Gift, har hatt forhold til annen mann

[Gjest kaos]

Det hele startet for et halvt år siden. Jeg hadde utviklet sterke følelser for en kollega som jeg hadde snakket en del med og hatt det morsomt med på sosiale happenings. Jeg vet at det er vanlig å få følelser for andre selv om man er i et forhold, og tenkte dermed at det var ok å ha følelser som jeg regnet med ville gå over etter litt.

Det viste seg at min kollega hadde sterke følelser for meg også - så sterke at han ville satse på meg. Dette var veldig vanskelig å oppleve - jeg gren mye og hadde det veldig vondt. Jeg var jo så glad i min mann, men følte likevel at noe manglet i forholdet - lidenskap, romantikk, det å bli sett, føle at han er stolt over meg når vi er ute, at han ønsker å være kjæresten min når vi er ute med andre. Han har innrømmet at han har tatt for lite vare på meg i forholdet, og har bedt om unnskyldning for det. Han sier også at han har problemer med å uttrykke/vise følelsene sine når vi ikke er hjemme. Min kollega og jeg har mye til felles, felles interesser, tanker om livet, menneskesyn, verdier, han har mange egenskaper som jeg ønsker i en mann, og han ser meg som ingen andre har sett meg før. Vi har også sett hverandres dårlige sider og har hatt flere krangler - noe vi alltid har kommet oss gjennom på en god måte.

Jeg fortalte min mann om følelsene mine. Noe han tok fint. Etterhvert ble han mer sjalu og ville kontrollere meg (med rette). Vi hadde allerede begynt et forhold, og det var vanskelig å stoppe. Jeg vet at det er helt feil - dere trenger ikke kommentere det, min mann vet alt, og godtar og tilgir hva jeg har gjort feil.

For å gjøre en lang historie kort - vi flyttet fra hverandre for 4 måneder siden, men beholdt kontakten. Vi skal gå til terapi, men jeg vet ikke om det vil hjelpe. Jeg har ikke følelser for min mann lenger, har ikke lyst å kysse han eller ha sex med han. Vi har ikke vært intime eller vært kjærester på et halvt år. Forholdet til han andre er avsluttet. Ikke fordi vi ikke er glade i hverandre og vil være med hverandre, men fordi jeg kom frem til at jeg vil gå i terapi med min mann og finne ut hva vi vil med våre liv og ha det godt alene eller sammen. Jeg har også sluttet på jobben og ser ikke han andre mer. Min mann håper at terapi kan føre til at vi blir sammen igjen. Jeg vet ikke hva jeg vil. At jeg fikk så sterke, dype følelser for en annen mann gjorde at jeg måtte tenke mye gjennom det forholdet jeg har vært/er i. Hvordan vet man om vi bør satse på hverandre videre eller ikke? Hvordan vet jeg at jeg virkelig elsker han og vil bli lykkelig med han? Han vet at jeg er usikker. Det er vondt å gjøre dette mot en jeg er så glad i. Vi har grenet mye sammen, og har god kommunikasjon. Vi er til tross for alt fremdeles gode venner...

[AnonymBruker]

Det er ikke så mange råd å gi, dette er jo et spørsmål du og han skal finne ut av gjennom å snakke med en tredjepart.

Da vil svaret etterhvert gi seg selv, dere vil begge måtte tenke gjennom endel problemstillinger som gjør at man kommer nærmere ett svar rett og slett.

Det er umulig å si hvordan utfallet vil bli for din del, et halvt år er ikke fryktelig lang tid heller om dere har vært sammen veldig lenge og du ellers har hatt følelser for mannen din.

Snakker vi mange år uten følelser er det jo klart mindre sjanse - men det kommer også an på hvordan han utvikler seg i denne perioden dere skal gjennom.

Anonymous poster hash: 80553...d8c

[AnonymBruker]

Da du giftet deg: Forventet du at du skulle ha brusende følelser resten av livet?

Anonymous poster hash: 09fe4...1bb

[AnonymBruker]

Hvordan går det TS, kommer du noe lengre i tankene?

Anonymous poster hash: 09fe4...1bb

[Gjest kaos]

Ts her.

Jeg tenker at jeg vil finne ut av meg selv, hva jeg ønsker i livet mitt, hvordan jeg kan ha det bra med meg selv alene eller med en annen, osv... Jeg har tenkt at vi kan prøve å være fra hverandre, være single, og kjenne på hvordan det er. Kommer vi til å savne hverandre? Men vi skal som sagt til familierådgiver. Håper at hun kan gi oss noen tips om hvordan vi kan gripe an situasjonen.

Vi er gift, ja, men vi tok det steget mest av praktiske grunner, for å kunne være samme sted (han er ikke fra Norge). Han var egentlig ikke klar for å gifte seg, og dermed ikke vært klar for livet som mann og kone med planlegging av fremtiden sammen. Vi ble sammen relativt unge, og er relativt unge fremdeles. Jeg tror vi har vært sammen fordi vi kommer godt overens, har det morsomt sammen, er glade i hverandre, og ikke har møtt på de største problemene. Men jeg føler likevel at noe har manglet - romantikken, det lille ekstra - og jeg opplever at jeg ikke har romantiske følelser for han lengre. Det er vondt å kjenne på, men jeg blir nesten dårlig ved tanken på å skulle være kjæreste med han igjen.

