16-åring som ikke vil feire bursdag

[AnonymBruker]

Hun fyller snart 17 og i den anledning spurte jeg hva hun ønsket seg. "Ingenting," svarte hun da, nokså fraværende, så jeg spurte igjen. Da svarer hun at hun ikke ønsker seg noenting, litt krassere i stemmen. "Men du ønsker deg da vel noe?" spurte jeg igjen, og da blir hun nærmest direkte sint, og sier "Ja, litt fred og ro ville vært fint!" før hun går til rommet sitt.

Hun roet seg ganske fort og sier senere at hun ikke vil feire bursdagen sin. Hun sier hun ikke vil ha noe styr, ikke besøk, ikke gaver, ikke kake en gang. Når jeg spurte hvorfor, bare trakk hun på skuldrene og sier "Det gir jo ingen mening."

Jeg vet hun ikke har det så bra psykisk, derav den første reaksjonen hennes, og egentlig vet jeg bedre enn å mase på henne. Hun er dog veldig reflektert for alderen, en slik en som tenker mye og gjerne i et mye bredere perspektiv enn folk flest. Vanligvis stoler jeg på hennes dømmekraft, hun er virkelig klokere enn mange godt voksne jeg kjenner, men jeg er ikke sikker på om det er bra for henne å ikke gi henne noen oppmerksomhet slik overhodet?

Vi har alltid feiret bursdager og hun blir glad for gaver og oppmerksomheten hun får, selv om hun også finner det litt slitsomt å skulle fylle rollen som lykkelig bursdagsbarn. Men i år vil hun ikke, og jeg vet ikke om det er de mørke tankene som sier hun ikke er verdt en feiring, eller om det er et valg hun har tatt. Jeg må jo prate litt mer med henne, så klart, men i hennes tilfelle er det veldig vanskelig å skille mellom mørke tanker og den egentlige personen. Hun er en ganske mørk person, selv om hun tar det hele med stoisk ro og en hel del galgenhumor, og hun klarer seg veldig fint med de valgene hun tar, så jeg vet ikke riktig.

Vil det være rett av meg å presse på henne en liten feiring eller skal jeg la henne bestemme selv? Hun fyller 18 om et år og har planer om å flytte hjemmefra med en gang, så en del av meg vil feire hennes siste bursdag her hjemme, mens en annen bare vil gjøre henne til lags.

Anonymous poster hash: 9e3fd...a97

[AnonymBruker]

Jeg ville nok respektert ønsket hennes, men likevel vist at du tenker på henne. Jeg tror det kan føles godt å kjenne at man har "makt" til å bestemme om bursdagen sin ikke feires, men som du sier kan det være at hun ikke vil pga. negative tanker om seg selv.

Anonymous poster hash: c335b...4c2

[AnonymBruker]

Jeg ville nok respektert ønsket hennes, men likevel vist at du tenker på henne. Jeg tror det kan føles godt å kjenne at man har "makt" til å bestemme om bursdagen sin ikke feires, men som du sier kan det være at hun ikke vil pga. negative tanker om seg selv.

Anonymous poster hash: c335b...4c2

Takk for svar. Ja, jeg tror nok jeg kommer til å respektere ønsket hennes, selv om det jo føles litt stusselig å ikke få gi henne en bursdagsklem en gang...

Anonymous poster hash: 9e3fd...a97

[AnonymBruker]

Hva med å kun gi henne to billetter av et eller annet slag, muligens sammen med litt penger?

Og si at du vet hun ikke ønsket noen feiring, men at du ikke kunne la dagen hennes gå forbi uten noen som helst markering? Og videre si at du vil bli kjempeglad hvis hun velger å ta med seg deg på kino/konsert, men at hun står helt fritt til å invitere noen andre, hvis hun heller ønsker det?

Anonymous poster hash: b5171...ca3

[AnonymBruker]

Jeg kjenner henne jo ikke i det hele tatt, men første jeg tenker basert på lignende ting jeg har gjort i mitt liv er at hun kan komme til å angre når dagen kommer.

