Døden

[Gjest idea]

De fleste som svarer at de ikke frykter døden, gjør ikke det pga at de har en sikker overbevisning eller følelse av at døden ikke er "slutten". Stemmer ikke dette?

Men hva om noen ikke frykter døden, selv om de har ingen tro eller overbevisning om at dette ikke er "slutten"......

Hva tenker du da....?

Og for å snakke om slutten : hva er egentlig dette slutten på?

Dette spørsmålet har en vesentlig kjerne i seg. Hvem det er slutt på, og hvorfor denne "hvem" frykter slutten på seg selv...

Ønsker debatt.

[Gjest Bjørnsdatter]

Jeg er ikke religiøs, og tror ikke på noe liv etter døden, dvs jeg tror at når det er slutt, da er det slutt, og det er rett og slett ingenting å grue seg til.

Det betyr ikke at jeg VIL dø, eller at jeg gir blaffen i om jeg lever eller dør. Selvfølgelig har jeg livsvilje som alle andre. Det er fordi jeg vil være her, jeg vil gjøre noe, jeg vil elske, sørge, få barn, bli gammel, møte utfordringer og motgang, ja, rett og slett LEVE og få mest mulig ut av det. Jeg vil ikke gå glipp av alt det livet har å by meg!

Men når jeg blir gammel og jeg føler at livet har gitt meg det jeg kan forlange, eller jeg ikke er meg selv mer, da har jeg ingenting å grue meg til etter slutten. Da er jeg nemlig ikke mer.

[Gjest King James]

jeg ser på døden som en ny begynnesle en fødsel.

for meg er døden livet vi bare tar og går over til en annen tilværelse

egentlig eksiterer ikke døden.

for meg er livet et fengsel.for da er vi fanget altså sjelen er fanget i kroppen

for vi er ikke kropp men sjel.og frykte døden er reint idioti.siden døden ikke er slutten døden er begynneslen på livet.

nei døden er noe vi alle burde se fram til..det er nå mitt syn

døden=Livet

Livet=Døden

døden eksisterer ikke det er bare en aen tilværelse som vi kommer til når vi dør da sjelen forlater kroppen

det er nå min mening om hva døden er.

men mange er nok uenige i det.

[Gjest Myumi]

Jeg tror også at døden er en overgang til ett annet liv. Jeg frykter ikke døden, men jeg har ofte tenkt på måten jeg kommer til å dø på.

[Livets datter]

Jeg håper ikke at døden er slutten på alt, men at det finnes en annen form for liv etterpå.

Men jeg frykter den allikevel, i og med at jeg ikke vet hva som venter meg...

[Gjest Constanze]

Jeg er ærlig talt hysterisk redd for døden. Ikke så mye for å dø selv, i den sammenheng frykter jeg bare måten det skal skje på. Men jeg er sykelig redd for at noen jeg er glad i, skal dø. Og det er ganske slitsomt.

Jeg vet ikke om jeg tror på at det er noe etterpå, men jeg håper jo selvsagt det... :-(

[Gjest gjest1]

Døden i seg selv er jeg ikke redd for, enten det er noe etterpå eller ikke. Om det er noe etterpå så må jo det være noe som er bra - og er det ikke noe etterpå så er det jo ikke noe, og hva er det å grue seg til?

Det eneste som gjør at jeg er litt redd for å dø, er at ungene mine allerede har mistet faren sin og jeg vet ikke hva det vil gjøre med dem om de mister meg også. De har også mistet en del venner, så de har et litt lite hyggelig forhold til det med liv og død, og urettferdighet og sånne ting..stakkars ungene...

[Laina]

Jeg er ikke redd for hva som vil skje etter man er død. Men jeg er redd for hvordan jeg evt. vil dø. Ser for meg en smertefull død om jeg skal dø nå...

[Gjest idea]

Jeg setter pris på alle svar,men må bare få si at det blir svart på noe jeg ikke spør om her, i nesten alle innlegg.... Jeg lurer ikke på om dere er redd for å dø, eller hva dere tror skjer. Det hadde vært kjekt hvis dere kunne lest hovedinnlegget mitt nøye en gang til! :blomst_opp:

[Labella]

Er dette du spør om?

