Livet mitt faller samen, venner trekker seg unna.....

[Gjest Gjest]

Det siste halvåret har livet mitt falt fotalt sammen. Sykdom, død osv. Tunge ting.

Jeg prøver å ikke snakke med venner om det får jeg vet det kan være tungt å høre på. Jeg skjønner å om venner ikke har noe smart å si om dette her. Jeg snakker helst om andre ting, men jeg skjønner jo at jeg er trist og ser trist ut og derfor sikkert ikke er den morsomste å være sammen får tiden.

Jeg har venner (en spesielt) som jeg har stilt opp før før. De har da vært ekstremt krevende. Jeg har prøvd så godt jeg kunne da å hjelpe. Dette har tatt utalige timer og da gått ut over det jeg skulle gjøre. Før tenkte jeg ikke noe over det der med å få "tilbake", jeg har liksom tatt det som en selvfølge at man stiller opp og det tar den tiden det tar. Jeg hadde heller aldri sett får meg at livte mitt skulle bli så vanskelig som det er nå.

Nå som jeg ligger nede, får jeg ingen hjelp. Jeg har til og med bedt om hjelp å får ikke en gang svar på sms. Situasjonen min var venskelig nok fra før ,men nå føler jeg også at jeg bare har vært en slags vegg å lene seg på får andre når de trenger det.

Flere som har opplved det samme?

Det er jo får synd om man skal la dette gjøre en kaldt og tenke at ingen bryr seg.

[MilleVanille]

Ekte, gode venner stiller alltid opp, uansett, og ser ikke på det som en byrde.

Det er kanskje lettere sagt enn gjort, men jeg ville ha dumpet de vennene det gjelder, og skaffet meg nye. Venner skal støtte hverandre i tykt og tynt, det er mye det et vennskap handler om.

[Gjest Gjest]

Takk får svar.

Det er jeg helt enig i. Det er bare så utrolig trist når de man tenkte ville være der ikke en gang svarer.

Å så syns jeg det er trist om man skal tro folk er venner helt til det en dag blir litt tøft og man blir oversett.

Jeg har ikke lyst til å bli kynisk, men jeg ser dessverre det som eneste mulighet om jeg selv skal klare meg.

[AnonymBruker]

Huff, høres forferdelig trist ut :/ dårlig gjort av "vennene" dine å ikke stille opp når du mest trenger det. Jeg har erfaring med at mange mennesker trekker seg unna personer som har opplevd feks dødsfall, dette fordi de vet rett og slett ikke hva de skal gjøre/si, og det blir skummelt å møte disse pga man ikke vet om de kan bli sinte, bryte sammen eller annet.. dette er nok feigt men tror dessverre ikke det er så uvanlig. Håper du har andre du kan snakke med. Klem til deg

Anonymous poster hash: 8e616...d19

[Gjest Anonym]

Har opplevd akkurat samme situasjon.

Og jeg tror at vennene dine ikke vet hva de skal si/gjøre eller hvordan de skal oppføre seg når de merker at du har det vondt.

Mitt råd er: Prøv å prate med de. Etter min erfaring er egentlig det eneste man trenger å vite at de er der for deg. At man kan finne på ting sammen, ikke nødvendigvis at de skal gi de beste råd eller de mest trøstende ord. Men at du trenger å vite at de bryr seg. Det er Utrolig vondt å føle seg avvist og til bry for andre. Vet at det er veldig lett også å trekke seg unna fordi man føler seg så dum. Prøv rett og slett å prate med de fungerer ikke det, så prøv og se fremover/forbi deres dårlige oppførsel!

og oppsøk nye venner du fortjener det

[Gjest Gjest]

TS her.

jer forventer ikke at venner sier så mye om min situasjoen egentlig. Jeg vil helst ikke prate om det så mye, ingen trenger heller å ta på seg rollen som psykolog. Men å unngå meg, det syns jeg er sårt når venner gjør. Å ja jeg har prøvd å snakke med de om det. Sagt det som det er, at ting bare faller sammen og jeg trenger venner nå. De samme venninne har brukt med mye som hobby psykolog.

Jeg burde gå videre og alt det der, men det er ikke så lett.

[kari2]

Skjønner hva du mener. Er i samme situasjonen selv. Har ofret mye av min tid og energi på venner som har slitt over lengre tid, så mye at det har gått utover mitt eget liv i negativ forstand. Men oppplever at jeg ikke får det samme tilbake, langt ifra. Det er sårt.

Ift å dumpe de som ikke stiller opp, det er masse man evt da mister sammen med personen. Noen evner ikke å se/ skjønne at andre har problemer, når de sliter med sitt selv. Utrolig frustrerende, men jeg har slått meg til ro med at ikke alle forhold er 50/50 ift å gi og å få tilbake. Noen ser bare ikke andre og deres problem. Selvfølgelig kan man kutte ut de det gjelder, men vet ikke om det er verdt det.. spørs vel hvor mange venner man har å ta av. Lykke til til deg, TS, håper situasjonen din bedrer seg:)

[AnonymBruker]

Vel, sånn er folk. Når man får problemer forlater de en, som om en var et synkende skip som sto i fare for å trekke dem ned. Etter at jeg slutta å forvente noe som helst fra andre ble livet mitt mye bedre, så får jeg heller bli positivt overrasket de få gangene det slår til.

Anonymous poster hash: 13f25...aee