Jeg kan vel ikke ha kjærlighetssorg igjen?

[Gjest Lea]

Jeg holder på å gå på veggen! For to dager siden hadde jeg besøk av eksen min. Han hadde ringt sikkert fem ganger og spurt om å møtes, og jeg sa tilslutt ja. Det er to år siden jeg traff han sist. Vi var sammen i tre år for ca. fire år siden. Jeg hadde lave forventninger til møtet for jeg føler ikke at vi har så mye felles og sist jeg traff han føltes det hele litt krampaktig.

Der tok jeg feil gitt.

Jeg hadde det utrolig koselig og vi ble sittende og skravle i seks-syv timer før han tilslutt måtte gå for å rekke siste bussen hjem. Han hadde virkelig blitt voksen (vi er begge i slutten av tyveårene) siden sist og fått orden på livet sitt. Utseendemessig er han egentlig ikke min type, for tynn, men det var noe ved smilet hans som smeltet meg helt. Han satt seg nærmere og nærmere, tok hånden min og flettet fingre og sa at alt føltes så naturlig med meg. Vi ble sittende i armkroken og stryke på hverandre det meste av kvelden og han sa masse søte ting til meg. Da han gikk tok jeg meg selv i å bli skuffet over at jeg ikke fikk et kyss.

Jeg er virkelig ikke er på jakt etter å starte noe med noen nå, har mye som skjer for tiden med studier og annet. Likevel får jeg han nå ikke ut av hodet. Begynte å fantasere om hvordan det kunne bli med han igjen og tenkte på hvor fint vi faktisk hadde den gangen. Endte opp med å sende han en melding, bare en kort setning om at det var koselig å se han igjen, og har ikke hørt et pip. Kjenner han godt nok til å skjønne at det kommer jeg heller ikke til å gjøre (før om et år eller noe, neste gang jeg popper inn i hodet hans.).

Jeg innser nå at det hele var i hodet mitt. Jeg vet jo egentlig at han er en veldig kosete person. Det var ingen stor kjemi som blusset opp igjen. Ikke fra hans side i hvert fall. Det gjør meg så sint! Hvordan kan han ha glemt meg igjen når alt jeg gjør er å tenke på han? Hater at han får meg i ubalanse på denne måten! Jeg var jo helt over han, det har jeg vært siden den dagen jeg gikk fra han, jeg så meg aldri tilbake. I fire år har jeg lurt på hva det var jeg egentlig så i fyren (ikke at jeg har tenkt noe særlig på han) og nå ut av det blå fikk jeg svaret. Dette var det siste jeg ønsket. Enten vil jeg være over han, slik jeg var, ellers må han føle det samme. Dette er uakseptabelt!

Jeg er ikke en videre sosial person, har flere bekjente, men ingen nære som kan hjelpe meg gjennom dette. Altså holder jeg på å gå på veggen. Jeg har ikke tid til å sitte og stirre på mobilen og håpe at den ringer.

Hvordan skal jeg få han ut av hodet??

[Gjest Gjest_sunglasses]

Du er ikke alene om å tenke og føle det du gjør i denne situasjonen.

Jeg har egentlig ingen gode fasitsvar da jeg er midt oppi dette selv, men det som fungerer for meg er å rette fokuset på noe annet. Familie, venner, jobb/skole. Men ikke bli alt for oppslukt av dette - du må også tillate deg å kjenne på følelsene dine og tenke gjennom dem.

Hva venner angår, jeg skjønner din situasjon veldig godt. Jeg har det likedan. Men jeg tror man bare må prøve å fokusere på andre ting i livet som gjør deg glad.