Usikker og redd for fremtiden (langt)

[Gjest Gjest]

Jeg og kjæresten min har vært sammen i snart 1,5 år, vi er begge i starten av 20-årene. Vi møttes gjennom felles bekjente og han likte meg med en gang. Det var noe ved han også som gjorde meg nysgjerrig samtidig som han var en jeg aldri kunne tenke meg å ha noe seriøst med, syntes ikke noe om han egentlig, men likte oppmerksomheten.

Vi møttes etter en periode hvor jeg hadde vært avhengig av hasj, og hadde det relativt dårlig. Det viste seg at han også røyket litt hasj, og han hadde ingen jobb. Jeg trodde alt dette var midlertidig og at han var på utkikk etter jobb, og ikke hadde gått lenge arbeidsledig. Men det viste seg at han aldri har jobbet og stort sett ruset seg, spilt tv-spill, festet eller annet tull. Men det var for sent; jeg hadde allerede falt pladask for han. Han sa at han elsket meg etter et par måneder, og da vi hadde vært sammen i 3 mnd fridde han, og jeg sa ja.

Jeg sa at han måtte søke jobber, og han sa at han gjorde det. I en lang periode gikk jeg rundt å trodde på han, men det viste seg at det ikke var sant. Så jeg hjalp han med å søke jobber og han fikk til slutt en praksisplass, men etter noen måneder da kontrakten skulle fornyes ville de ikke ha ham mer, fordi han var dårlig til å møte opp. Han skal i fengsel et kort periode om et par mnd, og sier til meg at alt skal bli bedre når han kommer ut. Det at han skal i fengsel har jeg vist hele tiden, da han gjorde noe dumt rett før vi ble sammen..

Når det kommer til hasj er jeg ikke lenger avhengig og røyker sjelden og helst aldri men han der imot har klart seg bra i perioder, men får tilbakefall og blokkerer meg ute og røyker. Jeg aner ikke hvor ofte han har gått bak min rygg ang narkotika.

Vi har lenge sagt at vi skal flytte sammen, og han spurte meg om jeg ville flytte inn hos han veldig tidlig i forholdet. Jeg sa nei av tre grunner: det er en time unna der jeg skal studere/der jeg bor, det var for tidlig og jeg ønsker ikke å bo i en leilighet som er dekket av NAV og hvor naboene i blokken er rusmisbrukere osv. Så vi bestemte oss å finne en leilighet samnen, men det har vært mye tull siden vi har ventet på fengselsstraffen og at han skal komme seg ut i arbeid.

Vi krangler sinnsykt mye, og jeg skjønner ikke at vi holder ut. Eller det har vært sånn +/- en gang i måneden at han har kastet meg ut, stukket fra meg eller sagt over sms at det er slutt. Jeg har blitt helt knust hver gang, og det føles virkelig som verdens undergang og jeg ønsker bare å dø. Han svarer meg ikke når jeg kontakter han og nekter å åpne døra når jeg er utenfor. Men til slutt får vi snakket sammen og jeg får til slutt bønnfalt han til at vi fortsetter som kjærester. Vi elsker virkelig hverandre.. Jeg er ihvertfall sikker på at jeg elsker han!

Men jeg merker at det går til helvete med meg, karakterene ble dårligere da jeg møtte han, det førte til at jeg må ha et friår nå for å forbedre karakterene siden jeg ikke kom inn på skole. Jeg har mistet en vikarjobb fordi jeg har blitt såpass ustabil (alt kan være bra, men vi krangler litt over sms og han gjør det slutt på kvelden/natta og jeg klarer ikke dra på jobb dagen etter) og den jobben jeg har igjen nå henger også i en tynn tråd. Jeg har gått ned over 10 kg, har mistet lysten på alt annet enn han og jeg har det ikke så bra med meg selv.

Jeg kan ærlig innrømme å si at jeg har slått han opp til flere ganger fordi han har gjort meg så sint og såret at jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Dette har jeg sluttet ned, jeg er ingen voldelig person og jeg skammer meg for at jeg har slått han (selv om det ikke var harde slag). Han har også slått meg og slengt mer rundt om kring i leiligheten hans/rommet mitt osv.. Det er ikke bra!

