Kjærlighetssorgen sliter meg helt ut..(lang tekst)

[Gjest Tilla]

Når vi møttes sa det pang, begge bare visste at vi skulle det bli noe ut av. Dro på noen dater og følte dette var noe annet enn alle andre forelskelser.

Vi gjorde masse sammen, dro på turer, ble godt kjent med hverandres venner, familie og hadde en skikkelig passion for hverandre. Vi var sammen hver eneste dag, all fritid gikk til hverandre, vi var med andre også, men nesten alltid sammen. Vi ringte hverandre 2-3 ganger daglig selvom vi visste vi skulle se hverandre rett etter jobb. Jeg følte meg så avhengig at han kom alltid i første rekke.

Vi fikk noen krangler, merket han aldri greide å legge ting bak seg, om jeg hadde sagt noe feil som såret han, hendelser som irriterte han..Dette ordnet vi opp i, men om vi kranglet igjen ble det dratt opp og brukt mot meg.

Vi gjorde det slutt pga en ting som handlet om min fortid, ble sammen igjen etter to dager og hadde fantastiske 9månder sammen etter det.

Vi hadde en dårlig periode nå : mye stress, bosituasjon, følelser som kjølnet, krangling og missforståelser..

Han ville ha tid for seg selv, ville ikke miste meg, men klarne hodet litt. Jeg satt igjen helt knust, fullt klar over mine feil og også hvordan jeg skulle endre på det for at vi skulle få det fint igjen. Han sa han var i tvil, måtte tenke mer, få meg på avstand og ville ikke gå tilbake om ikke jeg gjorde noe med mine personlige ting som har hindret meg å slippe meg helt løs og stole fullt på han.

Jeg har gjort dette, men han har fortsatt ikke tro.. Jeg trakk meg unna, han kom etter, han trakk seg unna, jeg kom etter.. Sånn var det i tre uker. Han sa han aldri hadde det følt så mye for en person noen gang, men hadde ikke følt seg like elsket selvom jeg sa til han hver dag at jeg elsket han. Holdt mye følelser inni meg pga jeg har slitt med å sette ord på følelser og han tolket det da som at jeg ikke følte like mye for han..

Han ville vente enda lengre og jeg sa stopp, nå satser vi eller så er vi ferdig, ferdig ble det, selvom jeg egentlig ikke ville, han prøvde å få meg til å heller vente, men jeg greide det ikke.

Har det så vondt, han var en person jeg skulle flytte med om ikke så lenge.. Savner han hele tiden, men har følt jeg har mistet meg selv. Håper likevel på å komme tilbake til hverandre selvom jeg ikke er sikker på at det er så lurt..

Hva kan jeg gjøre for meg selv, nå har vi ikke sette eller pratet sammen på 3dager..

[Red-Ruby]

uffda,dette høres sårt ut! Høres ut som om dere fløy rett opp, og landet rett ned.

Når det gikk så fort frem, og dere var så høyt oppe, så skjønner jeg veldig godt hvor vondt du må ha det nå!

Men kanskje det er for det beste? Kanskje dette er et tegn på at ting mellom dere egentlig aldri kunne gå, og at det var underliggende problemer hele tiden. Ofte må man fikse seg selv før man starter med andre, ofte må man få erfaringer før man kan lykkes i et forhold. Han høres litt ut som en komplisert person, for ut ifra det jeg leser så høres det ut som om dere hadde det fint,men han plutselig ikke stolte på at du var glad i han,selv om du sa det? hvorfor det liksom? hadde det noe med fortiden din å gjøre?

Jeg syns du er tøff som slo opp, jeg tror at dette var det riktige avgjørelse! Hvor lenge kan man vente og hvor lenge kan man være usikker? Det er bedre å dra av plasteret hardt enn forsiktig!

Tenkte på denne sangen her jeg.

[AnonymBruker]

Herregud, det der er min historie :O her bele det slutt for 7 dager siden og jeg har ikke hørt en enste lyd fra han.

Hold ut og prøv å fokusere deg på andre ting . Stor klem

Anonymous poster hash: b036e...e98

[Gjest Gjest]

uffda,dette høres sårt ut! Høres ut som om dere fløy rett opp, og landet rett ned.

Når det gikk så fort frem, og dere var så høyt oppe, så skjønner jeg veldig godt hvor vondt du må ha det nå!

