I veien for samboeren?

[AnonymBruker]

Skal prøve å gjøre innlegget så kort og konsist som det lar seg gjøre. Jeg er en jente på 18 år, bor sammen med min kjæreste(21 år) gjennom snart 2 og et halvt år, samboere i 3 måneder.

Jeg har lenge slite med depresjoner, angst og har nesten daglige panikkanfall. Har blitt diagnostisert med alvorlig depresjon og generalisert angstlidelse. Problemet ligger vel for det meste i mine panikkanfall, og når kjæresten min er i nærheten når det skjer blir han alltid sint på meg fordi jeg gråter, noe som bare fører til at jeg gråter ennå mer og ofte varer dette i 2-3 timer. Vi begynner selvfølgelig å krangle pga dette. Gikk tidligere på ulike antidepressiva en stund før jeg ga opp pga mange bivirkninger og manglende bedring.

Jeg får stud.spes. relafag Vg3, hater skolen, syns alt er uinteressant, vanskelig og meningsløst og føler at livet mitt på en måte har stoppet opp.. hva skal jeg etter Vg3 liksom? Denne tanken streifer meg relativt ofte, og etterhvert kan bare dette bygge opp et nytt panikkanfall hvor jeg føler at verden på en måte raser sammen. Hadde(har) lyst å bli dataingeniør da jeg hadde IT1 ifjor og syns dette var gange greit, men er verken god i fysikk eller matte. Jeg føler meg ubrukelig og mislykket.

Min kjæreste skal snart opp til fagprøve for å få sitt andre fagbrev, og han er garantert fast jobb som han er veldig glad i og trives godt med.

Uten om dette har vi det utrolig fint sammen og koser oss. Han gjør ofte søte ting for meg, men når han sier at han snart ikke orker mer av meg på en måte.. føler jeg at jeg egentlig er ganske alene i denne verden. Det gjør vondt, fordi jeg klarer ikke å gjøre noe med den usikkerheten jeg føler som jeg tror trigger nye anfall gang på gang. For å si det ganske enkelt, så føler jeg at han truer med å gjøre det slutt hvis jeg ikke blir bedre(noe jeg har veldig lyst til, men er redd jeg ikke klarer). Vi har kanskje sklidd litt fra hverandre, men jeg er fortsatt utrolig glad i han(og han i meg, sier han).

Før vi flyttet sammen bodde han hjemme, hvor han på fritiden kunne spille og gjøre hva han ville på rommet sitt helt uforstyrret i en hel uke og kun møte meg i helgene. Men nå hinter han til at jeg hindrer han i å utøve sine interesser(noe jeg ikke gjør?) men han mener jeg gjør dette ubevisst.

Hva burde vi/jeg/han gjøre for å få dette til å funke?

Kan dele mer info hvis det trengs, på pm eller her. Setter utrolig stor pris på innspill, føler vi har kjørt oss fast i et dårlig løp her

Takk!

Anonymous poster hash: 2f752...4ad

[AnonymBruker]

Får du hjelp med dine psykiske plager? Det er det første du må gjøre.

Ellers tror jeg du må begynne å se for deg hva slags liv du egentlig vil ha. Hva vil du jobbe med, hvor vil du bo, hva slags forhold ønsker du å være i osv. Passer han inn i drømmene dine? Passer utdanningen du jobber med inn i drømmene dine? Er du der du ønsker å være?

Du kan gjøre mange endringer hvis du bare begynner og tar en ting av gangen. Jeg har lært at det er veldig dumt å kaste bort for mye tid i situasjoner man ikke trives. Endring er vanskelig, men det er som regel verdt det så lenge det man prøver å oppnå er realistisk.

Jeg tror også unge mennesker har veldig godt av å komme seg litt ut og oppleve noe på egen hånd, bo litt alene og lære å kjenne seg selv før de går inn i seriøse forhold. De jeg kjenner som er eksempel på det motsatte, vært sammen siden ung alder, har opplevd mye sammen og gitt hverandre frihet til å gjøre det de vil. Da sitter ikke den ene og føler at han eller hun ikke fikk realisert seg selv. Ser mange eksempler på folk jeg kjente på videregående som reiste til byen for å studere e.l. og plutselig ble helt typer. De har funnet sin plass i livet.