Man klarer seg vel fint uten det trauste familieselskapet, men som mor ville jeg nok både kjøpt en gave og gjort litt ekstra stas på henne hjemme. Lage favorittmaten og en kake/dessert, og så kan man bare se en film eller noe sånt. Ikke mer mas enn det.

Gaven kan du eventuelt ha i bakhånd og se litt an stemningen for. Dersom hun som så mange tenåringer ser frem til å få sitt eget sted når hun blir 18, så kan du jo f.eks. gjøre det sånn at du sier at du vet hun ikke vil ha gave nå, men da vil jeg gjerne kjøpe en laptop/sofa/TV/godstol/kunst til deg når du flytter/blir student. Så får hun ikke gave nå, men vil få noe veldig nyttig om et år når hun flytter og kommer sannsynligvis til å bli veldig glad for det.

Dette blir jo litt famling i blinde siden jeg ikke kjenner henne, men er iallefall noen tanker.

Anonymous poster hash: e332a...51b

[AnonymBruker]

Hva med å kun gi henne to billetter av et eller annet slag, muligens sammen med litt penger?

Og si at du vet hun ikke ønsket noen feiring, men at du ikke kunne la dagen hennes gå forbi uten noen som helst markering? Og videre si at du vil bli kjempeglad hvis hun velger å ta med seg deg på kino/konsert, men at hun står helt fritt til å invitere noen andre, hvis hun heller ønsker det?

Anonymous poster hash: b5171...ca3

Takk for tips! Kino og konsert er hun veldig kresen på og misliker temmelig sterkt med bare noen få unntak, men det kan kanskje være en idé å ta henne med på en liten fjelltur? Fjellet er hun veldig glad i, og da får hun kommet seg litt bort fra slektninger som vil gratulere og klemme og alt det også...

Anonymous poster hash: 9e3fd...a97

[AnonymBruker]

Jeg kjenner henne jo ikke i det hele tatt, men første jeg tenker basert på lignende ting jeg har gjort i mitt liv er at hun kan komme til å angre når dagen kommer.

Man klarer seg vel fint uten det trauste familieselskapet, men som mor ville jeg nok både kjøpt en gave og gjort litt ekstra stas på henne hjemme. Lage favorittmaten og en kake/dessert, og så kan man bare se en film eller noe sånt. Ikke mer mas enn det.

Gaven kan du eventuelt ha i bakhånd og se litt an stemningen for. Dersom hun som så mange tenåringer ser frem til å få sitt eget sted når hun blir 18, så kan du jo f.eks. gjøre det sånn at du sier at du vet hun ikke vil ha gave nå, men da vil jeg gjerne kjøpe en laptop/sofa/TV/godstol/kunst til deg når du flytter/blir student. Så får hun ikke gave nå, men vil få noe veldig nyttig om et år når hun flytter og kommer sannsynligvis til å bli veldig glad for det.

Dette blir jo litt famling i blinde siden jeg ikke kjenner henne, men er iallefall noen tanker.

Anonymous poster hash: e332a...51b

Takk for innspill! En gave til gode er en god idé

Anonymous poster hash: 9e3fd...a97

[III]

Hva med en liten feiring hjemme? Altså ikke noen stor familiefeiring med tanter, onkler, besteforeldre og det som er, men kun dere hjemme? Lag yndlingsmaten hennes og en kake eller annen dessert/godteri hun liker? Også kan hun bestemme en film/tv-serie eller noe dere kan se på? :-) Også kanskje en liten gave hun setter pris på, nå vet jo ikke jeg hva hun liker, men du vet kanskje om noe hun kunne tenke seg?

[AnonymBruker]

Dersom hun ikke ønsker feiring, så dropp den. Men, jeg synes du bør gi henne en gave likevel - om du vil. Og kanskje lage favorittretten hennes til middag? Pluss en dessert?