Men kanskje det er for det beste? Kanskje dette er et tegn på at ting mellom dere egentlig aldri kunne gå, og at det var underliggende problemer hele tiden. Ofte må man fikse seg selv før man starter med andre, ofte må man få erfaringer før man kan lykkes i et forhold. Han høres litt ut som en komplisert person, for ut ifra det jeg leser så høres det ut som om dere hadde det fint,men han plutselig ikke stolte på at du var glad i han,selv om du sa det? hvorfor det liksom? hadde det noe med fortiden din å gjøre?

Jeg syns du er tøff som slo opp, jeg tror at dette var det riktige avgjørelse! Hvor lenge kan man vente og hvor lenge kan man være usikker? Det er bedre å dra av plasteret hardt enn forsiktig!

Tenkte på denne sangen her jeg.

Ja, vi sa begge to til hverandre at så bra vi har det nå burde nesten ikke være mulig! Han er komplisert, men jeg greier ikke å få han ut av hodet, det føles feil å ikke være med han, men det føles ikke riktig å bli behandlet med ''pinebenken'' av en person som bare skal ville deg godt..

Jeg har erfaring med forhold før, men ikke han selvom han er 9 år eldre enn meg, 30 år. Burde jeg ha sett det som et varselstegn? Han er veldig attraktiv, men har jo disse litt krevende sidene og sliter med følelsene sine, de går i spinn sier han

[Gjest TS]

Herregud, det der er min historie :O her bele det slutt for 7 dager siden og jeg har ikke hørt en enste lyd fra han.

Hold ut og prøv å fokusere deg på andre ting . Stor klem

Anonymous poster hash: b036e...e98

Bare tenker sånn '' ser du ikke hva du har latt gå?'' Føler vi jenter blir så mye mer desperate, det liker jeg ikke i det hele tatt. Syv dager ja, ser ut som vi må belage oss på mye mer...

[Gjest Phibi]

Dette er jo min historie også. Spesielt den delen med at jeg trakk meg, han kom etter, han trakk seg, jeg kom etter. Vi drev også sånn i noen uker. Så var begge trukket tilbake.

Jeg føler også at jeg har jobbet med mine problemer og vet hva som skal til for at det skal fungere. Han hadde også ting å jobbe med, og det virker som om han har gjort det. Så er jeg den som vil prøve igjen nå, mens han holder igjen. Vi har ikke snakket sammen på 2-3 uker. DET ER REN TORTUR for meg. Jeg aner ikke hvordan jeg har klart det... For 3 uker siden sa han at han elsker meg og vil prøve igjen med meg, men han vil at det skal ha gått nok tid før vi prøver igjen. Sjansen for å feile igjen er større jo kortere bruddet er. Men jeg vil jo ikke være på vent altfor lenge heller.

Du må ta en time om gangen, TS. Du kommer ikke utenom denne sorgen, men jeg tror virkelig at det beste er å ha avstand fra han. Uansett hvor godt du har jobbet med deg selv og dine problemer, så kan du alltids fortsette med det, uten han. Du kan bruke avstanden som en tid som skal sikre at forandringene virkelig sitter.

Hvor lenge har det vært slutt?

[Gjest Gjest]

Dette er jo min historie også. Spesielt den delen med at jeg trakk meg, han kom etter, han trakk seg, jeg kom etter. Vi drev også sånn i noen uker. Så var begge trukket tilbake.

Jeg føler også at jeg har jobbet med mine problemer og vet hva som skal til for at det skal fungere. Han hadde også ting å jobbe med, og det virker som om han har gjort det. Så er jeg den som vil prøve igjen nå, mens han holder igjen. Vi har ikke snakket sammen på 2-3 uker. DET ER REN TORTUR for meg. Jeg aner ikke hvordan jeg har klart det... For 3 uker siden sa han at han elsker meg og vil prøve igjen med meg, men han vil at det skal ha gått nok tid før vi prøver igjen. Sjansen for å feile igjen er større jo kortere bruddet er. Men jeg vil jo ikke være på vent altfor lenge heller.

Du må ta en time om gangen, TS. Du kommer ikke utenom denne sorgen, men jeg tror virkelig at det beste er å ha avstand fra han. Uansett hvor godt du har jobbet med deg selv og dine problemer, så kan du alltids fortsette med det, uten han. Du kan bruke avstanden som en tid som skal sikre at forandringene virkelig sitter.

