Spørsmål til stemødre/ fedre

[Bø]

Jeg har akkurat lest noen tråder ang. stebarn, og ble fryktelig lei meg. :-(

Jeg er alene med to små, som jeg elsker over alt på denne jord. Jeg har alltid håpet og trodd at jeg finner meg en mann å dele livet med etter hvert, men nå vet jeg ikke om jeg våger.

Det var mange spørsmål som dukket opp i hodet mitt, og jeg håper mange tar seg tid til å svare.

Er det vanskelig å elske barn som ikke er ens egne, helt uten forbehold? Tror du det er av betydning hvor gammelt barnet/ barna er når de får stefar/ stemor? Tror du det hadde vært lettere å få et godt og nært forhold til barnet dersom det var dere som hadde den daglige omsorgen?

Jeg syns selv at ungene mine er vidunderlige, men skjønner at mange sikkert ikke oppfatter dem som det. Hva om jeg havner i en situasjon der barna mine får en stefar som ikke liker dem? Sånt kan jeg jo ikke forutse på forhånd. Hva om han begynte å grue seg til barna mine kommer hjem? It breakes my heart... De skal virkelig slippe å oppleve det.

Er det noen som har positive erfaringer med det å ha stebarn?

Huff. Jeg fikk nesten lyst til å sette meg ned å grine, over at jeg aldri kan gi barna mine gode nok oppvekstvilkår, ettersom en stefar aldri kan sette like stor pris på mine barn som deres kjødelige far kan... :-(

Alle gode råd, tips og erfaringer taes imot med takk!

Og et lite spørsmål til slutt; tror dere kvinner kan være mer kritiske til sine stebarn enn det menn er? (Litt generaliserende kansje men...)

[Gjest Anonymous]

hei...jeg er en mor til to barn(og ikke akkurat englebarn )

Jeg traff samboeren min for nesten fire år siden...og jeg kan med hånden på hjerte si at han elsker mine barn,som nå er blitt 7 og 9 år...

Han sier at det er vondt til tider at de ikke er hans egne...han kjefter,koser,klemmer trøster og hjelper de med lekser osv...som om han var deres far(barna mine har kontakt med deres far også)

Jeg er vel heldig som har fått en slik ste-far til mine barn.Tror det er viktig å lå han få være med på oppdragelsen,og gi ris og ros..det kan være vanskelig å bli glad i et barn,man ikke kan kjefte på(når det trengs)!!

Tror nok du vil finne en god stefar til dine barn,da du ikke ville ha nøyet deg med noe annet!!!

[Gjest Fighter]

Det var mange spørsmål som dukket opp i hodet mitt, og jeg håper mange tar seg tid til å svare.

Er det vanskelig å elske barn som ikke er ens egne, helt uten forbehold? Tror du det er av betydning hvor gammelt barnet/ barna er når de får stefar/ stemor? Tror du det hadde vært lettere å få et godt og nært forhold til barnet dersom det var dere som hadde den daglige omsorgen?

Jeg er stemor. Barna er i skolealder og var også det da jeg ble kjent med dem. Nå ha jeg kjent dem i ca 14 måneder. De er utrolig skjønne. Jeg er blitt veldig glad i dem selv om de ikke er mine egne. De er jo ikke mine så jeg har vel et anderledes forhold til dem enn moren er. Likevel føler jeg at forholdet er nært, at de stoler på meg og er glade i meg. Det er mange måter å være glade i mennesker på, jeg tror kjærligheten mellom forelde og barn er unik, men at jeg likevel kan føle kjærlighet overfor barna. Som i at jeg savner de når de ikke er her, vil de alt godt, vil hjelpe dem hvis de trenger hjelp, blir bekymra hvis de ikke har det bra o.s.v.

Jeg syns selv at ungene mine er vidunderlige, men skjønner at mange sikkert ikke oppfatter dem som det. Hva om jeg havner i en situasjon der barna mine får en stefar som ikke liker dem? Sånt kan jeg jo ikke forutse på forhånd. Hva om han begynte å grue seg til barna mine kommer hjem? It breakes my heart... De skal virkelig slippe å oppleve det.

