Er så sliten og lei!

[Gjest ts]

Skriver ikke her for å få tips eller råd eller diagnoese, jeg er bare så sliten og lei og må få det ut. Bedre å blåse ut her enn overfor venner eller kollegaer.

Jeg er alenemamma, godt over 40 og har vært alene noen år. Barn på 11 og 14. Min mann var utro og forlot meg (eller oss, som jeg egentlig mener selv om andre ikke gjør det). I starten var forholdet oss i mellom noe anstrengt for å si det mildt, men nå fungerer det greit. Jeg er helt over han, vil ikke ha han tilbake, men jeg kan fremdelse bli sint når jeg tenker på hvilken drittsekk han var i forbindelse med skilsmissen, både ting han sa og gjorde og ting han ikke sa og gjorde.

Vi er begge alene nå og ungene ser ut til å takle ting bra. Vi bor i gangavstand og ungene bor èn uke hos meg og èn uke hos faren. Han ble nettopp singel og tydeligvis har han plutselig masse tid til overs. Han har tidligere stilt lite opp når det gjelder skole og fritidsinteresser, nå har han plutselig tid. Han er med på alt, hele tide. Involverer seg med alt og alle, og jeg sjemmes over meg selv fordi jeg er irritert på at han plutselig er kjent med alle. Jeg har stilt opp i alle år, hjulpet til og arbeidet uten å gjøre noe styr av det både i forbindelse med skole og fritid. Men nå blir han hauset opp fordi han plutselig ikke har annet å gjøre. Ungene er selvsagt glade og jeg er selvsagt glade på deres vegne. Klart jeg vil at de skal ha en far som bryr seg. Men samtidig kjenner jeg det stikke i meg når han får så mye oppmerksomhet for noe har har gjort noen få uker mens alt jeg har gjort og stilt opp på over år tydeligvis ikke regnes med. Tror ungene tar det som en selvfølge at jeg er med på alt mens det er nesten julaften når faren gjør det. Vet at det er forbudt å kjenne det sånn, men jeg er så sliten og lei og kjenner at jeg blir lei meg nå ungene er glade for ting i forbindelse med faren. Bakerst i mitt hode tenker jeg at det er hans skyld alt det er som tungt og vanskelig, det er hans skyld at vi ikke lenger er en famile, det er hans skyldt at jeg bare ser ungene annenhver uke. Og så kommer de stygge tankene om de foretrekker han, vil de heller være hos han enn hos meg?

Jeg jobber fullt og vel så det. I tillegg har jeg hus å ta meg av, vedlikehold av hus og hage, matlaging, klassekontakt, styreverv, oppmann på fotballen. At jeg aldri lærer å si nei! Når jeg kommer hjem fra jobb må jeg gjøre alt som kreves. Min x er sykemeldt og etter å ha kjent han i nesten 20 år vet jeg at han er ikke det dugg syk, han er i konflikt med sjefen og noen kollegaer. Så han har dagene fri til å gjøre alt hjemme som jeg må gjøre på kvelden + at han jobber svart slik at han har godt med penger. Jeg skjønner at ungene synes det er godt å komme hjem når faren har all verdens tid til dem etter skoletid og ikke trenger å begynne med middagen og ordne i huset. Men jeg må faktisk det.

Dette ble sytete, jeg vet det. Men i det siste har jeg vært ekstra sliten og trøtt, sliter etter en influensa som ikke vil slippe taket, mye ekstra på jobb, verv som tar tid, unger som jeg ønsker å følge opp best mulig. Føler jeg kaver og kaver og vet at det er kun meg selv som kan få en slutt på det. Og er forbannet på x'en som bare kruser avgårde med allverdens tid og som nesten hylles.

Er det bare jeg som har det slik? Frivillig eller ikke? Trenger ikke å høre at jeg er deprimert eller at jeg er utakknemlig for at ungene er glade i faren sin eller noe sånt. Trenger egentlig bare noen virtuelle klemmer, tror jeg.

[Majott]

Sender deg en god klem, og skjønner godt hva du føler på.

[AnonymBruker]

Skjønner deg veldig godt.. Stor klem fra meg her og!! Dette er følelser du sikkert ikke kan unngå å kjenne på. Men jeg håper du klarer å se det mer positivt etterhvert, for det blir sikkert ikke bedre hvis du er bitter ,altfor lenge. for din egen del da, først og fremst! Hvis det blir vanskelig på egenhånd ville jeg faktisk kontaktet en psykolog:) det er godt å ha noen å prate med som kjenner situasjonen og kan gi konkrete råd:) lykke til videre!

Anonymous poster hash: 4917f...b47