ting en før ikke har hatt så mye tid til. Ta opp "gamle" interesser, eller gjøre ting som en har drømt om, men ikke prioritert i et travelt familieliv.

Men det er jo ofte sånn at det er ikke alltid så lett å venne seg til hverdagen uten barn/tenåringer i hus.

[AnonymBruker]

Tror det er tungt og en "sorgprosess" når sistemann forlater hjemmet, noe man bare må gjennom. SAmtidig er det helt naturlig og en del av livets gang. Jeg er minstebarnet hjemme og bodde hjemme til jeg var 20 år. Da hadde mine 2 søsken flyttet ut hhv 9 og 6 år tidligere, så det var meg og mamma og pappa de siste åra. Det var veldig rart for dem at jeg ble borte, de har fortalt at de bare gikk rundt fra rom til rom og hver for seg og ikke snakket så mye sammen. Huset var stile og middagen smakte ingenting den dagen... Heldigvis for dem var de i jobb årene etterpå så de hadde noe å gjøre. og sakte men sikkert har det gått seg til, tror de nyter det i fulle drag nå. rolige dager og mange ferieturer. og ofte besøk av barnebarna som er i alderen 5 til 15 år.

Men som noen sier over er det sikkert en god ide å skaffe seg en hund så man har litt mer selskap.

Anonymous poster hash: efec0...981

[AnonymBruker]

Jeg tror foreldrene mine syns det var deilig da jeg flyttet, selv om vi aldri kranglet og hadde et godt forhold. Ser at forholdet mellom mamma og pappa har blomstret etter at de ble alene. De drar på turer og reiser mye mer. Går mer ut på byen med venner osv. Så det blir jo litt hva man gjør det til tenker jeg:)

Anonymous poster hash: 0d1f8...da4