Men hva om noen ikke frykter døden, selv om de har ingen tro eller overbevisning om at dette ikke er "slutten"......

Hva tenker du da....?

Da tenker jeg vel: "javel" og regner med at dette mennesket er like jordnær som meg selv...

Og for å snakke om slutten : hva er egentlig dette slutten på?

Dette spørsmålet har en vesentlig kjerne i seg. Hvem det er slutt på, og hvorfor denne "hvem" frykter slutten på seg selv...

Ønsker debatt.

Jeg ser på døden som slutten på livet - rett og slett.

Tror ikke at det skjer noe mer etter at jeg er død, men har ikke dødsangst, selv om jeg ønsker å leve. (og det var dette du ikke lurte på?)

[Gjest idea]

Ja dette lurte jeg på. Er interessert i deres tanker, spesielt omkring dette med bevisstgjøring av hvorfor man frykter døden. Du som frykter døden: hvorfor frykter du døden? Vet du det?

Og du som ikke frykter døden: hvorfor ikke? Og er det sant? Vet du det?

[Gjest Phair]

Ja dette lurte jeg på. Er interessert i deres tanker, spesielt omkring dette med bevisstgjøring av hvorfor man frykter døden. Du som frykter døden: hvorfor frykter du døden? Vet du det?

Og du som ikke frykter døden: hvorfor ikke? Og er det sant? Vet du det?

Jeg frykter døden, (grøsser bare ved ordet) jeg frykter for hvordan følelse jeg vil ha nå jeg kjenner at døden kommer. I det du merker at, nå dør jeg...

[mari]

Jeg tror ikke at det er noe etter døden, da blir man borte og man er ikke mer. Dette ser jeg ikke på noe å frykte, jeg har fått barn, og vet det at en del av meg vil leve videre selv når jeg er borte. Det har levd mange store mennesker på jorden og jeg tror at så lenge det er noen som husker dem så er de ikke helt borte. mao. hvis noen husker meg eller en av mine barn så vil en del av meg leve videre i disse menneskene.

Jeg er som flere over mere redd for den smerten som er i det øyeblikket når man dør, hvis man ikke dør på en naturlig måte.

[Gjest Seleena]

Eg anar ikkje kva eg trur. Kan nokon svare meg på det?

Eine dagen trur eg vi ligg der som rotna blomster og er ingenting og kjem aldri til å bli noko anna heller.

Andre dagen trur eg på at sjela er ute å "flyr".

Men eg trur ikkje eg trur på "sjelevandring"!!

[-Fisken-]

For noen år siden, var jeg veldig redd for døden.

Jeg tenkte litt sånn: for meg er jeg hele verden, jeg ser jo alt gjennom min øyne. Når jeg dør, bli alt sort.. Det er ikke mer. Selvfølgelig ville verden gå sin gang, eller kanskje ikke? Hva om verden bare var en illusjon for meg?

Så kom to år med mye problemer, selvmordstanker osv, og reddheten for døden forsvant helt. I perioder var døden veldig lokkende, hva var det egentlig? Hvordan var det å dø? Hva skjedde videre?

Nå er jeg heldigvis over selvmordstanker, og har det bra. Men nå er jeg heller ikke redd for døden. Dør jeg nå, ja så var det bestemt. Verden og livet vil gå videre for alle de jeg er glad i, det er nok for meg. Men det ville vært ille at andre skulle lide og sørge for at jeg gikk bort.

Jeg velger å tro at døden ikke er slutten. Jeg tror helelr at det er en overgang til noe nytt. Hva det er, om man blir gjenfødt, endten som menneske, dyr eller plante, vet jeg ikke. Kanskje dette ikke er tilfelle heller, at det er noe mye, mye større.

[Irka]

Ja dette lurte jeg på. Er interessert i deres tanker, spesielt omkring dette med bevisstgjøring av hvorfor man frykter døden. Du som frykter døden: hvorfor frykter du døden? Vet du det?

Og du som ikke frykter døden: hvorfor ikke? Og er det sant? Vet du det?