Han forstår at han trenger hjelp, og han har fått mange psykologtimer som han ikke møter opp på, selv om han sier dagen før at han skal. Han er veldig ustabil og kan si noe og i neste øyeblikk mene noe helt annet. Jeg klarer rett og slett ikke å forstå han.

Venner, familie, kollegaer, folk som ser oss sammen osv er alle negative til han. Og jeg forstår ikke hvordan jeg kan være så blind? Han har selvfølgelig tusenvis av gode sider også, og jeg aner ikke hvordan jeg skal gå videre uten han.

Han gidder ikke betale regninger, bare bruker de opp på hasj og poker... Jeg er så fortvilet at jeg orker nesten ikke ha nei kontakt med han akkurat nå, fordi jeg takler ikke å bli skuffet... Hvorfor kan han ikke bare være så snill og god som jeg vet han kan være?! jeg aner ikke hvordan jeg skal komme meg videre eller hvordan vi kan få det bra sammen, det eneste jeg vet er at jeg ikke kan ha det slik som nå lenger...

Vi har liten tillit tilhverandre og han stoler ikke på meg selv om jeg aldri har jugd til han, mens han har jugd og gått bak ryggen min flere ganger... Uansett hva jeg gjør så tror han ikke på meg og sier hele tiden at noe ikke er som det skal. Og hvis jeg sier det samme, etter at jeg har store, realistiske mistanker, så blir han sint og kanskje slår opp!

Håper noen orket å lese gjennom alt, og har noen råd å komme med.. Det jeg vil er at vi kan få et godt forhold og få det bra sammen

[Gjest Awzm me]

Skjønner ikke hvorfor du blir i forholdet.

Han kommer ikke til å forbedre seg, samme hvor mange ganger han sier det. Han lyver til deg. Dere slår opp ofte pga. krangler, og det går utover skole og jobb for deg. Ikke la han dra deg lenger ned, kom deg opp av den sølen der. Han er IKKE bra for deg!!

[Gjest Gjest]

Dump ham!!

[Gjest Gjest]

Men jeg har så sterke følelser for han, og jeg blir helt på trynet de gangene han har gjort det slutt med meg. Vet ikke hvordan jeg skal klare det uten han skal til psykolog i løpet av uka, kanskje det kan være til hjelp. Men innerst inne tror og håper jeg at vi en dag kan få det bra...

[Teethgrinding]

Slutt med dopen (for faen!), skaff deg sunne forbilder ala Kari Traa eller Anita Krohn Traaseth. Du er i et akutt behov for å revurdere hvem du vil være. Skal du være en talentløs doper som "ikke klarer å gå på jobb" når du har litt vondt? Eller skal du ha litt bein i nesa og skape din egen suksesshistorie?

Du er i begynnelsen av 20 årene. Akkurat den tiden du er inne i nå vil forme fremtiden din. Du har ikke tid til å drite deg rundt slik som du holder på nå. Går karakterene ned? Ja, da glemmer du ALT annet og fokuserer 100% på å hente deg inn igjen gjennom stødig, fast og hardt arbeid.

Ta deg sammen, for svingende! Å ditche den taperen av en idiotkjæreste du har funnet deg er skritt nr 1. Du må forstå hva som er viktig og prioritere de tingene som skaper deg en fremtid.

Endret 29. september 2013 av Arcturus

[Gjest Malanthor]

Enig med tidligere postere.

Du har en kjemisk reaksjon i kroppen som gir deg følelser for han, hadde du hatt et forhold til Hitler hvis du hadde hatt følelser for han og?

Ekstremt eksmpel men du skjønner hva jeg mener. Han er åpenbart ikke bra for deg, overkjør følelsene dine og kom deg vekk.

[wolfpotion]

Jeg skjønner at det er veldig tungt for deg å gjøre det slutt, men som du sier selv så kan du ikke ha det sånn her mye lenger.

Han ødelegger livet ditt, gjør så du får dårlige karakterer og må utsette utdanning. Nei, jeg synes du skal manne deg opp, dumpe han og komme deg videre selv om det er veldig vanskelig. Du vil takke deg selv for det senere. Og selv om dette er vanskelig å høre når du er så glad i han: det er noen der ute som kan få deg til å føle det på samme måte, men som faktisk er bra for deg!

Lykke til