Du sier hun har slitt psykisk. Vet du om hun har slitt noe med selvmordstanker? Jeg har slitt med det i noen år, og hver bursdag er en nedtur for meg fordi "jeg skulle jo aldri fylle 27". Derfor har bursdager blitt veldig vanskelig for meg.

Anonymous poster hash: 87592...263

[Missy1]

Jeg syns du skal respektere ønsket hennes, kanskje hu bare ikke orker masse folk rundt seg nå?

Hva med å forsiktig foreslå at dere to finner på noe koselig sammen den dagen? Dra på kino, gå ut og spise eller lignende?

[AnonymBruker]

Takk for svar, dere.

Jeg kommer nok til å respektere ønsket hennes, men jeg er usikker på hvor langt jeg kan gå i forhold til oppmerksomhet... Jeg fikk inntrykk av at hun ikke vil ha noe som helst, og hun er ganske krass når det kommer til respekt - om hun sier hun ikke vil ha gaver og jeg godtar det, risikerer jeg at hun blir sint om jeg gir henne noe, uansett hvor lite det er. Litt usikker på om jeg skal gjøre noe overhodet i form av gaver og lignende. Mat er hun lite interessert i og av filmer ser hun helst filmer som spiller mer på kunst og intellekt enn på underholdning, så jeg tror ikke jeg skal stelle i stand noe kino eller film.

Du sier hun har slitt psykisk. Vet du om hun har slitt noe med selvmordstanker? Jeg har slitt med det i noen år, og hver bursdag er en nedtur for meg fordi "jeg skulle jo aldri fylle 27". Derfor har bursdager blitt veldig vanskelig for meg.

Anonymous poster hash: 87592...263

Jeg vet ikke riktig, hun er nokså privat... Jeg tror hun sliter mer enn hun gir uttrykk for, selv om hun fungerer godt på sine egne premisser.

Anonymous poster hash: 9e3fd...a97

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke riktig, hun er nokså privat... Jeg tror hun sliter mer enn hun gir uttrykk for, selv om hun fungerer godt på sine egne premisser.

Får hun noe hjelp fra f.eks. BUP? Siden jeg vet hvordan jeg selv (og andre) tenker, så ville faktisk dette uroet meg litt. Har du mulighet til å hjelpe henne til å få hjelp om hun ikke allerede får det?

Anonymous poster hash: 87592...263

[AnonymBruker]

Altså, mangel på venner osv kan faktisk ha en innvirkning her.. Har slitt mye med det samme og gruer meg til hver eneste bursdag :/

Vil helst slippe det styret med at man skal være midtpunkt når alt på en måte er kun til glede for andre, så det kan hende det er her det ligger? Siden du sier hun sliter med mørke tanker osv..

Jeg ville latt henne være, heller prøve å lage god mat og kjøpe en fin gave Dessuten er det ganske vanlig at ungdommer i den alderen ofte er litt mer "fest og alkohol" enn bursdagshatt og kake..

Jeg flyttet også ut når jeg var 17.. så jeg skjønner henne der

Men for all del, ikke mas på henne eller lag diskusjoner ut av noe så dumt som en bursdagsfeiring, det er ikke alle som liker det :/

Anonymous poster hash: 8d240...0e6

[AnonymBruker]

Altså, mangel på venner osv kan faktisk ha en innvirkning her.. Har slitt mye med det samme og gruer meg til hver eneste bursdag :/

Vil helst slippe det styret med at man skal være midtpunkt når alt på en måte er kun til glede for andre, så det kan hende det er her det ligger? Siden du sier hun sliter med mørke tanker osv..

Jeg ville latt henne være, heller prøve å lage god mat og kjøpe en fin gave Dessuten er det ganske vanlig at ungdommer i den alderen ofte er litt mer "fest og alkohol" enn bursdagshatt og kake..

Jeg flyttet også ut når jeg var 17.. så jeg skjønner henne der

Men for all del, ikke mas på henne eller lag diskusjoner ut av noe så dumt som en bursdagsfeiring, det er ikke alle som liker det :/

Anonymous poster hash: 8d240...0e6

Takk for innspill. Tror det jeg har uthevet stemmer ganske bra.

