Jeg vil ikke være venninne lenger, men føler meg slem som lar henne i stikken.

[AnonymBruker]

Jeg har en venninne som er inne i en tøff periode, noe hun absolutt ikke har lagt skjul på.

I denne perioden har jeg vært tilstede for henne, og gjort hva jeg kunne for henne, men nå vil jeg ikke lenger.

Etter hver gang vi har møttes, har jeg vært nedtrykt, opprørt, og i dårlig humør.

Hun trekker meg ned, kommer med slemme kommentarer til meg, og er veldig selvsentrert. Alt dette kan jeg bortforklare med at hun sliter.

Men når hun flere ganger i uken over flere måneder, snakker om at hun vil ta livet sitt, er det verre.

Hun snakker om det, på samme måte som jeg snakker om å lage middag, helt nøytralt og følelsesløst. Jeg vet ikke om hun sier det for å få oppmerksomhet, fordi hun liker reaksjonen hun får fra meg når hun sier det, eller om hun seriøst tenker på det.

Hun snakker ikke om hvordan hun skal gjøre det, og hun sier at hun ikke kommer til å gjøre det nå, men at hun tenker på det hele tiden, og at hun ikke kan utelukke at det vil skje om ikke så lenge.

Jeg har prøvd å skaffe henne hjelp, men det vil hun ikke ha, og jeg vil ikke sitte med denne kunnskapen, og dette ansvaret!

Jeg vil ikke lenger bli nedtrykt, opprørt, lei meg, og redd hvis jeg ikke hører fra henne i løpet av en dag eller to, men jeg føler jeg svikter henne når jeg kutter henne ut mens hun har det vanskelig.

Er det noen som har noen gode råd til meg?

Anonymous poster hash: 9b6e6...a7c

[Bernardette]

Jeg har ikke annet tips enn dette: du sier at du krever at hun får hjelp, starter via fastlegen f.eks., og så lenge hun bevisst unngår å gjøre noe med problemet vil du ikke lenger høre om det.

Det virker kjempekynisk, men hun fortsetter bare slik fordi hun vet hun "kommer unna med det".

[Schweppes]

Du må ikke tro du har noe som helst ansvar for denne jenta. Du har prøvd å hjelpe henne, noe hun har takket nei til, og allikevel forteller hun deg at hun vil ta livet sitt? Det er egoistisk, respektløst og bare veldig dårlig gjort av henne. Hun bruker deg for alt det er verdt.

[AnonymBruker]

Jeg har ikke annet tips enn dette: du sier at du krever at hun får hjelp, starter via fastlegen f.eks., og så lenge hun bevisst unngår å gjøre noe med problemet vil du ikke lenger høre om det.

Det virker kjempekynisk, men hun fortsetter bare slik fordi hun vet hun "kommer unna med det".

Takk for svaret.

Det er det jeg har gjort.

Jeg skaffet henne psykiatrisk hjelp, som hun ikke ville ha.

Jeg sa at så lenge hun ikke benyttet seg av tilbudet, kunne vi ikke snakke sammen, eller omgås.

Men hun kjenner meg så godt at hun vet at jeg blir redd for at hun har gjort alvor av truslene sine når jeg ikke hører noe på et par dager, og det utnytter hun.

Du må ikke tro du har noe som helst ansvar for denne jenta. Du har prøvd å hjelpe henne, noe hun har takket nei til, og allikevel forteller hun deg at hun vil ta livet sitt? Det er egoistisk, respektløst og bare veldig dårlig gjort av henne. Hun bruker deg for alt det er verdt.

Det er det jeg føler også.

--------------

Og grunnen til at jeg skrev innlegget, er at jeg vil ikke være venninnen hennes lenger, uansett om hun tar i mot hjelp eller ikke.

Jeg har mistet all respekt for henne på grunn av måten hun har oppført seg på, og hvordan hun får meg til å føle meg etter å ha vært sammen med henne.

