Hvordan er livet som mor når man er gravid med nr.2,3...?

[AnonymBruker]

Heisann

Lurer på hvordan dere opplever morsrollen til det/de første barnet(a) når dere er gravide med nestemann?

Hvordan har det vært med energinivået? Føler dere at graviditeten har gått på bekostning av barnet hjemme?

Har dere klart å løfte på det, hvis dere har et barn som ikke er så gammelt hjemme?

Jeg er bare 7 uker på vei og ser mørkt på graviditeten. Jeg er SÅ trøtt... Etter jobb går jeg bare i svime de få timene gutten min er våken mellom bhg og natta. Føler absolutt ikke at jeg er tilstede for han... Han har heldigvis en far, som er flink til å holde han i ånde.

Gleder meg til trettheten går over, og krysser fingrene for at jeg slipper plager med bekken og rygg.

Anonymous poster hash: 98002...321

[dreia]

Graviditeten med nr. 2 var heilt klart prega av dårlig samvittighet for eldstemann, som var nesten 3 år då han blei storebror. Eg var heldigvis lite plaga med trøtthet og kvalme, men måtte tidlig gi tapt for det meste av aktivitet pga. bekkensmerter. Sjølv leiking sittande på golvet blei for ille enkelte dagar. Mannen måtte gjera det meste av husarbeid, barnepass og stellingg. Eg tok berre det nødvendige mens eg var heime aleine med guten. Me gjorde det slik at eg for det meste tok legginga på kvelden og stillesittande aktivitetar, som lesing, tegning, pusling osv., mens mannen tok han med på tur, slik at eg fekk slappa av.

Etter fødsel såg eg ein klar fordel med å ha vore så lite mobil og fysisk tilgjengelig i graviditeten. Eldstemann var allerede så vant til at mamma sat i sofaen at det ikkje har vore så mange protestar på amminga av minsten. For eg kunne faktisk bli med og leika både på golvet og ute når minsten var mett.

Endret 29. september 2013 av dreia

[Vera Vinge]

Jeg var heldig som hadde ferie i de aller trøtteste ukene (uke 6-9). Denne gangen var ikke kvalmen det verste - den føltes håndterbar, men jeg var veldig trøtt. Så mannen tok mye i den trøtte perioden. Han jobbet heldigvis ikke så mye den første tiden etter ferien (vanligvis er jeg og gutten en del alene om ettermiddagen, siden jeg slutter før mannen), så jeg fikk sove en time når han kom hjem, så lenge jeg trengte det. Ja, litt dårlig samvittighet for veslegutt, men ikke så alt for ille, siden det som sagt var verst når vi uansett hadde ferie og var mye sammen.

Nå er jeg 20 uker på vei, og det går veldig fint. Formen min er god og sønnen min på 21 mnd er ikke av den mest krevende sorten. Er jeg mer sliten en dag, lager vi ikke noen store planer på ettermiddagen. Lager oss noen ostesmørbrød til middag og koser oss i sofaen med div youtube-klipp. Det er i slike stunder jeg blir veldig takknemlig for at jeg har en gutt som ikke må løpes etter og underholdes hele tiden. Han leker også en del for seg selv (selv om litt mindre nå om dagen, siden han akkurat har begynt i barnehage og har behov for mer nærhet om ettermiddagen). Når han leker, kan jeg legge med litt på sofaen ved siden av, om jeg har behov for det.

Men jeg er som deg, spent på løfting framover. Nå om dagen vil han gjerne bli båret framfor å gå selv når vi skal ut av barnehagen, inn fra bilen osv. Det går helt fint nå, men lurer mer på hvordan det blir når magen vokser og snøen kommer.

Men altså, det er lett å glemme at man ikke er like trøtt hele graviditeten. Tipper du kommer deg en del om noen få uker.

[Stinelin]

Jeg har nettopp fått barn nr. 2, eldstemann var 16 mnd da insten ble født. Han går ikke enda, og jeg har bekkenløsning, men svangerskapet gikk overraskende greit! Har holdt meg i jevn aktivitet, men tatt det med ro når jeg har kunnet. Mannen har heldigvis tatt mye både barne- og husstell.

I starten var jeg så kvalm at jeg ikke taklet å se kveldsgrøten, og ekstremt trøtt, men det handler bare om å få avlastning, og å tenke at det blir snart bedre. Når gutten har lagt seg i 19-tida har jeg flatet ut på sofaen, og tatt det helt med ro.

Har egentlig ikke hatt så mye dårlig samvittighet for den eldste, kanskje fordi han er så liten at han ikke trenger all verdens aktiviteter for å være fornøyd. En liten trilletur for å se på sauer kan være dagens høydepunkt, eller bare å leke på plenen mens jeg har sittet i en stol i sommer.

