ensomheten begynner å blit så tung

[AnonymBruker]

Tror bare jeg trenger å betro meg litt og få ting ut...

Er ca. 35 år gammel, og til tross for at jeg fremstår som en sosial, hyggelig person med mye humor, klarer jeg ikke å innlede noen faste vennskapelige forhold. Jeg er ganske positiv, så jeg tror ikke at det er noen "negative energi" fra meg som gjør at folk ikke blir interessert.

Jeg vet man skal melde seg på forskjellige aktiviteter, rpøve å starte samtaler m.m.

Å starte samtaler og vise interesse er jeg flink til, men det å melde meg på noe kan jeg rett og slett ikke da jeg får panikkangst. Dette til tross for at jeg har prøvd å kjempe imot det.

Det som er er at jeg er kommet til Norge for syv år siden, og de eneste jeg kjente var vennene til min samboer.

For to år siden ble de slutt, jeg flyttet til et nytt sted,og jeg har ikke klart å bli kjent med mange nettopp fordi om man er altfor sjenert for å gå ut alene eller melde seg på en aktivitet alene, trenger man en person å starte det med, og det har jeg ikke.

Jeg er blitt kjent med noen personer som jeg virkelig liker godt, men disse enten har mye å gjøre med sitt eller ikke er i min alder og dermed ikke har samme interesser.

Og i det siste har det vært vanskeligere for meg, jeg føler at tristheten og elendigheten begynner å bli tunge for meg, jeg føler det nesten fysisk... ingen rundt meg vet at det sårer meg såpass, og jeg savner det å ha en venninne og venninnegjeng.

Nå har det vart så lenge at det er som en ond sirkel, jeg finner ikke utgangen.

Det er blitt så tungt at jeg nå bare ser på meg som en enslig og ensom kvinne som ikke klarer å leve i samfunnet, selv om jeg vet man ikke skal tenke sånn. Jeg er vanligvis ganske sterk, men akkurat nå (eller i det siste) føler jeg meg så sårbar og svak og deppa...

Anonymous poster hash: 93e73...b99

[AnonymBruker]

Dersom du faktisk sliter med så sterk angst at det stopper deg fra å melde deg på syns jeg du skal ta en prat med fastlegen din om dette så h*n kan henvise deg til psykolog. Av og til klarer vi å grave oss ut av hullet vårt alene, av og til trenger vi hjelp.

Anonymous poster hash: d3c7e...979

[AnonymBruker]

Jeg har også vært i nesten samme situasjon, flyttet til et nytt sted og følt meg isolert. Du kan kontakte kommunen og få en støttekontakt som blir med deg på aktiviteter og en du kan prate med og øve med å overvinne angsten. Tror du må snakke med legen din først, men ring kommunen og spør. De vil tilby deg en i samme alder, som er sosial og har omtrent de samme interessene som deg.

Og de du kjenner eller blir kjent med vil sikkert sette pris på om du ber de på en kopp kaffe eller te, og ikke tro at det må være full servering med hjembakst. Det holder med en pakke kjeks eller bare en kopp kaffe.

Du kan også be til middag hjemme hos seg selv og lage noe fra ditt distrikt/hjemland uten å gjøre noe stort av det.

Vet det er vanskelig, men det skjer ingenting hvis du ikke gjør noe selv.

Anonymous poster hash: 4dbe0...28a

[AnonymBruker]

Det er helt sant at ingenting skjer dersom man ikke gjør noe, men så dumt som det kan være, er jeg blitt litt umotivert eller forgjeves forsøk.

Takk for deres gode råd, skal prøve å kontakte fastlegen min og kommunen til å begynne med, da...

Anonymous poster hash: 93e73...b99