Men jeg føler meg slem som kutter henne ut når hun har det vanskelig, og jeg er redd for å få skyldfølelse hvis hun gjør alvor av truslene sine.

Anonymous poster hash: 9b6e6...a7c

[AnonymBruker]

Om du ikke vil være venn med henne mer, ville jeg og kontaktet et familie medlem av henne og fortalt om selvmordstankene. Da har du gjort ditt tenker jeg så får de ta ansvaret.

Anonymous poster hash: c18ca...66d

[Gjest Awzm me]

Har du sagt til foreldre eller evt. mann at hun har selvmordstanker?

[AnonymBruker]

Kjære deg!

Nå skriver jeg ut i fra hvordan jeg forstår situasjonen og egne erfaringer som privatperson og fagperson.

I bunn og grunn så har vi alle selv et ansvar for vårt eget liv. Samtidig er det som filosofen Løgstrup sier: «'Den enkelte har aldrig med et andet menneske at gøre uden at han holder noget af dets liv i sin hånd'» Det tror jeg du kjenner veldig på. Livet består tross alt av relasjoner.

Vi mennesker behandler hverandre ut fra hvordan vi ser på hverandre. Rollen du nå har fått for din venninne, skyldes hennes syn på deg. Og din rolle akkurat nå er en blanding av «venninne» og «terapeut,» - noe som er en forvirrende og uheldig miks. Venninnen din evner ikke å ivareta vennskapet med deg siden hun kommer med slemme kommentarer, noe som er respektløst uansett hvor mye hun sliter. Du har rett til å forlange av henne at hun skal prate til deg på en fin måte. Konfronter henne med hva hun har sagt til deg og hva du føler rundt det, og be henne om å tenke seg om når hun snakker til deg. Hvis ikke hun er villig til dette, kan du ikke lengre kalle henne for din venninne, for vennskap fungerer jo ikke slik.

Hun har også godt av å få tilbakemelding på at hun er selvsentrert. Hun blir ikke bedre av å bare se seg selv og sitt, tvert i mot. Dette går an å si på en pen måte. Jeg har selv erfaring med å si til ei som slet tungt med psykiske problemer, at «nå har du avbrutt meg tre ganger mens jeg prøver å fortelle en historie, og når jeg først snakker, ser du bare tomt på meg.» Konkrete tilbakemeldinger kan være meget virkningsfulle, og denne jenta fikk mye mer respekt for meg med en gang. Når du har det godt med deg selv i hennes nærvær, så kan det også smitte over på henne - noe jeg regner med er interessant.

Venninnen din forsøker å bruke deg som en slags «terapeut» når hun forteller deg om selvmordstankene. På grunn av reaksjonene dine etter å ha vært med henne, er det tydelig at dette sliter deg ut. Du står uten verktøy for hvordan du kan håndtere situasjonen, og vil på den ene siden støtte henne – men samtidig er du nok også frustrert siden hun faktisk ikke blir bedre. Venninnen din sliter såpass mye at hun trenger noen som har god kunnskap om selvmordstanker, og som kan hjelpe henne (hvis hun er villig) til å finne mestringsstrategier for dette og å se lysere på livet. Noe du kan gjøre her, er mer på «vennskapsbasis» samtidig som det kan gi terapeutiske virkninger, f.eks. å bruke humor (mange med psykiske lidelser verdsetter humor enormt mye), ta henne med ut på turer, fokuserer på interesser osv. Men det bør ikke være fokus akkurat nå slik situasjonen høres ut. Du trenger å hente deg selv inn igjen samtidig som du er trygg på at hun ikke gjør seg selv noe.