Nå som minsten er født skal jeg fortsatt ikke bære den eldste (bekkenløsning og KS), og det er litt verre. Han trenger jo av og til å bli tatt opp, og noen ganger må jeg bare, spesielt om jeg er alene med dem. Har av og til dårlig samvittighet, men det meste løser seg med at pappan er veldig deltakende. Gutten har blitt veldig knyttet til pappan, og jeg må nok bruke mye tid for å komme dit vi var. Det blir som regel til at jeg tar meg av babyen og pappan tar den eldste, og det synes jeg er litt trist, men her og nå er jeg bare glad for at han knytter seg mest til den som har mest anledning til å ta seg av han. Eldstemann har begynt i barnehagen, og det løser dagsituasjonene på de fleste ukedagene.

Ellers må jeg bare si at overgangen fra tre til fire var mye lettere enn å gå fra kjærester til foreldre, altså fra to til tre! Nå er jo livet det samme som før fødselen, det er bare en liten ny baby i huset. Rutiner, bleier, vask og mating går på rutine, det er bare en til som skal være med i dansen.

[Charlie28]

Er 15+4 på vei med nr 2 og merker jo at det er mye tyngre å være gravid denne gangen. Jeg prøver å gi gutten min så mye oppmerksomhet som mulig, og som oftest går det greit. Tar utgangspunkt i at det trenger ikke skje så mye i løpet av dagen, og at vi kan ha ett litt rolig tempo. Blir ikke så fort utslitt da. Prøver også å hvile litt mens han sover på dagen, men det er ikke alltid like lett med alt som må gjøres..

Jeg er så heldig at jeg jobber 3 dager, og er hjemme med gutten min 2 dager, så får jo mye tid med han. Men når han har lagt seg så MÅ jeg flate ut på sofaen og ta det helt med ro. (bortsett fra de kveldene jeg jobber, men det er ikke så mange).

[hjärterdam]

Jeg er 21 uker på vei nå, og har en på seks fra før.

Det forrige svangerskapet var definitivt lettere, jeg hadde kraftig bekkenløsning da og, men da kom den ikke før senere. Nå har den vært der i rundt 10 uker allerede, og det tærer på søvnen, tålmodigheten, humøret og energien.

Jeg er så ærlig at jeg tror at et svangerskap med et mindre barn enn han jeg har fra før ville vært verre, han er selvstendig nok til å klare noen ting selv, og han har evne til å forstå at jeg har vondt og at det er derfor jeg ikke kan gjøre alt vi ellers pleier å gjøre, noe en på 2-3 år ikke ville hatt i samme grad.

[Mafalda]

Først må jeg jo si at det å få barn i seg selv har gjort meg mye tøffere og med helt andre tålegrenser enn det jeg var vant til før jeg fikk barn "Orker ikke", "klarer ikke" og "kan ikke" er begreper som nesten har forsvunnet ut av språket i forhold til da jeg var singel og barnløs i alle fall, og når poden har en viktig fotballkamp eller minstejenta skal på kor, klarer man å stable seg på beina i forbausende mange tilfeller.

Når det er sagt, blir det jo tyngre å være gravid når det er full rulle hjemme også. I tillegg til at kroppen blir mer slitt for hver gang. Det er slitsomt å måtte yte hele tiden, når man egentlig ikke er i form til det. For min del måtte nok mannen ta en del mer enn vanlig (men han jobber og reiser mye, og det er begrenset hvor mye mer ekstra han kan ta på seg han også...), og ungene måtte tåle at jeg la meg nedpå litt på ettermiddagen, noe jeg ikke gjør til vanlig. Litt over halvveis i svangerskapet ble jeg sykemeldt, da brukte jeg tiden på å sove og gjøre huslige sysler i sakte tempo. Til tross for at jeg syntes det var leit å ikke jobbe, ble det en positiv forandring for familien, som nesten fikk igjen en vanlig mamma i steden for bare en kvart.

En ting er sikkert: mine eldste barn har lært mye av å ha en gravid mamma i hus

"Åja, nå griner mamma igjen, men det er bare hormoner", eller "Hvor er mamma?" "Hun er bare nede på badet og kaster opp"- tror ikke noen av dem ser for seg graviditet som en dans på roser den dagen de selv skal bli mamma/pappa. Og det kan jo være nyttig lærdom

Nå skal det sies at jeg ikke hadde sterk bekkenløsning eller andre tøffe komplikasjoner som gjør en tilnærmet invalid under svangerskapet. Da blir det jo en helt annen sak. Men jeg hadde en god dose av vanlige plager- ekstrem trøtthet, et bekken som "glapp" til tider, og en vedvarende sterk kvalme/dårlig matlyst som gjorde at jeg ikke la på meg mer enn to kilo totalt og kastet opp middagen hver dag. I tillegg til å være hormondeprimert så det sang...

At en familieforøkelse går ut over de andre i familien, både små og store, er helt naturlig så lenge det er innen rimelighetens grenser. Jeg ville ikke bekymret meg hvis det ikke ble veldig sterke utslag.

