Hvorfor slutte med de små tingene?

[Gjest TS]

Jeg er en dame i begynnelsen av 30 årene som har gått gjennom mye opp gjennom. Etter å ha vært singel i et par år møtte jeg han som føltes ut som drømmemannen for snart 5 mnd siden. Vi har på en måte et avstandsforhold pga begge har barn fra før og pga jobb situasjonen min.

Nå er de små tingene borte noe jeg savner. Etter jeg har vært hos han et par dager sitter jeg igjen med en tom følelse inni meg. Jeg tok å ryddet/vasket hele huset for han, laget middag til han kom hjem, handlet mat.. Jeg forventer ikke at han skal gi meg oppmerksomhet hele tiden men når kvelden kommer krever det ikke så mye å sette litt tid til oss voksne mener jeg, spes siden vi har så sjelden tid sammen bare oss to. I går satte han seg ned kl 21 og begynnte å styre med pc/tlf sin og holdt på helt frem til leggetid. Da var han så trøtt at han sovnet før han landet på puten. Han klarer ikke ligge tett inntil om natten, så jeg følte meg bare ekstra ensom i går/natt. Han unnskyldte seg flere ganger pga formen hans.

Vi har snakket en del om dette. Han sier han ikke har tid til overs nesten etter jobb/ungene. Han kan sjelden planlegge mer enn dag for dag. Jeg føler meg siste priotert etter hans dagelige gjøremål/lyster. Akkurat som alt skal skje på hans premisser. Jeg har så sterke følelser for denne mannen, men merker at det tar på å være den som gir og gir og som alltid er der nå han trenger meg.

Jeg føler at jeg ikke kan kreve av han og av å ta det opp føler jeg at det er kritikk til han og mas. Vi har det veldig fint sammen og han er flink å vise følelsene sine innimellom, men det kommer helt an på dagsformen hans. Han har sagt at det han viste i starten var ikke en sånn mann han egentlig er. Dette har jeg vanskelig å forstå. Hvorfor slutte med de små tingene allerde, selv om jeg mener at man aldri skal ta den andre for gitt og det å slutte å vise omtanke/kjærlighet. Merker når jeg en gang går litt tom, er han veldig på. Det er jo ikke sånn det skal være. Jeg stoler på når han sier at han et glad i meg og at han ser for seg oss i fremtiden, men frykter at denne mannen ikke kan gi meg det jeg trenger. Da nytter det jo ikke hvor mye jeg ønsker/håper og de sterke følelsene mine for han. Vi er nok bare veldig forskjellig med tanke på hva vi føler er viktig i et forhold.

Jeg vet aldri når jeg får være sammenem han neste gang. Savner vel mer entusiasme og intiativ fra han noe jeg har sagt til han tidligere. Han sier at han tenker på meg hele tiden selv om han ikke gir lyd fra seg eller når han er sliten. Han takket veldig for hjelpen ang huset og han sier ofte at han er så bortskjemt. Kan man være en for god kjæreste og mannen blir lei? For meg kommer det uansett helt naturlig å bare være god mot han.

Noen som har opplevd noe lignede som har måtte gi slipp pga en selv ikke hadde det bra?

Jeg vil virkelig at det skal funke mellom oss. Begynner å lure på om jeg er for kravstor, men når man er et brent barn vil man bare ha det bra. Jeg kan strekke meg langt fra han, men uten takknemlighet/omtanke tilbake og at alt skal skje på hannes premisser vet jeg at jeg vil gå tom. Jeg er nødt til å få fokuset bort fra de negative tankene/følelsene jeg sitter på om dette skal funke. Hadde jeg bare visst hvordan.

[Gjest TS]

Må legge til at de gangene jeg er borte på jobb er det ikke måte på hvor sterkt han savner meg og hvor mye kjærlighet han viser da og den dagen jeg kommer hjem, men det dabber av med en gang. Kanskje han må ha meg "langt" borte for å vite hva han har...

[Gjest iso]

Hva legger du i de små tingene? Ringe, sende sms, klippe plenen for deg?

Virker som at han ikke er så forelsket i deg lengre.

[Gjest Caroline55]

.

Endret 9. november 2013 av Caroline55

[Gjest Ts]

Er vel det jeg tenker på at det blir iallefall ikke bedre med årene.. Med de små tingene tenker jeg på flørtingen, entusiasmen til å være sammen med meg, sms''ene kan jeg leve med at det er slutt på. Han har det veldig travelt om dagen i ny jobb, men tenker at man da har lyst å tilbringe den tiden man har til overs med kjæresten. Nå fikk vi 2 ettermiddager/kvelder sammen og det kan gå mer enn 1 uke til neste gang vi møtes. Forventer ikke at han skal være med meg hele tiden. Han trenger også tid til å gjøre sine ting, selv om han er utslitt så er det ikke en god følelse av å føle seg i veien/uønsket. Jeg har jo prøvd å snakke med han. Etter de gangene merket jeg at han ble veldig needy, det er sikkert pga jeg ikke klarer å gi like masse tilbake da.

Jeg tenker å gi han en sjangse, men blir det ikke bedre så er det bare til å gi slipp nå enn å la det drøye. Jeg har så vidt møtt ungene hans, så det er jo et kompliment i seg selv men man må kunne forvente litt i et forhold.