I dag når jeg sitter her og er frisk, frykter jeg døden med tanken på det ukjente som måtte vente.

For en del år tilbake var jeg dødsyk og så på døden som en velkommen befrier.

I følge min barnetro skal man etter døden stilles til regnskap for de handlinger/valg man gjorde mens man legemlig vandret rundt på jorden.

Med dette i bakhodet, blir tanken på å "gå over til den andre siden" veldig skremmende.

Jeg har ikke fulgt Herrens bud til punkt og prikke. Der i mot har jeg bannet og svertet, drukket og frodset, levd i "hor" før jeg giftet meg og til og med elsket med flere menn. Ikke har jeg rennt ned dørene i kirken heller.

I mine øyne er ikke dette egentlig så ille, men er virkelig Gud en fordømmende hevnens Gud, så hjelpe meg!

Egentlig tror jeg ikke det. Gud ga oss vår frie vilje og så lenge man ikke bevisst har gått inn for å skade andre, så får det bare stå til!

Når man tar i betraktnig at Bibelen er skrevet av utelukkende menn, så tror jeg faktisk at det er håp..

[Hillary-]

Hvem det er slutt på? Nei, det er ikke slutt på meg og mitt ego hvis det er det du lurer på.

Enten reiser jeg gjennom Perleporten inn i Himmelen - noe som kanskje vil være en overraskelse... Ellers så havner jeg på et eller annet venteværelse før min sjel stiger inn i et nytt liv.

Jeg er ikke redd for døden.

(forresten - havner jeg i Himmelen, så er det vel slutt på Egoet...!)

[Diaz]

For meg er frykten for å dø egentlig mer en engstelse for de som jeg er glad i som da blir alene igjen.

Har mistet begge mine foreldre og alle besteforeldre på få år, og derfor vet jeg hvor vondt det er for de som er tilbake.

[Gjest Anonymous]

King james du er kristen, og sier at sjelen vil leve videre i et nytt liv(Guds rike). Ut fra det jeg har lært om kristendommen så tror de at kropp og sjel er en. Det er ikke bare sjelen som lever videre, men også kroppen. Tar jeg helt feil, mener det er det som står i min lærebok.

Døden er rett og slett noe rart. Har også hatt selvmordstanker, og da virker døden som en befrielse. Når man ønsker å dø tenker jeg ikke på et nytt rike, men rett og slett forsvinne. Orker rett og slett ikke eksistensen av meg selv.

Jeg er vokst opp i en religion, men jeg klarer ikke lenger tro på Gud. Jeg vil så gjerne, ser opp i himmelen, men jeg klarer ikke tro at det er en Gud som ser ned på meg. Det å miste troen på Gud finner jeg det vaskeligst av alt jeg har vært borte i. Jeg vil be, men klarer rett og slett ikke.

Derfor er døden igjen kanskje litt skremmende, men havner jeg i helvete så gjøre jeg det. Min mening er at det ikke finnes, det blir som å si at djevelen på en måte har vunnet over Gud……….Stor avsporing men dere for sette tråden på sin plass. Synes bare dette med tro er viktig, at det tærer på meg..

[Gjest King James]

som jeg har forståt det så drar sjelen ut av kroppen og vender tilbake til kroppen på dommedagen for og bli dømt.

vist du tror at selvmord hjelper burde du tenke om igjen

for tenk vist det er reinkarinasjon.da vil du bare forsette og få det samme problemet til du greier og løse det..

jeg kan forstå at du kan synnes det er vasnkelig og be

det er noen ganger ikke en gang jeg hvet hva jeg skal be om,

eller hvorfor jeg ber at jeg tviler at det er noen gud.

men tvil er noe som er helt normalt.men det er sjeldent jeg gjør det.

jeg filosoferer ofte om døden men det er hva som kommer etter jeg dør.

hvem hvet kanskje 1 gang i tiden vil du få en Åndelig opplevelse og begynne og tro igjen...men jeg tror ikke Gud straffer deg fordi du ikke tror..men for meg er Døden en begynnelse og ikke slutt som jeg har sakt videre.

And In The End We are Only Ordenery Men