Engelsklærer

[AnonymBruker]

Hvordan er det å være engelsklærer på videregående? Er arbeidsmengden like mye som ved norskfaget? Er det vanskelig å få jobb? Hvordan var studiet?

Anonymous poster hash: a30bc...5e3

[AnonymBruker]

Ingen som kan svare?

Anonymous poster hash: a30bc...5e3

[AnonymBruker]

Kanskje det ikke er så mange engelsklærere på vgs her.

Anonymous poster hash: 93d18...46d

[AnonymBruker]

Det kan være. Men hva med andre vgs-lærere som har verken engelsk eller norsk som fag? Hvordan er arbeidsmengden deres?

Anonymous poster hash: a30bc...5e3

[AnonymBruker]

Arbeidsmengde varierer nok veldig etter hvor i landet du jobber og på hvilken skole. Her er god/dårlig ledelse alfa og omega. Jeg har jobbet ved to ulike skoler, og de var som natt og dag.

På første arbeidsplass ble jeg som nyutdannet overlatt veldig til meg selv med eksamen og læreplan som eneste retningslinje. Jeg brukte MYE tid og energi på å planlegge undervisning både på lang og kort sikt, samt lage prøver osv. Resultatet var egentlig at jeg følte meg utbrent til hver sommer, og nesten "gruet" meg til å starte igjen til tross for at jeg egentlig er veldig glad i yrket mitt, elsker å undervise, omgås ungdom osv. Det er vanskelig å beregne nøyaktig hvor mange arbeidstimer jeg egentlig hadde i uka, for det varierte jo litt. Men stort sett tok jeg med meg jobben hjem hver ettermiddag og jobbet noen timer hver helg.

Nåværende arbeidsplass er helt annerledes, da alle faglærerne jobber i team. For eksempel planlegger vi mesteparten av undervisning og vurderingsformer sammen, noe som gjør at arbeidsmengden for hver enkelt er mye mindre. Du får jo også litt mindre "frihet" og må forholde deg mye sterkere til hva skolen og kolleger mener, men det er absolutt "verdt" det. Ikke minst fordi modellen på nåværende skole gjør det enklere å samarbeide om problemer og bekymringer (både faglige og ikke-faglige) isteder for å ta med disse hjem og stresse mye.

Men sånn generelt så har jo engelsk rykte på seg for å være et "jobbefag". Det er store tentamenbunker som skal gjennompløyes hvert semester, og man skjønner raskt at de lange "feriene" faktisk er avspasering, og at den formuleringen ikke bare er et påskudd. Men alle fag har sine "demoner", og det viktigste tror jeg er at læreren brenner for å formidle sitt fag, og ikke velger det som virker "lettest". For å nevne én ting så kan jeg jo si at det deiligste med å være engelsklærer er at 80-90% av alle elevene jeg har hatt frem til nå virkelig har sett nytten i faget og vært godt motiverte uavhengig av hvor sterke/svake de i utgangspunket er. På statistikkene ligger engelsk høyt oppe på lista over fag elevene i VGS liker og trives i, noe som gjør det veldig givende å undervise i.

Nå skal det sies at det å være lærer er en treningssak. Selv har jeg bare vært ferdig utdannet i fire år, og det blir hele tiden lettere. Når man har noen skoleår bak seg blir planleggingen mye enklere - man tar jo det man har gjort tidligere på samme trinn og prøver å forbedre det etterhvert som man ser hva som har funket bra og hva som har funket dårligere. Det er godt mulig at jeg f.eks. hadde fått en bedre rytme på min første arbeidsplass dersom jeg hadde blitt der lengre (og noen lærere foretrekker jo også å jobbe alene fremfor i team, mer autonomi osv).

Utdanningen kan være litt forskjellig, ettersom du ønsker å bli adjunkt eller lektor (adjunkt med opprykk har lengre utdannelse enn noen som bare er adjunkt, lektorer har master i minst et av undervisningsfagene sine, du kan bli lektor med tillegg osv. osv.) Det jeg gjorde var å ta en master i engelsk ved et universitet og deretter PPU ved siden av, har også undervisningskompetanse i norsk som jeg tok som støttefag i masteren. Personlig synes jeg at utdannelsen gikk greit. Jeg hadde ingen problemer med å gjennomføre, så lenge jeg jobbet godt. Det er jo mange muligheter. Fordelen med et integrert lektorprogram er at du får tidlig innsikt i de pedagogiske/didaktiske prinsippene, men jeg synes jeg klarte meg greit likevel, selv om ppu-året var litt intenst.