Hun har ikke mange venner og fest og alkohol interesserer henne ikke overhodet... Hun relaterer veldig lite til andre ungdommer. Men hun har noen og hun er veldig sosialt oppegående, flink til å snakke for seg og trives godt sammen med folk med lignende tankesett som henne selv, så akkurat det er jeg ikke veldig bekymret for, egentlig. Hun finner vel sin plass etterhvert som hun får utforske mer selv.

Får hun noe hjelp fra f.eks. BUP? Siden jeg vet hvordan jeg selv (og andre) tenker, så ville faktisk dette uroet meg litt. Har du mulighet til å hjelpe henne til å få hjelp om hun ikke allerede får det?

Anonymous poster hash: 87592...263

Hun går til psykolog, men sier hun ikke får noe ut av det... Jeg er der for henne og det vet hun, vi har et såpass nært forhold at jeg stoler på at hun ber om hjelp hvis hun trenger det. Ellers tror jeg hun klarer seg på egne bein, hun ligger veldig langt fremme når det gjelder forståelse for menneskesinnet, egentlig ganske fascinerende. Men jeg er der selvsagt for henne når enn hun trenger det.

Anonymous poster hash: 9e3fd...a97

[AnonymBruker]

Bursdagsbesøk og feiring osv er det da normalt sett slutt på når man blir 10 år.

Og så tar man det gjerne opp igjen hvert 5. år fra man fyller 30.

Anonymous poster hash: cb177...07c

[AnonymBruker]

Bursdagsbesøk og feiring osv er det da normalt sett slutt på når man blir 10 år.

Og så tar man det gjerne opp igjen hvert 5. år fra man fyller 30.

Anonymous poster hash: cb177...07c

For å klarere er det familiebesøk det er snakk om, ikke barneselskap med ballonger og bursdagshatter... Og det er vanlig i hele min krets, iallfall, hos både voksne og barn.

Anonymous poster hash: 9e3fd...a97

[Molte]

Siden hun liker å gå i fjellet, så kjøp henne fjellsko/klær i gave og invitere henne på fjelltur og ta med niste. Og så ei lita kake som dere kan kose dere med

Hadde ikke ville presset på henne selskap når hun ikke ønsker det, men ville ikke latt dagen passere som vanlig heller.

[AnonymBruker]

Inviter henne med ut på middag.

Anonymous poster hash: 3f17a...299

[AnonymBruker]

Jeg var tilsvarende da jeg var 16. Jeg mente (og mener fortsatt) at det er meningsløst å markere at det er x antall dager siden fødsel. For meg er det like naturlig å feire bursdagen som å feire dagen før eller dagen etter bursdag.

Med årene har jeg imidlertid innsett at jeg får strekke meg litt og gå med på at andre feirer meg litt, så nå holder jeg ut besøk og kake. Det er tydeligvis viktig for familie og venner å markere det, og det kan jeg fint ofre en dag i året for. Men det gjøres fortsatt kun for deres skyld,

Da jeg var 16, derimot, var alt litt skarpere og mer svart-hvitt. Jeg skulle flagge mine sterke meninger så høyt og tydelig jeg bare kunne. Jeg var aldri riktig så tøff på det som din datter, men tankesettet later til å være det samme. Min kalkulerte gjetting er at det kan være noe tilsvarende.

Og om det skulle være beroligende: Jeg har aldri angret på at jeg ikke ville ha noen bursdag.

Anonymous poster hash: ee1b1...dbc

[Luckiness]

Ønsker hun ingen bursdagsfeiring i år, så holder dere ikke bursdagsfeiring. Kanskje hun ønsker seg feiring neste år. Man skal uansett respektere ønsket.

Men du kan jo foreslå at dere går ut å spiser sammen. Foreldre og søsken, om hun har det. For å gjøre en litt hyggelig ting på bursdagen hennes. Men bare om hun vil.