Starter relasjoner jeg ikke vil gjennomføre

[Gjest Caramba]

Som tenåring hadde jeg aldri det berømte "draget", og jeg mistenker at det har etterlatt meg med et enormt oppmerksomhetsbehov og et behov for annerkjennelse. Jeg liker at menn oppfatter meg som tiltrekkende og morsom, og er veldig glad i å flørte. Nå er jeg i midten av tyveårene og har - etter å ha lagt bak meg to relativt seriøse forhold - innsett at jeg har en tendens til å starte ting med menn jeg egentlig ikke er interessert i, bare fordi jeg nyter oppmerksomheten. Selvfølgelig burde jeg klare å sette ned foten overfor meg selv og ta meg sammen. Det er slemt å leke med andres følelser, men jeg blir så revet med, og plutselig er karusellen i gang uten at jeg klarer å stoppe.

Trenger sårt noen råd om hvordan jeg kan slutte å lede menn på vei bare for å stikke av! Nå sjonglerer jeg to samtidig (de vet om hverandre), men jeg vet at ingen av dem er Mannen i mitt liv...

[Gjest Gjest]

^^ Kanskje noen har erfaring med dette og kan hjelpe deg.

Liker du å være i sentrum når du er med venninner f.eks?

[Gjest anonym]

Bli mer kjent med deg selv, vær alene, tør å vær alene i en periode uten en mann. Jobb med selvbildet ditt!

Utvikle deg, egenskaper, talenter, lær deg et nytt språk, les børker, spill et instrument! Etterhvert som du merker du blir tryggere på deg selv og hvem du er, vil du velge mer bevisst.

[Gjest Gjest]

Så.. hva er poenget med å si en ting den ene dagen, mens noe helt annet den andre?

Og hva er poenget med å være usikker? Blir det bedre av å avvente planene dine TS, inntil videre?

Helt ærlig? Jeg tror du er så usikker for en god grunn egentlig. Jeg tror du ser for deg mye av hvordan ting vil bli, men kan realiteten være, og at du selv er innforstått med det, at du ikke klarer å levere til noen av disse gutta egentlig, til forventningene deres og den motstanden dem egentlig trenger? Og så vet du selv dette så godt, men har ikke lyst å gå rett til det uunngåelige, men vil utsette det lengst mulig heller, så får du hvert fall bittelitt av det, enn ingenting?

Når sannheten er at du egentlig overhode ikke verken er klar eller har noen intensjoner for noe seriøst, men har ikke lyst å fortelle disse gutta det selv heller før de finner ut av det på egenhånd? For å utsette det hele liksom.

Hva med å heller bare si det som det er? Så slipper noen å bli skuffet og alle kan leve lykkelig videre i alle sine dager.

Det er ikke vits å gå rundt å lure seg selv hvert fall. Tro på tåpelige håp om at verden forandrer seg selv over natten og at usikkerheten blir egentlig bare borte den hvis man bare gir det litt tid.

Kall en spade for en spade. Og prioriter deg selv heller. Det høres ut som du trenger det.