Jeg har ellers inntrykk av at engelsk er et bra fag å satse på mtp. jobbmuligheter da det er et stort behov for engelsklærere på de fleste steder. Å ha to fag kan også være lurt, for da kan det være lettere å få seg jobb mtp. at stillingen må fylles opp. Nå har det også kommet nye regler som stiller strengere krav til utdannelse for å få undervise i de forskjellige fagene (tidl. var det mye lettere for noen som var lærer i norsk å undervise i fag vedkommende ikke har i utdanelsen sin). Men det går jo også greit an å f.eks. ta et fag på deltid etter at man begynner å jobbe, 60 studiepoeng er oftest mer enn nok til å få undervisningskompetanse i et fag, men det variere også litt etter trinn osv. så det er lurt å sjekke litt rundt.

Hvilke fag som er lure kommer jo an på mange ting, men jeg synes f.eks. at det var veldig lett å ta norsk ved siden av engelsk, fordi de fagene ofte utfyller hverandre mtp. at du i begge finner grammatikk og litteratur. Skulle jeg valgt et realfag ville det nok vært hardere for meg å sette meg inn i det, men dette kan man jo først og fremst kjenne litt på selv. Generelt er det jo lettere å få jobb i fag som er obligatoriske fremfor valgfrie, fag man har på alle årstrinn fremfor fag som kun er fordypning etter første år (på VGS altså), har også inntrykk av at noen fag (f.eks. samfunnsfag) har inflasjon, mens det i andre fag (f.eks. norsk/realfag) er mangel på lærere. Men her kan det jo være store lokale forskjeller også, og det handler jo om flaks. Jeg tok PPU med ei som hadde kinesisk som undervisningsfag og hun fikk seg jobb etter endt utdannelse hun også.

Anonymous poster hash: 99a79...9d6

[AnonymBruker]

---

Anonymous poster hash: 99a79...9d6

Tusen, tusen takk for et lang og utfyllende svar! Det var akkurat hva jeg trengte.

Du nevner at det er mye retting i tentamensperioden, er det litt slik også utover i året? Føler du rett og slett at jobben går utover fritiden din? Har du tid til å drive med intressene dine, og å lese masse?

En av grunnene til at jeg vil helst bli lærer på videregående, er fordi jeg ønsker ikke å bli en slags terapeut for elevene. Jeg vil helst ikke ha noe kontakt med elevene utover det faglige. Føler du at du har en slik rolle som vgs-lære? Ja, jeg vet det er litt rart, men jeg er egentlig en veldig usosial og stille person, med unntak av når jeg holder på med ting jeg er interessert i (som engelsk).

Jeg vurderer også å gjøre som deg og ta en master i engelsk og deretter ta ppu, men jeg har også sett en god del på lektorprogrammet. Vet du noe om hvor forskjellig disse studiene er, ekskludert pedagogikken?

Anonymous poster hash: a30bc...5e3

[AnonymBruker]

Nei, egentlig så føler jeg ikke at jobben går ut over fritiden per nå. Det blir noen litt lange dager av og til (f.eks. av og til en dag i uka, noen ganger to, mens andre ganger drar jeg hjem til normal tid hver dag). Men jeg har frihet til å velge å jobbe litt når jeg vil, særlig når det kommer til retting/planlegging av egen undervisning, slik at jeg slipper å gå glipp av ting som skjer på min fritid. Igjen så kommer spørsmålet om arbeidstid og fritid veldig an på hvilken skole du jobber i og hvor bra tilrettelagt timeplanen er. Jeg jobber i en skole med såkalte fagdager og trives godt med det. I praksis betyr det at jeg ofte underviser i fire timer i strekk, noe som er slitsomt og krever at disse er godt planlagt, men til gjengjeld får jeg mye tid til å planlegge/vurdere prøver osv. og dra på møte. Problemet med å få gjort unna "eget arbeid" er nok størst hvis timeplanen din f.eks. blir to timer undervisning - to timer "fri" inkl. lunch - og to timer undervisning igjen. Men det kommer også an på hvordan du jobber best. Jeg får mest gjort hvis jeg faktisk kan sette meg ned i fire fulle timer.

Ang. spørsmålet ditt om relasjon til elevene så vil jeg igjen si at det varierer mye etter hvor du jobber og hvilke klasser du får. Om du jobber veldig tett med én klasse, har de mange timer i uken over flere år og kanskje er kontaktlærer på toppen, så må du regne med å "gi mer av deg selv" enn om du f.eks. bare er inne i den klassen to timer i uken. I VGS kan det være stor forskjell på elevene. Noen ønsker rett og slett den distansen du nevner selv, og tar ikke kontakt utenfor fag, mens andre trenger at noen investerer tid på å bli kjent med dem før de lar deg hjelpe seg. Generelt sett så vil jeg si at læreryrket er et menneskeyrke og at et er alfa og omega at du er villig til å åpne deg litt (dog innenfor visse grenser, man skal jo ikke være en bestevenn eller psykolog). Men mye av dette blir diskutert på PPU-studiet også, så jeg ville ikke bekymret meg. Det viktigste er jo at du brenner for faget ditt og for formidlingen av faget. Skulle det oppstå situasjoner hvor elever trenger hjelp om noe veldig personlig, så er ikke du som lærer alene. Det er viktig å benytte seg av de tilbudene som skolen har innen rådgivning, helsetjeneste osv.