Hvor lenge har det vært slutt?

Kjip situasjon, han ville ha noen uker med null kontakt, ikke være på andre, men tenke seg om. Det sa jeg nei til nettopp pga 2-3 uker er aaaalt for lenge å sette ''livet på vent'' for en person som egentlig burde si ''dette klarer vi''. Det har vært slutt i tre dager, så hadde vi en så kalt pause på to uker først da. Jeg ser så godt hans dårlige sider, men det er noe med de gode sidene som veier opp liksom..

Jeg prøver å gjøre livet mest mulig normalt, er med venner osv, men han er i tankene 24/7 og sove/spise er nesten bare å glemme, føler meg svak, men matlysten har bare forsvunnet oppi dette og søvnen er på max 3timer..

hva tenker du å gjøre?

[Gjest Phibi]

Kjip situasjon, han ville ha noen uker med null kontakt, ikke være på andre, men tenke seg om. Det sa jeg nei til nettopp pga 2-3 uker er aaaalt for lenge å sette ''livet på vent'' for en person som egentlig burde si ''dette klarer vi''. Det har vært slutt i tre dager, så hadde vi en så kalt pause på to uker først da. Jeg ser så godt hans dårlige sider, men det er noe med de gode sidene som veier opp liksom..

Jeg prøver å gjøre livet mest mulig normalt, er med venner osv, men han er i tankene 24/7 og sove/spise er nesten bare å glemme, føler meg svak, men matlysten har bare forsvunnet oppi dette og søvnen er på max 3timer..

hva tenker du å gjøre?

Jeg sov utrolig mye de første 3 ukene, og spiste nesten ingenting. Jeg klarte ikke å være med ut på ting med venner, siden jeg hadde 0 energi. Etterhvert klarte jeg å bli med ut og kose meg, men dro rett hjem og la meg. Det er seriøst helt jævlig, aldri vært borti noe sånt før.

Jeg vil vente. Men jeg venter ikke for alltid. Jeg har tenkt mye, og funnet ut at jeg kan vente i 2-3 måneder, uten kontakt. Men jeg skal ikke ha flere sånne dager hvor jeg kommer hjem fra jobb og legger meg. Jeg skal bruke tiden på å bedre meg selv fysisk også. Trene, spise sunt, bli glad igjen. Han startet et prosjekt nå som vil kreve mye tid for han, mye reising og det skal være intensivt frem til slutten av oktober-november. Han sa at han ville kontakte meg når det var i boks. Så hvis vi fortsatt føler at vi er rette for hverandre i slutten av denne perioden, så satser vi.

Hva skal du gjøre? Er du klar for å la det gå og jobbe mot å gå videre eller er det noe som henger igjen?

[Gjest Gjest]

Det høres veldig slitsomt ut.. Prater dere sammen? Problemet mitt her er at jeg valgte å gå enn å bli behandlet sånn som han holdt på med meg, men følte meg presset til å gjøre det og han følte seg presset for jeg krevde et svar og han kunne ikke gi enda... Av og til føler jeg et håp, men vet uansett ikke om vi er riktig for hverandre når vi løser problemer med å gå hver til vårt.. :/

[Gjest TS]

Det er TS som skrev siste, ikke gjest

[Gjest Phibi]

Det høres veldig slitsomt ut.. Prater dere sammen? Problemet mitt her er at jeg valgte å gå enn å bli behandlet sånn som han holdt på med meg, men følte meg presset til å gjøre det og han følte seg presset for jeg krevde et svar og han kunne ikke gi enda... Av og til føler jeg et håp, men vet uansett ikke om vi er riktig for hverandre når vi løser problemer med å gå hver til vårt.. :/

Vi pratet sammen etter bruddet, men vært null kontakt de siste 2-3 ukene.

Det er ikke alltid det er rett å vente på noen. Det spørs også hvordan du definerer å vente. I mitt tilfelle, vet jeg med meg selv at jeg fortsatt vil ha et forhold med han om noen måneder, følelsene mine er de samme. Jeg kommer ikke til å være med andre menn. Så sånn sett ville jeg fortsatt vært på vent uansett.

Føler ikke at det var bare han som ville avvente, men det virker enklere for han å være uten kontakt. Det har sikkert noe med at han er langt mer opptatt enn meg.

