Han har barn, og jeg er redd jeg ikke passer inn.

[AnonymBruker]

Min fantastiske kjæreste har barn fra før, og selv har jeg ingen erfaring med egne barn. Jeg føler meg litt utilpass i lekesituasjoner, og har rett og slett ikke evne til å slappe av og være meg selv sammen med barnet. Jeg blir innesluttet, stille, og veldig usikker. Og sikkert veldig kjedelig!

Selv er barnet vant til en mor som forguder det (selvsagt), og gjør alt for å underholde og gir det oppmerksomhet omtrent hele døgnet. Aldri nei i hennes munn. Men det gjør det ekstra vanskelig for meg, for jeg hører stadig "jeg vil ha mamma".

Jeg er selv tante til to gutter og to jenter, og trives godt med det. Så helt uerfaren er jeg ikke med tanke på å underholde og leke med barn. Og jeg har egentlig ingen problemer med å være litt barnslig innimellom, tvert imot:-) Jeg elsker å besøke tantebarna mine.

Men nå kjenner jeg at jeg begynner å grue meg til å være sammen med barnet flere dager sammenhengende, fordi jeg er så redd for å bli mislikt, og bli oppfattet som en "inntrenger". Jeg er livredd for at min kjære skal oppfatte meg som uinteressert, og avslutte forholdet fordi han har mistet tålmodigheten.

Er jeg helt tullete? Flere med liknende erfaringer? Tar imot alle gode råd og tips med stor takk:-)

Anonymous poster hash: 8da58...1c2

Anonymous poster hash: 8da58...1c2

[Missy1]

Har du kjent barnet lenge?

Hvis nei så mener jeg dette er helt normalt. Det er ikke bare barnet som må bli kjent med deg, men du må også bli kjent med barnet.

Jeg har barn selv og blir også sånn som deg når det gjelder andres barn som jeg ikke kjenner syns det er vanskelig å forholde meg til de, vet ikke hvordan jeg skal snakke med de og hva de liker. Jeg kjenner min sønn og kan fint underholde han, men barn er jo forskjellige så en ting som mitt barn syns er gøy kan være skummelt for andre (må si det sånn fordi min sønn ELSKER å bli skremt, dette fant jeg fort ut at ikke alle barn liker etter å ha sagt bøh til ei venninnes barn som begynte å hyyylskrike av det )

Bruk tid og bli trygg på barnet, lær deg om barnets interesser, snakk med barnet og la barnet bli kjent med deg også. Blir nok bedre etterhvert

[AnonymBruker]

Takk for gode råd:-)

Jeg har kjent barnet i et par måneder, men det kan gå en liten stund mellom hver gang jeg treffer det. Så det at vi ikke har vært sammen hver uke spiller selvsagt en rolle.

Men jeg synes bare hele situasjonen er fryktelig vanskelig..det er i en alder hvor mor fortsatt er viktigst. Og selv har jeg ingen interesse av å erstatte henne på noe vis. Men jeg ønsker selvsagt å bli en naturlig del av barnets hverdag, som farens kjæreste og en voksen rollemodell.

Min kjære understreker ofte at jeg ikke må føle på det at jeg skal være en slags "mor" for barnet. Det er jo fint å høre, for det ville vært veldig unaturlig for meg. Jeg vet at han så inderlig ønsker at alle brikker skal falle på plass, og dette gjør også at jeg føler et visst press til tider. Og da blir jeg enda mer utilpass, usikker og tilbaketrukken. For dette er så uvant! Han tar ting veldig lett, og er veldig sikker på seg selv og finner sin rolle i alle situasjoner. Kan nevnes at han er en del eldre enn meg, og det spiller jo også inn.

Iblant tenker jeg at jeg bare skal gi opp, at jeg aldri kommer til å passe inn. Det er ikke barebare å ta hele pakken, med barn og ekser på slep. Jeg føler han fortjener bedre, og at jeg aldri kommer til å bli bra nok..Livet mitt ble plutselig så komplisert. Men jeg elsker han så høyt, og han gjør meg veldig lykkelig. Han er virkelig one of a kind, og jeg er veldig heldig som har han. Drømmemann med stor D. Jeg kan jo ikke gi opp!

Anonymous poster hash: 8da58...1c2

[AnonymBruker]

Jeg tror kanskje at dersom du gir barnet litt tid så vil det komme til deg etterhvert når det er blitt mer komfortabel med deg.. barn kan fort trekke seg unna dersom man blir for pågående (sier ikke at du er det altså).. mn bare et tips ikke ta det tungt om det spør etter mamma, det er helt naturlig når de er små. Benytt heller anledningen til å bli kjent med barnet, ta det med et smil skjønner det ikke er lett altså, men det vil gå seg til

Anonymous poster hash: b4d86...3e8