Der jeg gikk var selve fagene de samme (altså gikk på forelesninger med lektorstudentene osv.), mens forskjellen går i oppbyggingen. Lektorutdanningen er jo på 5 år, mens en master + PPU blir seks år, så de som går det integrerte studiet har noe ferre fag. I tillegg ble det satt opp egne seminargrupper på bachelor-fagene hvor lektorstudentene diskuterte fagene i sammenheng med pedagogikk/jobb i skole, men dette utgjorde kanskje 2 timer annenhver uke, så totalt sett tror jeg ikke forskjellen er så veldig stor. Hvis du er helt sikker fra starten på at du vil bli lektor er det integrerte studiet veldig greit, men hvis du er usikker på om du vil ha master (det er også mulig å søke seg inn på PPU med bare en bachelor f.eks.), så kan du jo søke på det "vanlige" studiet.

Anonymous poster hash: 99a79...9d6

[AnonymBruker]

Nei, egentlig så føler jeg ikke at jobben går ut over fritiden per nå. Det blir noen litt lange dager av og til (f.eks. av og til en dag i uka, noen ganger to, mens andre ganger drar jeg hjem til normal tid hver dag). Men jeg har frihet til å velge å jobbe litt når jeg vil, særlig når det kommer til retting/planlegging av egen undervisning, slik at jeg slipper å gå glipp av ting som skjer på min fritid. Igjen så kommer spørsmålet om arbeidstid og fritid veldig an på hvilken skole du jobber i og hvor bra tilrettelagt timeplanen er. Jeg jobber i en skole med såkalte fagdager og trives godt med det. I praksis betyr det at jeg ofte underviser i fire timer i strekk, noe som er slitsomt og krever at disse er godt planlagt, men til gjengjeld får jeg mye tid til å planlegge/vurdere prøver osv. og dra på møte. Problemet med å få gjort unna "eget arbeid" er nok størst hvis timeplanen din f.eks. blir to timer undervisning - to timer "fri" inkl. lunch - og to timer undervisning igjen. Men det kommer også an på hvordan du jobber best. Jeg får mest gjort hvis jeg faktisk kan sette meg ned i fire fulle timer.

Ang. spørsmålet ditt om relasjon til elevene så vil jeg igjen si at det varierer mye etter hvor du jobber og hvilke klasser du får. Om du jobber veldig tett med én klasse, har de mange timer i uken over flere år og kanskje er kontaktlærer på toppen, så må du regne med å "gi mer av deg selv" enn om du f.eks. bare er inne i den klassen to timer i uken. I VGS kan det være stor forskjell på elevene. Noen ønsker rett og slett den distansen du nevner selv, og tar ikke kontakt utenfor fag, mens andre trenger at noen investerer tid på å bli kjent med dem før de lar deg hjelpe seg. Generelt sett så vil jeg si at læreryrket er et menneskeyrke og at et er alfa og omega at du er villig til å åpne deg litt (dog innenfor visse grenser, man skal jo ikke være en bestevenn eller psykolog). Men mye av dette blir diskutert på PPU-studiet også, så jeg ville ikke bekymret meg. Det viktigste er jo at du brenner for faget ditt og for formidlingen av faget. Skulle det oppstå situasjoner hvor elever trenger hjelp om noe veldig personlig, så er ikke du som lærer alene. Det er viktig å benytte seg av de tilbudene som skolen har innen rådgivning, helsetjeneste osv.

Der jeg gikk var selve fagene de samme (altså gikk på forelesninger med lektorstudentene osv.), mens forskjellen går i oppbyggingen. Lektorutdanningen er jo på 5 år, mens en master + PPU blir seks år, så de som går det integrerte studiet har noe ferre fag. I tillegg ble det satt opp egne seminargrupper på bachelor-fagene hvor lektorstudentene diskuterte fagene i sammenheng med pedagogikk/jobb i skole, men dette utgjorde kanskje 2 timer annenhver uke, så totalt sett tror jeg ikke forskjellen er så veldig stor. Hvis du er helt sikker fra starten på at du vil bli lektor er det integrerte studiet veldig greit, men hvis du er usikker på om du vil ha master (det er også mulig å søke seg inn på PPU med bare en bachelor f.eks.), så kan du jo søke på det "vanlige" studiet.