Hvis du føler at du er satt på gress mens han lever livet, så tror jeg at du gjør rett i å gå videre fra han.

[Gjest Gjest]

Vel. Noen ganger, når folk insisterer på å vente på folk. For man regner vel med de andre og venter da antar jeg?

Og det er veldig lett for å gå på en smell da, men om en har en tendens til å gå på den slags, så er det vel bare forventet og gjerne av sånne folk.

For det er egentlig svært sjeldent den andre personen gidder å vente selv.

De går videre da.

[Gjest TS]

Det er sant.. En del av meg tviholder på det vi har/hadde, den andre sier gå. Jeg savner han som person i livet mitt, savner å sove med han, le og alt mulig. Jeg er skuffa over at han satt meg i denne situasjonen og jeg er skuffa over at vi ikke får flyttet sammen som vi skulle neste måned.. Jeg vet ikke hvor jeg skal være, søke jobb eller bo.. Ofret en stor del for han, føler ikke han så det.. Men kan vel ikke forvente at vi kommer tilbake til hverandre etter 2brudd, selvom de har vært kortvarige

[Gjest Phibi]

Vel. Noen ganger, når folk insisterer på å vente på folk. For man regner vel med de andre og venter da antar jeg?

Og det er veldig lett for å gå på en smell da, men om en har en tendens til å gå på den slags, så er det vel bare forventet og gjerne av sånne folk.

For det er egentlig svært sjeldent den andre personen gidder å vente selv.

De går videre da.

Jeg kan bare svare for min egen del. Jeg venter ikke fordi jeg regner med at han venter. Jeg ville uansett vært i denne situasjonen selv om det var et endelig brudd. Det ville ha tatt noen måneder før jeg hadde klart å fokusere på å gå videre. Så for min del så gjør jeg ingen endringer i mitt liv. Han vil også vente, men hvis han finner ut at han ikke vil vente på noe og vil gå videre, så skal han selvfølgelig bare gjøre det. Vi har en avtale om å si fra til hverandre - og jeg har ingen grunn til å tro at han ikke vil holde sin del av avtalen.

Skulle det vise seg at han ikke ventet likevel, så vil jeg ikke tenke tilbake og si "faen da, jeg kastet bort tid på å vente på han". Jeg ville uansett vært i samme mind-set.

Det er sant.. En del av meg tviholder på det vi har/hadde, den andre sier gå. Jeg savner han som person i livet mitt, savner å sove med han, le og alt mulig. Jeg er skuffa over at han satt meg i denne situasjonen og jeg er skuffa over at vi ikke får flyttet sammen som vi skulle neste måned.. Jeg vet ikke hvor jeg skal være, søke jobb eller bo.. Ofret en stor del for han, føler ikke han så det.. Men kan vel ikke forvente at vi kommer tilbake til hverandre etter 2brudd, selvom de har vært kortvarige.

Du er, naturligvis, litt bitter på han. Han så ikke hva du gjorde for å være med han og i tillegg skal han be deg vente litt til. Det er selvfølgelig sårt å føle seg tatt for gitt i forholdet for så å bli satt på vent etter forholdet. Du må bruke denne tiden på å vurdere om han er verdt det. Uten å kjenne deg eller situasjonen din, så virker det likevel som om du ikke føler at han er verdt det. Ja du er glad i han, savner de gode tidene med han og vil delvis ha han tilbake, men jeg tror at det som veier mest hos deg er at han kanskje ikke er verdt det?

[Gjest Steve Douche]

Jeg kan bare svare for min egen del. Jeg venter ikke fordi jeg regner med at han venter. Jeg ville uansett vært i denne situasjonen selv om det var et endelig brudd. Det ville ha tatt noen måneder før jeg hadde klart å fokusere på å gå videre. Så for min del så gjør jeg ingen endringer i mitt liv. Han vil også vente, men hvis han finner ut at han ikke vil vente på noe og vil gå videre, så skal han selvfølgelig bare gjøre det. Vi har en avtale om å si fra til hverandre - og jeg har ingen grunn til å tro at han ikke vil holde sin del av avtalen.

Skulle det vise seg at han ikke ventet likevel, så vil jeg ikke tenke tilbake og si "faen da, jeg kastet bort tid på å vente på han". Jeg ville uansett vært i samme mind-set.

