Flytte fra barn til ny kjæreste

[Gjest Blablabla]

Har møtt en mann som bor i Harstad, selv bor jeg i Oslo. Han har ett ekteskap bak seg som endte bittert grunnet utroskap, og sammen har de to barn. De har ungene annenhver uke. Han har ett godt forhold til barna og er en ansvarsfull mann. Problemet er at det tærer på forholdet å bo langt fra hverandre. Han er også deprimert i Harstad, det tærer på han å bo så nær ekskona som har behandlet han dårlig. Han har ett enormt ønske om å flytte til Oslo og starte ett liv med meg her. Det byr selvsagt på problemer. Han vil jo ikke se barna så ofte som før. Vil se dem annenhver helg og dermed gå glipp av mye tid. Barna er 7 og 3. Synes dere han er egoistisk som tenker på å flytte? Noen med erfaringer? Han sliter med å føle seg egoistisk men samtidlig lurer vi på om det virkelig er bedre å bli der og være ulykkelig...svar mottas med stooor takk.

[AnonymBruker]

Jeg tror nok han vil angre på å ha flyttet så lagt unna barna sine, de fleste krangler med eksene sine om felles barn.

Anonymous poster hash: e31bc...66c

[ditto]

Jeg syns det er helt rett av han å flytte ned til deg

Norge blir bare mindre og mindre, og det er mange "moderne farmilier" i norge idag som bor langt fra hverandre, men som møtes og har det fint sammen likevel. Selv om han har en familie der oppe vil ikke barna hans ha godt av en far som er ulykkelig. Mulig dette høres kynisk ut men sin egen lykke må gå først. Også tror jeg at barna ønsker at pappan deres hadde det bra

[AnonymBruker]

Pappa gjorde det. Så han et par ganger i året. isteden for hver uke. Rett og slett egoistisk.

Anonymous poster hash: 5864c...6a0

[Gjest Nn]

Dette kunne jeg aldri gjort selv og hadde ikke ønsket en kjæreste flytte så langt unna sine barn pga meg. Seps siden de har delt omsorg og ungene er vant til det. Når man har valgt å få barn sammen så tar man et valg å bo i nærheten av hverandre er min mening. Det er ikke vi voksne som kommer i første rekke lenger. Jeg har barn fra før og det har kjæresten min også. Vi bor bare ca 25 min fra hverandre, men tanken på å flytte sammem og bryte opp for noen av ungene er ubeskrivelig vanskelig å tenke på og som vi begge tenker er så og si umulig!

[Obiola]

Ja det vil være et egoitisk valg, er vel ikke noe tvil om det. Barna er vant til å se han annenhver uke og at han er en stor del av livet deres, så brått forsvinner han så langt unna. Han risikerer jo å bli en "fremmed" for barna sine, med så stor avstand er det vanskelig å ha et nært forhold. Hva med ting som skjer der barna er utenom samværet, på skole og barnehage osv. hvor det er normalt at foreldrene stiller opp. Han vil jo ikke klare å bli en del av det som skjer i deres hverdag. Da må han jo velge mellom forholdet til barna sine og livet med deg, er vel umulig å få begge deler om ikke du kan flytte til han.

[Gjest Naria]

Det blir selvsagt ikke samvær annenhver helg dersom han flytter fra Harstad til Oslo. Avstanden blir for ekstrem for en slik løsning.

[Gjest Gjest]

TS her. Ser poengene med at det egoistisk. Problemet er at han er ordentelig deperimert der oppe og føler at han ikke klarer strekke til når han er så trist. Noen med erfaringer med dette ?

[Gjest Gjest]

Det blir selvsagt ikke samvær annenhver helg dersom han flytter fra Harstad til Oslo. Avstanden blir for ekstrem for en slik løsning.

Jo, det har vi tenkt på. Per nå sees vi annenhver helg uten problemer

[lalaB]

Du skriver at han vil se barna annenhver helg..? Hvordan skal det fungere? Sender jo ikke en treåring alene på fly heller? Og etterhvert som barna får fritidsaktiviteter og et eget sosialt liv med venner osv å bruke tida si på, så sier det seg selv at å dra til Oslo annenhver helg er uaktuelt.

Han vil miste kontakten med barna sine, og etterhvert kommer han ikke til å kjenne dem ordentlig. De vil også oppleve å ikke være viktige nok for ham, og det er en grusom følelse.

[Gjest Naria]

Jo, det har vi tenkt på. Per nå sees vi annenhver helg uten problemer

Dere er voksne, så det blir noe helt annet. Med mindre dere har tenkt til at han reiser nordover annenhver helg, det kan kanskje gå. Selv om jeg ikke tror det heller vil være holdbart i lengden.

[Gjest Gjest]

Vel, jeg ser barneperspektivet, men det er pinadø ikke rett at den her mannen skal legge livet sitt totalt på vent pga han har barn heller. Så jeg vil si flytt og ikke begynn og klag på at fyren din må betale barnebidrag inne på barne&familieforumet om noen måneder.

[Gjest Gjest]

Menn som flytter langt fra så små barn har jeg bare en ting å si om: Drittsekker.

[kisskissbangbang]

Jeg synes det er bedritent. En av de tingene en bare ikke gjør.

[Sola^]

TS her. Ser poengene med at det egoistisk. Problemet er at han er ordentelig deperimert der oppe og føler at han ikke klarer strekke til når han er så trist. Noen med erfaringer med dette ?

Er det sannsynleg at depresjonen forsvinner ved at han flytter? Han sjølv følger med på flyttelasset, og antagelig også depresjonen. Han burde heller funnet ut korleis han kan handtere depresjonen sin.

[Gjest Gjest]

Vel, jeg ser ikke det her som et verre problem enn når damer med unger vil flytte til kjæresten som bor 50 mil unna og ta med ungene.

[Britt Banditt]

Stakkars barn. Sånt gjør man ikke. Da kan man ikke påstå at man er særlig glad i ungene i hvert fall.

Har du barn? Kan ikke du bosette deg der? Evt at dere flytter et nytt sted et lite stykke unna (da snakker jeg om 30-60 min, så mye samvær fortsatt er mulig).

[Gjest Gjest]

Ikke si at folk ikke er glade i ungene sine bare fordi de vil ha et liv selv også.

[Britt Banditt]

Vel, jeg ser barneperspektivet, men det er pinadø ikke rett at den her mannen skal legge livet sitt totalt på vent pga han har barn heller. Så jeg vil si flytt og ikke begynn og klag på at fyren din må betale barnebidrag inne på barne&familieforumet om noen måneder.

Legge livet på vent fordi man har barn? Har man fått barn har man faktisk en del ansvar man ikke bare kan løpe fra, og man kan ikke lenger gjøre som man vil bare fordi man er forelsket. Eller, man kan, men da tenker man ikke over konsekvensene det har for barna, og deres forhold til faren.

[Gjest Gjest]

Legge livet på vent fordi man har barn? Har man fått barn har man faktisk en del ansvar man ikke bare kan løpe fra, og man kan ikke lenger gjøre som man vil bare fordi man er forelsket. Eller, man kan, men da tenker man ikke over konsekvensene det har for barna, og deres forhold til faren.

Noen ganger er det greit å være barnløs, sånn at ingen kunne holdt meg som gissel med de ordene om at hvis jeg elsket mine barn så hadde jeg ikke gjort ditt og datt...