Anonymous poster hash: 99a79...9d6

Takk igjen for et utfyllende og svært hjelpsomt svar! Jeg kommer ikke på flere spørsmål nå, men det er bare å legge til ting hvis du føler du har mer å si om yrket

Anonymous poster hash: a30bc...5e3

[Gjest Vampen]

Tusen, tusen takk for et lang og utfyllende svar! Det var akkurat hva jeg trengte. Du nevner at det er mye retting i tentamensperioden, er det litt slik også utover i året? Føler du rett og slett at jobben går utover fritiden din? Har du tid til å drive med intressene dine, og å lese masse?En av grunnene til at jeg vil helst bli lærer på videregående, er fordi jeg ønsker ikke å bli en slags terapeut for elevene. Jeg vil helst ikke ha noe kontakt med elevene utover det faglige. Føler du at du har en slik rolle som vgs-lære? Ja, jeg vet det er litt rart, men jeg er egentlig en veldig usosial og stille person, med unntak av når jeg holder på med ting jeg er interessert i (som engelsk). Jeg vurderer også å gjøre som deg og ta en master i engelsk og deretter ta ppu, men jeg har også sett en god del på lektorprogrammet. Vet du noe om hvor forskjellig disse studiene er, ekskludert pedagogikken? Anonymous poster hash: a30bc...5e3

Ikke for å være kjip, men om dette er innstillingen din, så synes jeg i fullt alvor at du bør vurdere noe annet enn lærer.

[AnonymBruker]

En av grunnene til at jeg vil helst bli lærer på videregående, er fordi jeg ønsker ikke å bli en slags terapeut for elevene. Jeg vil helst ikke ha noe kontakt med elevene utover det faglige. Føler du at du har en slik rolle som vgs-lære? Ja, jeg vet det er litt rart, men jeg er egentlig en veldig usosial og stille person, med unntak av når jeg holder på med ting jeg er interessert i (som engelsk).

Anonymous poster hash: a30bc...5e3

Jeg beklager å si det, men jeg håper du velger noe annet enn lærerutdanning. Hva med å bli oversetter? Politikerne har terpet og terpet på utdannelse for lærere nå i valgdebatten, men videregående skole trenger ikke flere fagnerder. For å få flere ungdommer gjennom videregående skole, hindre frafall og gjøre at man trives på skolen, behøves lærere med høy relasjonskompetanse, lærere som bryr seg om elevene sine, lærere som tør å ha andre roller enn å bare "kunne sitt fag", lærere som er tydelige ledere, men som likevel ikke er redde for å involvere seg.

Hilsen en annen lærer på videregående skole.

Anonymous poster hash: 7c372...ff3

[AnonymBruker]

Det viktigste er jo at du brenner for faget ditt og for formidlingen av faget.

Anonymous poster hash: 99a79...9d6

Det er jeg helt uenig i. All forskning viser at det viktigste er relasjonen til elevene, at elevene føler at læreren liker dem og ser dem.

Anonymous poster hash: 7c372...ff3

[Gjest Vampen]

Det er jeg helt uenig i. All forskning viser at det viktigste er relasjonen til elevene, at elevene føler at læreren liker dem og ser dem. Anonymous poster hash: 7c372...ff3

Veldig enig! En god relasjon er ekstremt viktig. Selv om elever i VGS begynner å bli voksne, så er de fortsatt i en fase i livet hvor mange kan trenge at læreren er en trygg voksenperson, som ser dem og bryr seg. Og for alle er det nok greit å føle at læreren er interessert i dem, og liker dem. Ikke bare er innom for å tømme fag inn i hodet deres. Å ha "minst mulig kontakt med elevene, utenom det faglige" som mål, er ikke akkurat optimalt.

[AnonymBruker]

Det er jeg helt uenig i. All forskning viser at det viktigste er relasjonen til elevene, at elevene føler at læreren liker dem og ser dem.

Anonymous poster hash: 7c372...ff3

Selvsagt. Det var nettopp det jeg la i formidling av faget, å forme relasjoner med elevene, lage gode læringssituasjoner osv. Kunne kanskje formulert meg mer presist, men jeg er altså enig med deg.

Det jeg mente var at man trenger ikke å bli elevens bestevenn/psykolog av den grunn. Å ha en god relasjon med eleven innebærer ikke alltid at den stikker så dypt personlig. Men så klart, man må bry seg om dem, og ikke minst ta med mer av seg selv enn bare "lærerrollen" inn i klasserommet. Å finne riktig balanse mao.

Bare for å ta et eksempel så har flere av elevene mine spurt om å få legge meg til på facebook. For dem føles dette naturlig, jeg er kontaktlærer og har brukt mye tid med disse elevene nå. Jeg er jo en relativt ung lærer, og vi har en god tone. Gjennom tiden har jo de også fått vite en del ting om meg, hva jeg driver med på fritiden, hva interessene mine er and so on. Rett og slett fordi det føles naturlig for dem å vite litt om personen som underviser og vurderer dem. Jeg har jo blitt kjent med de, og det er jo rimelig at de får bli litt kjent med meg også, fordi noe annet hadde føltes unaturlig. Men når jeg får forespørsler på facebook har jeg alltid vært konsekvent på å avslå disse og forteller gjerne elevene om hvorfor hvis de spør (og dette er som regel noe som kommer opp - for noen elever uansett alder er fryktelig nysgjerrige på hvem disse lærerne er i fritiden). Grunnen er egentlig enkel - jeg har ingenting å "skjule" på facebook, bruker det som regel lite, og har personverninnstillingene i orden. Problemet med facebook er nettopp at disse elevene ikke har det. Jeg har ikke prøvd det selv, men vet at noen kolleger har blandede erfaringer med å ha elever på facebook nettopp fordi elever kan være veldig ukritiske på hva de legger ut om seg og sitt personliv.