Det tviler jeg faktisk veldig sterkt på. Og jeg får også noe inntrykk av at du er svært flink til å tro så meget om ditt eget mind-set i nuet og fremover, men likevel finner stadig ut i ettertid noe helt annet om det daværende mind-set'et du hadde. Da kan man spørre seg om hvor realistisk innsikten egentlig er, når det noen ganger skal veldig lite til før den skifter litt, selv uten at det blir mindre overraskende for hver gang og. Ja, det bør og sies at det finnes mange stadier og tankesett. Selv inne i et bittelite stadie til og med? Folk utvikler seg individuelt, men alle er ikke like tolerant og forståelsesfull av den grunn.

Og som jeg alltid sier; gjør som du vil, også gjør jeg som jeg vil.

Og utover denne personlige utviklingen, så vil jo også relasjoner en personlig har til andre personligheter utvikle seg.

Og hvis man da den samme dose avsmaken fra den samme personen over en lengre tid, så vil utviklingen gå videre av seg selv.

Og da er det bare snakk om tid.

Og kanskje litt naivitet og vilje, for hvor lenge folk gidder å vente på noen. Altså, hvis de ser noen hensikt med det da.

[Gjest Douchy typo]

..hvis man da FÅR, samme dose..

[AnonymBruker]

Hvis det er helt over, så må du bare komme deg videre TS.

Jeg vet hva du går igjennom. Jeg mistet personen jeg trodde var "den rette" for ett år siden, etter måneder med krangling og skylde på hverandre pga ting som hadde skjedd i fortiden osv gikk vi fra hverandre. Hvis du elsker han like mye som jeg elsker min eks.. kommer det til å bli hardt, men det blir bedre. Det kan jeg love deg, men blir det helt borte? Nei. Det hardeste er at man etterhvert bare savner sin beste venn, for de man er sammen med blir jo på en måte din bestevenn i tillegg. Hva du skal gjøre videre finner du ut etterhvert!

Anonymous poster hash: c55a4...7ce

[Gjest Phibi]

Det tviler jeg faktisk veldig sterkt på. Og jeg får også noe inntrykk av at du er svært flink til å tro så meget om ditt eget mind-set i nuet og fremover, men likevel finner stadig ut i ettertid noe helt annet om det daværende mind-set'et du hadde. Da kan man spørre seg om hvor realistisk innsikten egentlig er, når det noen ganger skal veldig lite til før den skifter litt, selv uten at det blir mindre overraskende for hver gang og. Ja, det bør og sies at det finnes mange stadier og tankesett. Selv inne i et bittelite stadie til og med? Folk utvikler seg individuelt, men alle er ikke like tolerant og forståelsesfull av den grunn.

[...]

Ja, jeg kjenner meg selv ganske godt og kan tillate meg å tro så meget om eget mindset. This ain't my first rodeo. Er ikke 17 år og nettopp begynt å oppleve ting Du kan jo selvfølgelig tvile på det - du er jo ikke meg.

Men denne saken handler jo om TS sin kjærlighetssorg, ikke meg og mitt mindset.

[Gjest Gjest]

Ja, jeg kjenner meg selv ganske godt og kan tillate meg å tro så meget om eget mindset. This ain't my first rodeo. Er ikke 17 år og nettopp begynt å oppleve ting Du kan jo selvfølgelig tvile på det - du er jo ikke meg.

Men denne saken handler jo om TS sin kjærlighetssorg, ikke meg og mitt mindset.

Jeg tror du misforsto meg litt, fordi jeg snakket ikke om rodeoen i seg selv egentlig. Men joda, er enig og, det ikke det jeg sier noe på. Jeg snakket om selvrealisering generelt kanskje. Utover dette på en måte, litt som med inception, med flere nivå, som i seg selv innebærer hva enn en vil forsåvidt, og således hvordan enn utvikling en har lyst på. Men det dukker jo opp overraskende og nye innsikter stadig vekk antar jeg?

Det er faktisk tvert i mot, denne rodeoen jeg snakker om gjerne. Og når man har vært i forskjellige stadier over en lengre periode, så er det jo muligheter for å havne helt ned i limboland. Hvor absolutt alt er mulig. Vel, uten å komme seg ut.. Inntil de fant løsningen på det.. Og.. det var tilogmed bieffekter, til å tro at det virkelige liv var egentlig limboland og hele realiteten gikk i vasken. Den ble ikke trodd på.