Mennesker er forskjellige og reagerer forskjellige. Da jeg ble sammen med mannen min valgte jeg også å ha barna hans som en del av livet mitt. Du finner deg sikkert en mann, men han må være innstilt på at barna dine er en del av livet ditt og vil bli en del av livet hans. Barna dine er en del av deg på samme måte som andre ting i livet ditt, liker han dem ikke får du finne noen som gjør det. Har en bekjent som er stefar, det går veldig bra. Jeg tror dette har mye med innstilling å gjøre.

Er det noen som har positive erfaringer med det å ha stebarn?

Huff. Jeg fikk nesten lyst til å sette meg ned å grine, over at jeg aldri kan gi barna mine gode nok oppvekstvilkår, ettersom en stefar aldri kan sette like stor pris på mine barn som deres kjødelige far kan... :-(

Jeg tror du tar godt vare på ungene dine og at du vil finne en mann som kan være glad i de.

Og et lite spørsmål til slutt; tror dere kvinner kan være mer kritiske til sine stebarn enn det menn er? (Litt generaliserende kansje men...)

Å være kritiske til stebarn tror jeg ikke har noe med kjønn å gjøre, men med personlighet. Folk har forskjellige toleransegrenser og forventninger både til barn og voksne.

Lykke til!

[Bø]

Vet du hva; det var UTROLIG godt å høre. Jeg har ikke tidligere tenkt tanken at det er mulig å IKKE elske barna mine.

Men selv om jeg finner en flott mann, så kan fremdeles eksen min finne seg en dame som ikke liker/ blir glad i dem.

[-hild]

Hei!

Jeg er stemor til en nydelig gutt som går i 1 klasse nå - han ble jeg kjent med da han var 2 år - og det vil jo si at han var så liten da jeg kom inn i livet hans at han ikke husker et liv uten meg.

Min mann har omsorgen for gutten sin alene - mens han har samvær med sin mor, og samarbeidet mellom foreldrene fungerer ikke alltid like knirkefritt, men jeg prøver å unngå å havne mellom barken og veden. Jeg er ikke perlevenner med mamma'n hans, men vi har en hyggelig tone når vi snakker sammen. Så den biten fungerer greit.

Ja, jeg kan med hånden på hjertet si at jeg er utrolig glad i den gutten, selv om han ikke er mitt eget kjøtt og blod. Jeg er villig til å gjøre veldig veldig mye, og strekke meg kjempelangt for at han skal ha det bra. Så gir han meg også mye glede - jeg husker enda første gang han krabbet opp på mitt fang for å kose, jeg smilte fra øre til øre.

Jeg var selv litt reservert til å begynne med, redd for å bli for glad i guttungen - rett og slett for å beskytte både ham og meg for et evt. samlivsbrudd. Men det er grenser for hvor lenge man kan holde et barn på "armlengds avstand", og følelser er det veldig vanskelig å styre. OG som jeg sier - jeg er utrolig glad i den gutten!

Nå har han blitt storebror, og jeg er mamma for første gang - men jeg kan vel si at jeg har to barn, en jeg har "fått" og en jeg har født. Det er mulig at følelsene for babyen er annerledes, henne har jeg jo hatt inni magen min, og får lov til å følge henne fra hennes første spede skrik. Men jeg er ikke redd for at det skal bli noe problem - jeg har kjærlighet nok å gi til begge, og aldersforskjellen er heldigvis såpass stor, at det som evt måtte bli av forskjellsbehandling kan tilskrives aldersforskjellen ikke at jeg er mer eller mindre glad i den ene av dem.

Nå våknet barnet mitt, så da må jeg være mamma - men jeg ville vel egentlig bare fortelle deg at noen ganger går det helt fint, og du skal ikke behøve å leve livet ditt alene fordi du er redd for hva en ny mann vil føle for dine barn!!

Lykke til!