Det betyr ikke at jeg IKKE under noen omstendigheter vil vite om elevenes privatliv. Målet mitt er jo blant annet å forsøke å gi dem tillit til meg og skolen slik at de føler at de kan ta kontakt med meg/rådgiver/helsetjeneste ect. hvis de har problemer.

Selvfølgelig finnes det mange lærere som har elevene sine på facebook, for grensa mellom god lærer-elev-relasjon og for personlig er ikke sort/hvitt, men noe man må finne ut av mens man utdanner seg og etter at man begynner å jobbe. Relasjonsbygging med gruppe og individ er veldig viktig, men jeg tror ikke at det finnes så mange som har den i ryggmargen den dagen man starter på lærerskolen. Igjen - læreryrket er et yrke hvor man i aller høyeste grad jobber med mennesker - og det er mye kvaliteter man skal inneha for å mestre den rollen fullt ut. Men utgangspunktet "jeg har et fag jeg brenner for å formidle" tror jeg ikke er et dårlig et. For det er jo nettopp i formidlingssituasjonen man møter elevene og det er der relasjonsbyggingen finner sted.

Anonymous poster hash: 99a79...9d6

[AnonymBruker]

Ikke for å være kjip, men om dette er innstillingen din, så synes jeg i fullt alvor at du bør vurdere noe annet enn lærer.

Jeg beklager å si det, men jeg håper du velger noe annet enn lærerutdanning. Hva med å bli oversetter? Politikerne har terpet og terpet på utdannelse for lærere nå i valgdebatten, men videregående skole trenger ikke flere fagnerder. For å få flere ungdommer gjennom videregående skole, hindre frafall og gjøre at man trives på skolen, behøves lærere med høy relasjonskompetanse, lærere som bryr seg om elevene sine, lærere som tør å ha andre roller enn å bare "kunne sitt fag", lærere som er tydelige ledere, men som likevel ikke er redde for å involvere seg.

Hilsen en annen lærer på videregående skole.

Anonymous poster hash: 7c372...ff3

Nå tror jeg dere misforstår meg litt. Selvfølgelig ønsker jeg at elevene skal trives i mine timer og føle at de blir sett. Jeg vil jo at timene mine skal være noe de ser frem til, og synes er spennende og utfordrende. Det jeg ikke vil er å være jobben min. Jeg vil at det skal være et klart skille mellom meg som lærer og personen jeg er i privatlivet mitt. Jeg vil ikke være en ''ekstra forelder'' til mine elever. De skal selvfølgelig kunne fortelle meg om ting som plager dem, men jeg vil ikke bli vennen de kan komme til for hvert eneste problem de har. Jeg vil ikke gå rundt og fikse livene deres for dem. Det er som ab 99a.. sier, jeg ønsker rett og slett ikke en relasjon med dem som stikker så dypt. Jeg vil være der og sørge for å lære det de skal lære i et miljø de trives og motiveres i.

Jeg har selv opplevd (på ungdomsskolen) å ha lærere som engasjerte seg for mye i mitt og mine medelevers liv, og rett og slett prøvde å bli bestevennen vår. Dette var noe jeg mislikte sterkt. På videregående derimot, hadde jeg engasjerende og dyktige lærere som holdt seg bare til det faglige, men som jeg hadde ikke noen spesiell dyp relasjon til. Det er de lærerne som fikk meg virkelig motivert til timene.

Anonymous poster hash: a30bc...5e3

[Gjest Vampen]

Nå tror jeg dere misforstår meg litt. Selvfølgelig ønsker jeg at elevene skal trives i mine timer og føle at de blir sett. Jeg vil jo at timene mine skal være noe de ser frem til, og synes er spennende og utfordrende. Det jeg ikke vil er å være jobben min. Jeg vil at det skal være et klart skille mellom meg som lærer og personen jeg er i privatlivet mitt. Jeg vil ikke være en ''ekstra forelder'' til mine elever. De skal selvfølgelig kunne fortelle meg om ting som plager dem, men jeg vil ikke bli vennen de kan komme til for hvert eneste problem de har. Jeg vil ikke gå rundt og fikse livene deres for dem. Det er som ab 99a.. sier, jeg ønsker rett og slett ikke en relasjon med dem som stikker så dypt. Jeg vil være der og sørge for å lære det de skal lære i et miljø de trives og motiveres i. Jeg har selv opplevd (på ungdomsskolen) å ha lærere som engasjerte seg for mye i mitt og mine medelevers liv, og rett og slett prøvde å bli bestevennen vår. Dette var noe jeg mislikte sterkt. På videregående derimot, hadde jeg engasjerende og dyktige lærere som holdt seg bare til det faglige, men som jeg hadde ikke noen spesiell dyp relasjon til. Det er de lærerne som fikk meg virkelig motivert til timene. Anonymous poster hash: a30bc...5e3