Det sies at om noen snakker veldig mye om selvmord, så er selvmordsfaren mindre – men det er bare et sjansespill – man vet aldri hva som kan skje. Folk er så forskjellige. Som fagperson vil jeg derfor anbefale å tenke på selvmordstankene hennes som alvorlige uansett hvilke motiv hun skulle ha; oppmerksomhet, at livet i seg selv er vanskelig eller at hun faktisk har det så vanskelig at hun vil dø. Kanskje hun snakker om vanskelige ting som lett kan avfeies som «små» problemer, men som er store for henne nettopp fordi hun har det vanskelig? Grunnen til at hun snakker hverdagslig om det, kan skyldes en avflatning i følelselslivet grunnet depresjon o.l., og at hun ikke bryr seg om noe lengre.

Det er tydelig at hun har stor tillit til deg når hun forteller deg om selvmordstankene. Den tilliten kan du bruke for alt det er verdt - ved å stille krav til henne. Tåler hun å vise deg tillit, tåler hun også krav, det kan du være trygg på samme hvordan hun reagerer. Du kan si til henne at selv om hun ikke vil ha hjelp, så makter du ikke å ha kunnskap om situasjonen og å være redd for at noe skal skje henne. Du kan f.eks. forklare henne at du hadde fått forferdelig skyldfølelse om hun faktisk hadde tatt selvmord, at hun betyr utrolig mye for deg og at du derfor er nødt til å søke hjelp. Du kan betrygge henne med at du vil være sammen med henne mens hun får hjelp. Men du kan gi henne noen valg når det gjelder hvor hjelpen skal starte. F.eks. ta en telefon til/oppsøke psykisk helsetjeneste/helsesøster, dra til fastlegen etc. Noe må hun velge. Du kan også si til henne at du kommer til å kontakte eventuelle andre personer i hennes/ditt nettverk hvis det kan være nyttig.

Masse lykke til : )

Anonymous poster hash: aeb6c...96f

[AnonymBruker]

Om du ikke vil være venn med henne mer, ville jeg og kontaktet et familie medlem av henne og fortalt om selvmordstankene. Da har du gjort ditt tenker jeg så får de ta ansvaret.

Anonymous poster hash: c18ca...66d

Har du sagt til foreldre eller evt. mann at hun har selvmordstanker?

Takk for svar.

Hun har ingen familie.

Hun har mange andre venninner, og noen få av dem vet at hun har det tøft, men ikke i hvilken grad, eller hva det dreier seg om.

Resten av venninnene er det hun kaller morovenninner, som bare får se glansbildet av henne.

Anonymous poster hash: 9b6e6...a7c

[AnonymBruker]

Kjære deg!

Nå skriver jeg ut i fra hvordan jeg forstår situasjonen og egne erfaringer som privatperson og fagperson.

I bunn og grunn så har vi alle selv et ansvar for vårt eget liv. Samtidig er det som filosofen Løgstrup sier: «'Den enkelte har aldrig med et andet menneske at gøre uden at han holder noget af dets liv i sin hånd'» Det tror jeg du kjenner veldig på. Livet består tross alt av relasjoner.

Vi mennesker behandler hverandre ut fra hvordan vi ser på hverandre. Rollen du nå har fått for din venninne, skyldes hennes syn på deg. Og din rolle akkurat nå er en blanding av «venninne» og «terapeut,» - noe som er en forvirrende og uheldig miks. Venninnen din evner ikke å ivareta vennskapet med deg siden hun kommer med slemme kommentarer, noe som er respektløst uansett hvor mye hun sliter. Du har rett til å forlange av henne at hun skal prate til deg på en fin måte. Konfronter henne med hva hun har sagt til deg og hva du føler rundt det, og be henne om å tenke seg om når hun snakker til deg. Hvis ikke hun er villig til dette, kan du ikke lengre kalle henne for din venninne, for vennskap fungerer jo ikke slik.

Hun har også godt av å få tilbakemelding på at hun er selvsentrert. Hun blir ikke bedre av å bare se seg selv og sitt, tvert i mot. Dette går an å si på en pen måte. Jeg har selv erfaring med å si til ei som slet tungt med psykiske problemer, at «nå har du avbrutt meg tre ganger mens jeg prøver å fortelle en historie, og når jeg først snakker, ser du bare tomt på meg.» Konkrete tilbakemeldinger kan være meget virkningsfulle, og denne jenta fikk mye mer respekt for meg med en gang. Når du har det godt med deg selv i hennes nærvær, så kan det også smitte over på henne - noe jeg regner med er interessant.