Samtidig er den andre personen i hodet mitt fremdeles. Jeg prøver å ikke tenke på han, for jeg vil at utfallet skal være uavhengig av han. Jeg forstår at forelskelser går over etter en tid, og jeg vil derfor prøve å ikke la forelskelsen ødelegge mer for hvordan det skal gå med forholdet mitt med min mann. Men det er selvfølgelig vanskelig.

[Gjest Ogsågift]

Har dere barn? Det gjør jo alt mye vanskeligere.

Jeg befinner meg i en lignende situasjon og det har tatt veldig lang tid for å sette ord på hva som er/ var problemet i mitt forhold. Jeg bor fremdeles sammen med min mann men orker ikke tanken på fysisk kontakt og synes det til og med er slitsomt med et hade kyss på kinnet.. Og slik skal det vel ikke være?

Jeg har vært frustrert i forholdet en stund, men ikke tatt meg tid til å tenke igjennom hva som mangler. Jeg føler meg ikke sett, ikke respektert og ikke elsket. Og jeg føler at det å jobbe for forholdet har vært noe som kun har vært opp til meg. Min mann er ikke slem og dum, men han klarer ikke å møte mine behov og nå har jeg mistet troen på at det kan ordne seg.

Samtidig begynner jeg å lure på om jeg egentlig har hatt de rette følelsene for han?

Uansett, jeg vil råde deg til å tenke igjennom hva du trenger i forholdet fra din mann, om det er mulig å møte deg på disse ønskene og om du også kan møte han på hans behov.

Jeg har egentlig gitt opp og må vel samle litt mot for seperasjons-/skilsmisseprosessen. Håper du klarer å finne utav det, det er mange tanker som skal sorteres i prosessen.

[Majott]

Ts her.

Jeg tenker at jeg vil finne ut av meg selv, hva jeg ønsker i livet mitt, hvordan jeg kan ha det bra med meg selv alene eller med en annen, osv... Jeg har tenkt at vi kan prøve å være fra hverandre, være single, og kjenne på hvordan det er. Kommer vi til å savne hverandre? Men vi skal som sagt til familierådgiver. Håper at hun kan gi oss noen tips om hvordan vi kan gripe an situasjonen.

Vi er gift, ja, men vi tok det steget mest av praktiske grunner, for å kunne være samme sted (han er ikke fra Norge). Han var egentlig ikke klar for å gifte seg, og dermed ikke vært klar for livet som mann og kone med planlegging av fremtiden sammen. Vi ble sammen relativt unge, og er relativt unge fremdeles. Jeg tror vi har vært sammen fordi vi kommer godt overens, har det morsomt sammen, er glade i hverandre, og ikke har møtt på de største problemene. Men jeg føler likevel at noe har manglet - romantikken, det lille ekstra - og jeg opplever at jeg ikke har romantiske følelser for han lengre. Det er vondt å kjenne på, men jeg blir nesten dårlig ved tanken på å skulle være kjæreste med han igjen.

Samtidig er den andre personen i hodet mitt fremdeles. Jeg prøver å ikke tenke på han, for jeg vil at utfallet skal være uavhengig av han. Jeg forstår at forelskelser går over etter en tid, og jeg vil derfor prøve å ikke la forelskelsen ødelegge mer for hvordan det skal gå med forholdet mitt med min mann. Men det er selvfølgelig vanskelig.

Ettersom dere "måtte" gifte dere for å kunne være mer sammen, så var det vel sterke følelser der da? De færreste gifter seg med en fra utlandet uten å ha det. Det at dere giftet dere da, det var vel fordi dere ikke kunne være uten hverandre?

Så hva har endret seg? Du har sagt mye om din nyes gode egenskaper, men du har ikke beskrevet mannen din i det hele tatt. Han må jo ha hatt noen veldig gode egenskaper for at du ville gifte deg med han? Hva er disse? Og er den nye mannen bedre egentlig? Har han bedre egenskaper enn mannen din har, ettersom du har beskrevet dem? Og hva har gått galt i forholdet til mannen din i mellomtiden?

[Majott]

At din kollega har sterke følelser for deg, er ikke noe du MÅ føle på. Du trenger ikke å ha noe samvittighet for at han føler det han føler. Du har nok gått over streken, men du er ikke forpliktet til han, eller må gråte over hans følelser for deg.

Du må vanne gresset der du er. Om du ser et fint og grønt gress andre steder, mens ditt eget er tørt og brunt, så vet du at du ikke har vannet det godt nok.

[Gjest kaos]

Jo, det har selvfølgelig vært følelser der - men forholdet har vært preget av mange lange perioder med avstand. Han er en bra mann. Han er snill, morsom, ambisiøs, sosial, kjærlig, osv... Men det som skjedde da jeg ble forelsket i den andre og hadde et forhold til han, var at jeg opplevde at det var så mange egenskaper som jeg ønsker hos min partner, og ting som jeg ønsker i et forhold som jeg innså at jeg ikke kan få med min mann, men som jeg nå vet er mulig å finne. Jeg er glad i min mann, men jeg er redd jeg vil savne disse egenskapene og den kjemien jeg opplevde med han andre. Ikke nødvendigvis fordi det var akkurat kollegaen min, men det at det er mulig å oppleve/finne det hos en annen.

Det jeg lurer på er hvordan man vet hvem man skal være sammen med resten av livet, få familie med, være lykkelig med? Hva er det viktigste i et forhold?

Vi har ikke barn.

[NovaFlare]

Hvordan gikk dette, ts?

[AnonymBruker]

Det lurer jeg også på? Hvordan går det?

Anonymous poster hash: cb8fa...8c8