Du kan til en viss grad ende opp med å bli en slags "ekstra forelder", i mangel på bedre uttrykk. Altså, jeg har ingen elever på FB, jeg har aldri og kommer aldri til å forsøke å bli bestevenn med mine elever, og jeg har deler av privatlivet mitt som jeg på ingen måte deler med elevene mine. Jeg er heller ikke kosemosetypen, som glir frivillig inn i som en reservemamma. Jeg tror allikevel det skal godt gjøres å komme gjennom et lærerliv uten å møte elever som søker til deg. Ikke på grunn av det faglige, men på grunn av andre ting. Elever som sliter med noe, og som ikke har så mange andre å gå til. Og da tror jeg faktisk at man må tørre å stå i det. Ikke være psykolog eller bestevenn, er det noe seriøst, så henviser man selvfølgelig videre. Det handler om kompetanse. Jeg tror likevel man må tørre å bry seg. Og gi av seg selv, til en viss grad. Å jobbe med barn og unge er noe annet enn å jobbe med voksne. Det er nok litt begrenset hvor stor avstand du kan regne med å ha til elevene, om noen av dem trenger deg til mer enn fag. Lærere er nemlig den gruppen voksne barn og unge går til med ting de ikke kan fortelle hjemme. Det er ikke så rart, vi er stabile voksne i livet deres, som de tilbringer mye tid med. Det bør du ta med i regnestykket. Ikke at du skal løpe etter dem for å bli bestis, men at de kan komme til å trenge deg.

Jeg hadde forresten også mest fokus på fag i starten. Og fag er fortsatt noe jeg brenner for. Men jeg har også måttet lære meg mye annet, som handler om det psykososiale, emosjonelle og relasjoner. Rett og slett fordi jeg etter cirka 5 minutter hadde en elev sittende fast på hver hofte, og flere som tydelig søkte til meg. Og jeg kan være så glad i fag jeg bare vil, har ikke elevene mine det bra, så lærer de fint lite. Så, da hender det at man nå og da må ta tak i litt andre ting også.

[AnonymBruker]

---

Jeg ser poenget ditt, og jeg blir litt usikker nå. Er dette yrket virkelig for meg, tenker jeg litt. Jeg vil jo formidle kunnskapen jeg har og få elevene engasjert i faget, men hvis det betyr at jeg må gi så mye av meg selv... Jeg vet ikke helt, jeg. Hva annet kan jeg liksom jobbe med? Jeg vil jo lære andre om engelsk, og forhåpentligvis få dem til å bli like glad i faget som jeg er. Det eneste jeg kan da bli er lærer, hvis det bare ikke hadde vært for det sosiale aspektet...

Anonymous poster hash: a30bc...5e3

[AnonymBruker]

Du kan til en viss grad ende opp med å bli en slags "ekstra forelder", i mangel på bedre uttrykk. Altså, jeg har ingen elever på FB, jeg har aldri og kommer aldri til å forsøke å bli bestevenn med mine elever, og jeg har deler av privatlivet mitt som jeg på ingen måte deler med elevene mine. Jeg er heller ikke kosemosetypen, som glir frivillig inn i som en reservemamma. Jeg tror allikevel det skal godt gjøres å komme gjennom et lærerliv uten å møte elever som søker til deg. Ikke på grunn av det faglige, men på grunn av andre ting. Elever som sliter med noe, og som ikke har så mange andre å gå til. Og da tror jeg faktisk at man må tørre å stå i det. Ikke være psykolog eller bestevenn, er det noe seriøst, så henviser man selvfølgelig videre. Det handler om kompetanse. Jeg tror likevel man må tørre å bry seg. Og gi av seg selv, til en viss grad. Å jobbe med barn og unge er noe annet enn å jobbe med voksne. Det er nok litt begrenset hvor stor avstand du kan regne med å ha til elevene, om noen av dem trenger deg til mer enn fag. Lærere er nemlig den gruppen voksne barn og unge går til med ting de ikke kan fortelle hjemme. Det er ikke så rart, vi er stabile voksne i livet deres, som de tilbringer mye tid med. Det bør du ta med i regnestykket. Ikke at du skal løpe etter dem for å bli bestis, men at de kan komme til å trenge deg.