Placebo-effekten kan være 100% reell uten at en selv har snøring på det.

Jeg sier ikke at dette gjelder deg, mer enn at det kan like gjerne være meg, som opplever en placebo-effekt, men uavhengig av det - så ville vi ha vært like overbevist uansett.

Over hvor bra det går altså, med det nåværende mindsettet en har.

Og det er vel ikke rodoen i seg selv, som innebærer hva vi ikke vet, ikke sant? Det ee det ukjente, som fremtiden innebærer i blant. Og å være relativt bastant på hvordan mindset en vil ha (eventuelt ville ha hatt) en gang i fremtiden, er umulig å si nå. Hvis det skjer noe nytt da.

Og slik jeg forstår det, så er dette bruddet til TS ganske "nytt" egentlig, siden det aldri helt egentlig har blitt endelig og vedvarende.

En må gjerne si at en har levd livet og hatt seg en rodeo og slikt. Selvtillit og holdning er svært viktig det, da 90% avhenger av innstillingen.

Også for utviklingen sin del, uansett hvordan utfall noen relasjoner får.

Fordi det slik utvikling fungerer. Man bryr seg, enkelt og greit.

Og å spekulere på hvordan et mindset ville ha vært, hvis noe annet hadde skjedd tidligere, og spesielt hvordan det da hadde blitt fremover eventuelt, er virkelig noe av det mest upålitelige man kan spekulere på. Fordi man vet virkelig ikke slikt. Og man kan aldri garantere for noe slikt heller. Dessuten, det som har skjedd - det har skjedd.

Spørsmålet er om en skal bry seg mest om, det som har skjedd, eller det som kan skje videre, med tanke på hva som har skjedd. Med den personen en selv har blitt. Altså, sitt mindset og utsikter, samt innsikter underveis naturligvis.

Og så må en bry seg litt da. Om enten eller. Det har skjedd, eller det som kan skje fremover?

De fleste pleier jo å tenke litt på disse tingene samtidig da, men likevel blir den personlige utviklingen svært individuell.

Hm. Det ble litt lengre enn forventet dette, men bottom line; Hva som ér, og hva man ser for seg, er sjeldent hva det blir.

Spesielt - hvis det er noe helt nytt en aldri har gjort før og virkelig fullført det, før en gikk videre. Fra noen, og ikke nødvendigvis til noen, som i TS sitt tilfelle.

Og så... Når det er gjort - så sitter en definitivt med et annet mindset igjen, som vil være langt mer verdt, enn hva den var før. Og likevel var det gull verdt der og da.

Slik det alltid er. Dét kan man forvente vanligvis, men å være bastant på noe annet, som at en faktisk har full kontroll hva som vil skje i fremtiden av noe HELT ukjent, og hvordan en vil reagere da og således utvikle seg fra det, får en bare til å høres ut som en 17-åring ja.

Med mindre.. En ikke går fremover.

Eller kan spå fremtiden.

[Gjest TS]

Bruddet er fire dager gammelt, har ikke kontaktet han og ikke han meg.. Jeg er knust, skjønner ikke at han gir slipp når han selv sier at jeg er den eneste jenta han noen gang har følt noe for, han sa jeg var hans bestevenn, en han elsker og ikke greier å være uten, det er ikke mer enn en uke siden han sa dette, men situasjonen vår gjorde at han ikke greide satse fullt inn før han var sikker på at det ikke skulle bli sånn igjen, men når blir man noen gang sikker? alt kan jo skje uansett..

Savner han så det brenner, det føles ikke riktig å våkne opp uten han, gå en dager uten å prate sammen, han vet så godt hva jeg føler selvom jeg sa vi måtte gjøre det slutt om han ikke greide å bestemme seg om jeg var en han ville satse på. han sa '' vil du gjøre det slutt?'' og jeg sa ''nei, men hva kan jeg gjøre? gå å ha det vondt i enda fler uker uten en gang å vite om det ordner seg da heller?''

Prøver å gå fremover, ligger ikke i senga hele dagen, men alt gjør vondt, jeg gruer meg til å leggge meg og gruer meg til å våkne. Drømte vi ordnet opp i natt, ble så trist når jeg våknet... :/