Jeg hadde nok ikke skjønt dette som 18-åring, men håper du får noe fornuftig ut av det.

Anonymous poster hash: fedeb...9c0

[Marsipan]

Det hjelper kanskje ikke så mye, men jeg tror det er viktig at du forsøker å forstå at det er fryktelig tungt å leve med noen som har psykiske problemer. Dette er ingen kritikk av deg og din lidelse, men fokuset ligger nesten altid på at man skal ha forståelse for den syke (noe som selvsagt også er viktig), også glemmer man litt at det faktisk er en kjempebelastning å være pårørende også.

Kjæresten din skal ha stor ære for å stå ved din side gjennom dette, men han må ha lov til å synes at det er vanskelig i perioder. Han kan bli lei og frustrert av din sykdom, akkurat som du blir det.

Kanskje dere begge trenger andre kanaler for å få lettet på trykket? Ikke bruk bare hverandre, for da bruker dere hverandre opp!

[AnonymBruker]

Takk for hjelpen!

Jeg er klar over at det kan være vanskelig for han til tider, men det gjør ikke situasjonen noe lettere for meg når han bare blir sint. Han foreslår også endringer, som å bytte linje på vgs, fordi jeg har så lite motivasjon og mistrives med fagene. Det er bare ikke så lett for meg å vite hva jeg egentlig vil her i livet, han har tydeligvis allerede funnet sin plass, mens jeg er helt fortvilet.

Jeg får ikke behandling og er fortiden overlatt til meg selv. Men det blir nok en tur til legen rimelig kjapt.

Anonymous poster hash: 2f752...4ad

[Zzyzx]

Før vi flyttet sammen bodde han hjemme, hvor han på fritiden kunne spille og gjøre hva han ville på rommet sitt helt uforstyrret i en hel uke og kun møte meg i helgene. Men nå hinter han til at jeg hindrer han i å utøve sine interesser(noe jeg ikke gjør?) men han mener jeg gjør dette ubevisst.

Hva burde vi/jeg/han gjøre for å få dette til å funke?

Anonymous poster hash: 2f752...4ad

Å bli samboere vil alltid medføre en viss innskrenking av den friheten man hadde som bare kjærester. Det er vanskelig å si noe om det i deres tilfelle er "det vanlige" eller om han faktisk er ekstra presset pga din tilstand.

Det som iallfall er viktig er at du får behandling og oppfølging. Det er tungt å leve sammen med noen som har psykiske problemer, men det er nesten umulig når den syke ikke vil ha behandling. Det minste man må gjøre er å prøve.

[AnonymBruker]

Å bli samboere vil alltid medføre en viss innskrenking av den friheten man hadde som bare kjærester. Det er vanskelig å si noe om det i deres tilfelle er "det vanlige" eller om han faktisk er ekstra presset pga din tilstand.

Det som iallfall er viktig er at du får behandling og oppfølging. Det er tungt å leve sammen med noen som har psykiske problemer, men det er nesten umulig når den syke ikke vil ha behandling. Det minste man må gjøre er å prøve.

Jeg prøver og har prøvd lenge. Det bare blir ikke bedre og ingen av oss skjønner hvorfor.

Det jeg lurer på er hvordan jeg burde være/oppføre meg iforhold til han.. spesielt når jeg får et anfall? Burde jeg gå et annet sted hvor han ikke er?

Jeg har vurdert å prøve å finne meg en hobby jeg kan ha slik at jeg trenger å tilbringe minimal tid hjemme. Men hva kunne det ha vært?