Jeg hadde forresten også mest fokus på fag i starten. Og fag er fortsatt noe jeg brenner for. Men jeg har også måttet lære meg mye annet, som handler om det psykososiale, emosjonelle og relasjoner. Rett og slett fordi jeg etter cirka 5 minutter hadde en elev sittende fast på hver hofte, og flere som tydelig søkte til meg. Og jeg kan være så glad i fag jeg bare vil, har ikke elevene mine det bra, så lærer de fint lite. Så, da hender det at man nå og da må ta tak i litt andre ting også.

Helt enig! Kjenner meg veldig igjen i din beskrivelse av mye fag i starten. Jeg var i tillegg ganske streng i starten, hadde steintro på at disiplin var essensielt. Og det er det jo fortsatt, men ettersom jeg ble kjent med elevene mine så har jeg jo måttet tilpasse litt. Jeg jobber i tillegg på en skole hvor det er mye elever fra såkalt ressurssvake hjem, og da er det mange som trenger ekstra oppfølging også utenom det faglige fordi de ikke får det hjemmefra.

Hvilke trinn underviser du på? Jeg har kun jobbet i VGS, så alle mine erfaringer er derfra. Jeg har vært i praksis og vært vikar i ungdomsskolen og det var mye mer omfattende etter mitt inntrykk det har jo selvfølgelig mye å gjøre med at jeg nettopp var fersk/ikke ferdig utdannet ennå og ikke jobbet der fast, men elevene er jo ikke bare yngre i et fagperspektiv, men også i form av at de i større grad var avhengig av en trygg voksenperson. Du får jo se flere sider av elevene - i alle fall oftere. I den aller første timen jeg assisterte i begynte for eksempel en elev å gråte, og jeg ble spurt om å ta eleven ut på tomannshånd. Det føltes veldig merkelig å skulle trøste noen jeg ikke en gang hadde hilst på, og der og da lurte jeg rett og slett på om jeg hadde magemål til å kunne jobbe med dette. I tillegg var jeg veldig redd for å si/gjøre noe feil, for eleven var veldig sårbar og åpnet seg veldig mye for meg. Når det er sagt skulle jeg gjerne ha undervist i ungdomsskolen nå som jeg har litt mer erfaring og føler meg mye tryggere på min rolle. Hadde det ikke vært for at jeg jobber på en helt fantastisk skole så tror jeg nesten at jeg hadde vurdert det.

Jeg har jo kommet borti mange situasjoner på VGS også, men på en veldig annerledes måte. Jeg merker at jeg ikke i en like stor grad er en tillitsperson om helt personlige ting, og elevene der er flinkere til å si i fra om problemer før de eskalerer slik at eventuelle situasjoner ikke blir like voldsomme. Men det spørs jo litt på trinnet også. I den ene klassen min er jo alle straks over 18 og mange skal nok flytte hjemmefra til neste sommer. Det betyr jo ikke at de ikke trenger meg, men de trenger meg nok på en helt annen måte enn elever i ungdomsskolen.

Anonymous poster hash: 99a79...9d6

[Gjest Vampen]

Jeg ser poenget ditt, og jeg blir litt usikker nå. Er dette yrket virkelig for meg, tenker jeg litt. Jeg vil jo formidle kunnskapen jeg har og få elevene engasjert i faget, men hvis det betyr at jeg må gi så mye av meg selv... Jeg vet ikke helt, jeg. Hva annet kan jeg liksom jobbe med? Jeg vil jo lære andre om engelsk, og forhåpentligvis få dem til å bli like glad i faget som jeg er. Det eneste jeg kan da bli er lærer, hvis det bare ikke hadde vært for det sosiale aspektet... Anonymous poster hash: a30bc...5e3

Jeg forstår hva du mener, jeg hadde det på samme måte. Bare at mitt fag er norsk. Jeg ville bli lærer for å jobbe med litteratur, skriving, skape motivasjon og interesse. Og det gjør jeg også, og trives veldig godt med det. Jeg er heller ikke verdens mest sosiale, og har nok måttet lære meg å gi mer av meg selv enn jeg først så for meg. Men jeg kan med hånden på hjertet si at det morsomste med jobben min faktisk er elevene. Det er mye i jobben utenom fag som kan være både krevende, frustrerende og tøft. Men herregud, så morsomt det er! Jeg har 80 stk tenåringer som jeg oppriktig bryr meg om. De er morsomme, reflekterte,tidvis utfordrende og veldig klar for å bli kjent med deg. De kan lyse opp i verdens største smil av et kompliment på at de har gjort noe bra, og jobbe hardt for å nå utfordringene du gir dem. Og det å tørre å bli kjent med dem gir deg også større sjanse for å gi dem den gode, morsomme undervisningen du vil gi. Jo bedre du klarer å treffe dem der de er, jo bedre blir undervisningen. For å klare det, så må du kjenne dem.