Venninnen din forsøker å bruke deg som en slags «terapeut» når hun forteller deg om selvmordstankene. På grunn av reaksjonene dine etter å ha vært med henne, er det tydelig at dette sliter deg ut. Du står uten verktøy for hvordan du kan håndtere situasjonen, og vil på den ene siden støtte henne – men samtidig er du nok også frustrert siden hun faktisk ikke blir bedre. Venninnen din sliter såpass mye at hun trenger noen som har god kunnskap om selvmordstanker, og som kan hjelpe henne (hvis hun er villig) til å finne mestringsstrategier for dette og å se lysere på livet. Noe du kan gjøre her, er mer på «vennskapsbasis» samtidig som det kan gi terapeutiske virkninger, f.eks. å bruke humor (mange med psykiske lidelser verdsetter humor enormt mye), ta henne med ut på turer, fokuserer på interesser osv. Men det bør ikke være fokus akkurat nå slik situasjonen høres ut. Du trenger å hente deg selv inn igjen samtidig som du er trygg på at hun ikke gjør seg selv noe.

Det sies at om noen snakker veldig mye om selvmord, så er selvmordsfaren mindre – men det er bare et sjansespill – man vet aldri hva som kan skje. Folk er så forskjellige. Som fagperson vil jeg derfor anbefale å tenke på selvmordstankene hennes som alvorlige uansett hvilke motiv hun skulle ha; oppmerksomhet, at livet i seg selv er vanskelig eller at hun faktisk har det så vanskelig at hun vil dø. Kanskje hun snakker om vanskelige ting som lett kan avfeies som «små» problemer, men som er store for henne nettopp fordi hun har det vanskelig? Grunnen til at hun snakker hverdagslig om det, kan skyldes en avflatning i følelselslivet grunnet depresjon o.l., og at hun ikke bryr seg om noe lengre.

Det er tydelig at hun har stor tillit til deg når hun forteller deg om selvmordstankene. Den tilliten kan du bruke for alt det er verdt - ved å stille krav til henne. Tåler hun å vise deg tillit, tåler hun også krav, det kan du være trygg på samme hvordan hun reagerer. Du kan si til henne at selv om hun ikke vil ha hjelp, så makter du ikke å ha kunnskap om situasjonen og å være redd for at noe skal skje henne. Du kan f.eks. forklare henne at du hadde fått forferdelig skyldfølelse om hun faktisk hadde tatt selvmord, at hun betyr utrolig mye for deg og at du derfor er nødt til å søke hjelp. Du kan betrygge henne med at du vil være sammen med henne mens hun får hjelp. Men du kan gi henne noen valg når det gjelder hvor hjelpen skal starte. F.eks. ta en telefon til/oppsøke psykisk helsetjeneste/helsesøster, dra til fastlegen etc. Noe må hun velge. Du kan også si til henne at du kommer til å kontakte eventuelle andre personer i hennes/ditt nettverk hvis det kan være nyttig.

Masse lykke til : )

Anonymous poster hash: aeb6c...96f

Takk for et veldig godt og tankevekkende svar.

Det du skriver er noe jeg må tenke mer over, og er ikke noe jeg klarer å kommentere her og nå, spesielt siden det forutsetter at jeg ønsker å fortsette vennskapet med henne, noe jeg ikke orker tanken på akkurat nå.

Det kan jo hende at jeg endrer mening når jeg er mindre sliten, og mindre påvirket av negativiteten hennes, men akkurat nå stritter alle pigger når jeg tenker på å fortsette vennskapet.

Jeg skal lese innlegget ditt flere ganger, og tenke over det du skriver.

Igjen takk!

Anonymous poster hash: 9b6e6...a7c