Hva burde jeg gjøre?

[AnonymBruker]

Jeg har bodd sammen med samboeren min i litt over 3 år nå. Han er en kjempe snill person. Så egentlig burde jeg være kjempe glad for å ha han,men.. det må jo alltid være et men...

Jeg føler at det siste året er det jeg som alltid tar initsiativet til alt, hvis ikke hadde det ikke skjedd noe som helst. Hvis det er noe som skal gjøres, ferier og ting sammen skjer bare hvis det er jeg som spør om vi skal finne på noe og ordner med det.

Det har blitt litt sånn at jeg ikke gidder å ordne og styre alt, så jeg har bare reist til venniner, reist på shopping og styret med mine hobbyer for jeg klarer ikke bare sitte hjemme i sofaen hele tiden.

Jeg føler også at han ikke har spesielt lyst på meg eller viser noe som helst interesse for meg lengre, men nå er han ganske sjenert av seg og jeg vet at han er en person som er stille, rolig og ikke tør å ta så mye initsiativ... Men vi har tross alt vært sammen en stund.

Egentlig har jeg bare latt det «svime og gå» de siste to årene uten å tenke så mye over hvordan jeg har det og hvordan fremtiden kommer til å bli.

Det var egentlig ikke før rundt mars/april i år at en som jeg jobbet med begynte å vise interesse, men jeg tenkte ikke så mye over dette og holdt meg egentlig litt unna. Vi har alltid hatt en ganske tullete tone, men fra min side var det egentlig ikke noe mer enn vennskap. Så i sommer jobbet jeg ganske mye med han og merker at det ble mye mer fra min side. Og da backet jeg mer unna med tankte på jobben min siden jeg skulle slutte om et par uker. Snakket jo en god del med han siste uka og når siste dagen min kom fikk jeg en kjempe klem som egentlig holdt på å ende opp i at han kysset meg, men jeg sa jeg ikke kunne fordi jeg ikke vil være utro.

Så dette er vel egentlig det jeg har tenkt på de siste 6 ukene på nytt sted, kommer aldri til å se han igjen og angrer noe sinnsykt på at jeg ikke kysset han. Selv om jeg er glad jeg ikke gjorde det fordi jeg er ikke fan av utroskap i det hele tatt.

Jeg trodde faktisk ikke jeg noen sinne kunne ha så lyst på en person, men nå vet jeg i alle fall det og det som irriterer meg er at han er den første i hele mitt liv jeg kunne fått.

Det jeg egentlig tenker nå er skal jeg fortsette med min samboer som jeg har det helt ok med, men jeg har absolutt ingen kjærestefølelser for han lengre. Eller dumpe han, ikke tilfordel for han andre men for at jeg kanskje kan finne noen som jeg faktisk har masse følelser for?

(jeg er 29 år og har aldri opplevd å gjøre noe som helst med noen jeg faktisk har masse følelser for eller elsker, så jeg har egentlig gitt opp tanken på å finne noen)

Han jeg møtte har sagt han skal ringe når han kommer hjem igjen i desember, men det er ting som jeg ikke skriver her som gjør at det ikke går.

Det jeg egentlig trenger hjelp/råd til er hvordan glemme han ene og hva bør jeg gjøre med tanke på samboer.

Jeg har snakket med han ang at jeg ikke har det så bra i forholdet og at vi må gjøre noen endringer hvis vi skal holde sammen. Jeg foreslo parterapi og han var ikke uenig i det, men vil jeg egentlig satse på noen som jeg kan ha det bra med, men ikke noen følelser for?

Anonymous poster hash: 9b83a...ae9

Anonymous poster hash: 9b83a...ae9

[AnonymBruker]

Hvis du er 29, ugift og uten barn, ville jeg brutt. Med mindre du er helt sikker på at forholdet til samboeren kab endre seg. Som du sier så har du aldri opplevd kjærlig. Du er fortsatt ung! Ikke kast bort mer tid.

Anonymous poster hash: 5d21e...7be

[AnonymBruker]

Hvis du er 29, ugift og uten barn, ville jeg brutt. Med mindre du er helt sikker på at forholdet til samboeren kab endre seg. Som du sier så har du aldri opplevd kjærlig. Du er fortsatt ung! Ikke kast bort mer tid.

Anonymous poster hash: 5d21e...7be

TS her:

Takk for svar. Bra noen sier at 29 er ungt, alle rundt meg sier hærregud du burde hatt barn og bla bla siden du er så gammel...

Anonymous poster hash: 9b83a...ae9

[AnonymBruker]

TS her:

Takk for svar. Bra noen sier at 29 er ungt, alle rundt meg sier hærregud du burde hatt barn og bla bla siden du er så gammel...

Anonymous poster hash: 9b83a...ae9

Nå er jeg akademiker og bor i Oslo, så i min omgangkrets er det helt vanlig å være langt over 30 før man får barn. En jeg kjenner fikk sitt første barn nå, som 42-åring. Det er sikkert ikke ultimat, men jeg sier det for å stresse deg ned. Fertiliteten begynner ikke å gå ned før i slutten av 30-årene. På det lille stedet jeg kommer fra derimot, der er folk mye yngre når de får barn.

Det dummeste du kan gjøre er å stresse med å få barn i et forhold du ikke trives i. Du kommer ikke til å trives bedre med alt stresset barn fører med seg. Da er det bedre å kanskje risikere å bli nybakt mor på 39 med en god mann og far.

Selv vil jeg heller være singel og barnløs hele livet enn å være i et dårlig forhold.

Anonymous poster hash: 5d21e...7be

[AnonymBruker]

Nå er jeg akademiker og bor i Oslo, så i min omgangkrets er det helt vanlig å være langt over 30 før man får barn. En jeg kjenner fikk sitt første barn nå, som 42-åring. Det er sikkert ikke ultimat, men jeg sier det for å stresse deg ned. Fertiliteten begynner ikke å gå ned før i slutten av 30-årene. På det lille stedet jeg kommer fra derimot, der er folk mye yngre når de får barn.

Det dummeste du kan gjøre er å stresse med å få barn i et forhold du ikke trives i. Du kommer ikke til å trives bedre med alt stresset barn fører med seg. Da er det bedre å kanskje risikere å bli nybakt mor på 39 med en god mann og far.

Selv vil jeg heller være singel og barnløs hele livet enn å være i et dårlig forhold.

Anonymous poster hash: 5d21e...7be

Takk for svar. Ja, jeg er også en person som setter utdannelse høyt. Jeg bor i en liten bygd og de andre på min alder har rundt omkring to unger.

Vi var så dumme( eller jeg angrer) som kjøpte hus for to årsiden, noe som gjør det litt vanskeligere å bare pakke kofferten og finne et nytt sted. Men jeg har planer om å flytte utenlands når min kontrakt med jobben går ut.

Anonymous poster hash: 9b83a...ae9

[AnonymBruker]

Takk for svar. Ja, jeg er også en person som setter utdannelse høyt. Jeg bor i en liten bygd og de andre på min alder har rundt omkring to unger.

Vi var så dumme( eller jeg angrer) som kjøpte hus for to årsiden, noe som gjør det litt vanskeligere å bare pakke kofferten og finne et nytt sted. Men jeg har planer om å flytte utenlands når min kontrakt med jobben går ut.

Anonymous poster hash: 9b83a...ae9

Vanskeligere, men ikke umulig. Bra plan!

Anonymous poster hash: 5d21e...7be