Så, tenk deg om. Men ikke se helt svart på det. Den delen du nå er skeptisk til er kanskje mer positiv enn du tror.

[Gjest Vampen]

Helt enig! Kjenner meg veldig igjen i din beskrivelse av mye fag i starten. Jeg var i tillegg ganske streng i starten, hadde steintro på at disiplin var essensielt. Og det er det jo fortsatt, men ettersom jeg ble kjent med elevene mine så har jeg jo måttet tilpasse litt. Jeg jobber i tillegg på en skole hvor det er mye elever fra såkalt ressurssvake hjem, og da er det mange som trenger ekstra oppfølging også utenom det faglige fordi de ikke får det hjemmefra. Hvilke trinn underviser du på? Jeg har kun jobbet i VGS, så alle mine erfaringer er derfra. Jeg har vært i praksis og vært vikar i ungdomsskolen og det var mye mer omfattende etter mitt inntrykk det har jo selvfølgelig mye å gjøre med at jeg nettopp var fersk/ikke ferdig utdannet ennå og ikke jobbet der fast, men elevene er jo ikke bare yngre i et fagperspektiv, men også i form av at de i større grad var avhengig av en trygg voksenperson. Du får jo se flere sider av elevene - i alle fall oftere. I den aller første timen jeg assisterte i begynte for eksempel en elev å gråte, og jeg ble spurt om å ta eleven ut på tomannshånd. Det føltes veldig merkelig å skulle trøste noen jeg ikke en gang hadde hilst på, og der og da lurte jeg rett og slett på om jeg hadde magemål til å kunne jobbe med dette. I tillegg var jeg veldig redd for å si/gjøre noe feil, for eleven var veldig sårbar og åpnet seg veldig mye for meg. Når det er sagt skulle jeg gjerne ha undervist i ungdomsskolen nå som jeg har litt mer erfaring og føler meg mye tryggere på min rolle. Hadde det ikke vært for at jeg jobber på en helt fantastisk skole så tror jeg nesten at jeg hadde vurdert det. Jeg har jo kommet borti mange situasjoner på VGS også, men på en veldig annerledes måte. Jeg merker at jeg ikke i en like stor grad er en tillitsperson om helt personlige ting, og elevene der er flinkere til å si i fra om problemer før de eskalerer slik at eventuelle situasjoner ikke blir like voldsomme. Men det spørs jo litt på trinnet også. I den ene klassen min er jo alle straks over 18 og mange skal nok flytte hjemmefra til neste sommer. Det betyr jo ikke at de ikke trenger meg, men de trenger meg nok på en helt annen måte enn elever i ungdomsskolen. Anonymous poster hash: 99a79...9d6

Jeg kjenner meg også veldig igjen i dette.

Jeg har vært innom flere steder, fra 1.klasse til VGS. Men nå jobber jeg i ungdomsskolen. Jeg er veldig enig i at det er forskjell på ungdomsskole og VGS her. På ungdomsskolen er de, spesielt i starten, fortsatt ganske små, og følelsene og situasjoner kan fort bli både intense og voldsomme. Det er også et element av oppdragelse, og mer fokus på det sosiale og oppførsel. Pluss at elevgruppen består av alt og alle. Men alt dette er jo også noe av sjarmen. Jeg møter stadig folk som tror ungdomsskoleelever er spesielt vanskelige, men stort sett er de veldig søte og greie. Og kontaktsøkende. Det er også tidvis kort vei mellom latter, tårer og sinne. Men det båndet man får med elevene der er nok sterkere enn i VGS, og det er noe av det virkelig morsomme med ungdomsskolen. Situasjoner som det du beskriver, hvor noen plutselig imploderer, man må trøste og krana bare åpner seg, er noe overveldende i starten. Og man må nok lære seg å fikse det raskere i ungdomsskolen enn på VGS. Jeg er glad jeg har hatt praksis i 1.klasse, for der lærer man ganske raskt trøst 101 og andre grunnleggende overlevelsesstrategier. I tillegg til at man får skrelt bort det meste av intimgrenser.

Alle trinn har sin sjarm, og jeg tror det å tørre å bli kjent og gi av seg selv er viktig på alle trinn. Det er heller måten og graden som varierer.

[Porcelain]

Det er relasjoner med elever som er jobben min. Formidling av fag er fryktelig vanskelig dersom man mangler / ha dårlig relasjon med elever. En del elever vil oppleve ingen relasjon som dårlig relasjon. Den biten tviler jeg på at du slipper unna!

Jeg jobber aktivt med relasjon(noe som ikke handle om facebookvennskap, men om å se elevene , være de når de trenger det og vise at jeg bryr meg) , og får positive itilbakemeldinger fra elever på dette. Det faglige har man inne etter utdanning, men man må kjenne sitt publikum for å tilrettelegge for læring.