Anonymous poster hash: 2f752...4ad

[AnonymBruker]

FOr det første bør du skaffe deg behandling snarest mulig. Jeg har hatt god effekt av kognitiv terapi og oppmerksomhetsmeditasjon på depresjonen min. Det vil også være lettere for ham og deg når han vet at du gjør det du kan for å bli frisk. For det andre må du endre fokuset ditt fra at du må finne ut hele livsløpet ditt før du er 20 til å tenke at nå skal du fullføre videregående.

Det er helt helt vanlig å føle at videregåendefagene er kjedelige, men det er mye bedre å fullføre enn å bli gående og virre fordi du forventer at en annen linje er mer spennende. Videregående skal du bare gjennom og så venter voksenlivet på andre siden. Det kan være frustrerende når den ene i et forhold har funnet sin hylle i livet og den andre ikke vet hva h*n vil, men så lenge man aktivt prøver å finne det ut og ikke kaster bort alt for mange år (noen er lov) så går det som oftest bra.

Anonymous poster hash: a39bf...eef

[Kittykat]

Jeg sliter selv med psykiske plager. Jeg har strevd med depresjon, panikkanfall og angst i mange år. Jeg har samboer og vi har 3 barn sammen. Det første som må gjøres er å få hjelp for de psykiske plagene. Det vil være vanskelig, men verdt det til slutt. Jeg går selv til behandling nå og psykologen har sagt det vil bli vanskelig, men i ettertid så vil angsten og panikkanfallene være mindre og bli så mye enklere å håndtere.

Kanskje grunnen til at du ikke er motivert på skolen, er pga dine psykiske plager. De legger en stor demper på så og si alt. Så jeg ville bitt tennene sammen når det gjelder skolen og gjort ferdig den, så har du iallefall en utdannelse og noe å falle tilbake på.

Men det jeg reagerer sterkt på her er at din samboer kjefter på deg når du får disse panikkanfallene. Det er det verste han kan gjøre og hadde dette vært min samboer, så hadde jeg eksplodert på han. Vi har også hatt våre krangler angående min angst osv, og han har sagt sårende ting til meg og da har jeg sagt kraftig i fra til han. Men jeg regner med at det er hans reaksjon fordi han er ikke den som opplever angsten på kroppen og vet dermed ikke helt hvordan det virkelig er.

Så kanskje samboeren din har det på samme måten? Det er ikke lett å leve med en som er psykisk syk, men man skal ikke godta å bli "tråkket på" av den grunn. Kanskje han kan være med deg til en psykolog en gang? Det har min samboer vært.

Uansett så bør du få hjelp av lege/psykolog. Og ikke slutt på skolen, for grunnen til at du er lite motivert nå kan være pga depresjon og angsten. Få hjelp til det først og så kan du se hva du synes om valget av utdanning.

Jeg ønsker deg lykke til og håper og ønsker at du vil få det bedre

Endret 30. september 2013 av Kittykat

[AnonymBruker]

Jeg har forsøkt å bli tatt seriøst, men hver eneste lege jeg kommer til avfeier meg. Hvordan når jeg fram om at jeg virkelig trenger hjelp?

Anonymous poster hash: 2f752...4ad

[Kittykat]

Jeg har forsøkt å bli tatt seriøst, men hver eneste lege jeg kommer til avfeier meg. Hvordan når jeg fram om at jeg virkelig trenger hjelp?

Anonymous poster hash: 2f752...4ad

Du kan be om liste over offentlige psykologer eller finne private psykologer i telefonkatalogen. Men jeg synes at du bør enten klage på legene eller bytte lege hvis du føler at du ikke blir tatt seriøst. Jeg gikk til min lege og ba om henvisning til psykolog, men man kan ringe rundt selv. Men hvis du føler at du ikke blir tatt seriøst, så må/kan du klage på det.

[AnonymBruker]

Det går helt fint an å bytte fastlege. Jeg byttet etter å ha fått en anbefaling på en god lege fra en venn.

Det er litt forskjellige ordninger på hvordan du kommer i gang med psykolog. I Oslo er det sånn at hvis du skal til psykolog med avtale, så er det legen som kontakter psykologen. Andre steder er det du som må ringe rundt.

Anonymous poster hash: a39bf...eef