[Sunshine]

Jeg synes det er slitsomt å gå gravid når jeg har en aktiv 2-åring hjemme. Jeg er 15 uker på vei og har vært ekstremt trøtt hittil. Det har heldigvis bedret seg noe men jeg sliter veldig med å holde meg våken på ettermiddagene. De første 12 ukene lå jeg bare og sov fra jeg kom hjem til hun skulle legges, og det synes jeg var veldig leit, og jeg hadde veldig dårlig samvittighet. Pappaen tar det meste hjemme når jeg ligger som et slakt på sofaen, og jeg prøver å kompensere de dagene jeg er mer våken og opplagt men huset ser virkelig bomba ut til tider. Det blir som oftest et felles rydderaid i helgene hvis vi ikke holder på med vedlikehold av huset.

Jeg sliter med ryggproblemer fra før av, og nå kjenner jeg det begynner å bli tungt å løfte jenta vår. Jeg kan godt løfte henne og bære korte avstander, men hun har heldigvis skjønt at hun må gå de 300 metrene fra barnehagen og hjem uansett hvor sliten hun er - før fikk hun ofte sitte på nakken. "Mamma har vondt i ryggen" sier hun og trasker avgårde. Det virker som om det går fint. Jeg ser for meg at de siste 2-3 mnd blir tøffe, men jeg kommer ikke til å være for stolt til å ta i mot en sykemelding denne gangen hvis jeg føler det blir for slitsomt. Jeg har hatt en uke ferie nå og energinivået fikk seg en skikkelig boost opp til normalen. Jeg var til og med rastløs de siste dagene (det er slik jeg pleier å bli av for lite aktivitet), men den følelsen har jeg ikke kjent noe til siden jeg ble gravid. Min første dag på jobb i går var forferdelig slitsom selv om jeg nesten ikke hadde noe å gjøre, så det er tydelig at det tar på likevel siden jeg hadde mulighet til å sove mye mer i ferien på dagtid enn nå.

[ViljaH]

Det verste med 2. svangerskap var at det skygget for forholdet til første barnet. Spedbarnstiden også. Det går å hente seg inn igjen, men det er helt klart en dyr pris.

Prøvde å unngå å løfte, satte krakk med to trinn ved stellebordet så han klatret opp selv. Jeg tok mest legging, lå i sengen med barnet og pratet og leste bok. Det er aldri for slitsomt

[AnonymBruker]

Synes det har gått greit jeg.

De første ukene var tøffe, dvs trøtt og sliten, men den verste trøttheten kom i sommerferie ukene og ukene etter, dvs det var fremdeles lyst ute og det ga litt ekstra energi som jeg trengte da.

Nå er jeg i uke 15 og formen er i grunn veldig god, kan fremdeles løfte, men gjør det minimalt. Hovedgrunnen er at jeg har en fireåring så h*n er ganske selvstendig, tror det hadde vært tøffere med en mindre unge. Vi kan også kose masse med å lese bøker ol og h*n er også til god hjelp (type plukk opp nøklene mamma mistet på gulvet, hjelp mamma å finne frem til matlagingen osv).

Anonymous poster hash: d4241...683

[*Frida*]

Eg hadde et lett og ein fin første graviditet, kun litegranne bekkenløsningsplager.

Andre graviditet (2 år og 8 mdr mellom 1 og 2) var også fint, var litt meir trøtt i første halvdel av svangerskapet, og stadig meir sliten utover andre halvdel (blei 50% sjukmeld frå veke 27 ca, men jobba mellom 60 og 75%)

Meir bekkenplager, og det skuldast nok at eg ikkje tok hensyn til kroppen. Bar på 2-åringen (inn i bilen, opp på stellebordet/opp i badekaret, + diverse utejobbing). Heldigvis var eldstejenta rolig og lett å ha med å gjere.

Tredje graviditet (23 månadar mellom 2 og 3) har vore kjempeslitsomt Har berre blitt stadig meir sliten og energilaus utover graviditeten, i tillegg til bekkenplager som innimellom har gjort meg heilt ufør. Har plagast med dårlig samvittighet for jentene mine heile vegen. Det har blitt mykje kjefting pga min dårlige form og dertil korte lunte, kombinert med ein 4-åring full av trass og grensetesting og ein svært aktiv og krevande snart 2-åring.

Ang. morsrollen: eg huskar at eg tenkte, når nr 2 var nyfødt, at eg umulig kunne bli like glad i nr 2 som i eldste. Den følelsen hadde eg i dei første par vekene. (Det var ubehagelig å kjenne på) Eg hadde ikkje tenkt over at eg hadde så sterk kjærlighet til eldste før då. (Morskjærligheten kom ikkje så sterkt på meg når eg blei mor, men har openberrt kome snikande)

No når nr 3 blei født har eg ikkje tenkt sånn, no veit eg liksom at det går an å vere akkurat like glad i fleire barn på same tid.