[Gjest Xavia]

Jeg reagerte litt som deg også...(Kvinnen i hans liv) Det virker som så mange forventer mer av sine stebarn enn sine egne barn. Tenker på disse barna som vokser opp med steforeldre, de føler det nok på kroppen. Kan ikke være lett... Og jeg har en datter som er midt oppi en sånn situasjon.

Selv har jeg et barn fra et tidligere forhold, og er nå samboer med en ny mann. Innser at min datter aldri blir som hans eget, men jeg tror og håper da inderlig at det er ganske sterke bånd mellom dem.

Min datter har ingen kontakt med sin far, /dessverre)og hun kan ikke huske noe fra den tiden vi faktisk bodde sammen. Akkurat det sier i alle fall samboeren min gjør det litt lettere for han å få lov til å føle seg nesten som en ekte pappa. Og det vet jeg han liker. Han blir liksom ikke til stadighet mint på at han bare er ste-pappaen.

[Gjest Gjestestemor]

Jeg er stemor til to skjønne barn på 10 og 8 år. Jeg kom inn i livet deres for ett år siden, og har fulgt debattene her på KG med interesse. Jeg syns vi skriver forbi hverandre, og at for mange ting diskuteres samtidig. Jeg skal forsøke å forklare litt ut fra mitt eget ståsted.

- Om å mislike sine stebarn: Hvis man enkelt og greit ikke liker barna, synes de er uoppdragne og ufyselige, og gruer seg til de skal komme, har man et problem. Jeg har hørt/sett svært få uttrykke slike holdninger. Mitt inntrykk er at dette problemet mest av alt ligger mellom de to voksne, og at det gjerne skyldes steforelderens misnøye med forelderens (manglende) oppdragelse. Min teori er derfor at dette ikke vil inntreffe dersom de to voksne er flinke til å snakke sammen og blir enige om hvilke regler som skal gjelde i felles hjem. I tillegg må man være enige om arbeidsfordelingen.

- Om å bli lei av stebarna sine av og til: Når samboeren min blir lei av gnål og mas, eksploderer han, kjefter og smeller, og gjør det meget klart at han ikke tolererer slik oppførsel. Dersom jeg blir lei, kan jeg verken kjefte eller smelle, eller uttrykke for samboeren hva jeg føler. Steforeldre har liksom ikke lov til å si noe negativt om barna, og forelderen tar det gjerne svært ille opp. Jeg mener det er en menneskerett å bli lei av både foreldrene sine, barna sine, stebarn, venner og ikke minst partneren! Og det må være lov å uttrykke det uten at det blir krisemaksimering. Man skal selvfølgelig ikke si dette til barna, men det må være lov å uttrykke det til partneren og på KG.

- Om å like stebarna sine: Mitt inntrykk er at de aller fleste som har et godt forhold til partneren sin, også liker barna hans/hennes. Man har det stort sett fint sammen, og opptrer som en familie. Jeg liker for eksempel mine stebarn. Likevel kan jeg irritere meg over dem, på samme måte som også samboeren min irriterer seg over dem til tider. Jeg er glad for at de er en del av livet mitt, og føler at det på mange måter har blitt rikere etter at jeg traff dem. Samtidig ser jeg at livet ville vært mye enklere om de ikke var der. Sånn tror jeg mange føler det.

- Om å ville savne dem dersom forholdet tok slutt: Hvorvidt man savner noen, avhenger vel bl.a. av hvor stor grad man har tatt del i hverandres liv. Steforeldre som kun står på sidelinjen, vil nok ikke føle at de har mistet så mye om barna plutselig forsvant ut av livet deres. Dette syns jeg er helt naturlig. Opplevelsen av savn er i tillegg veldig forskjellig fra person til person. Jeg bor selv langt borte fra både venner og familie, men opplever svært sjelden at jeg savner dem. Jeg vet at dette høres helt sykt ut på enkelte av dere, men slik er JEG. Det betyr ikke at jeg ikke er glad i familien min/vennene mine, men jeg er nok en veldig selvstendig person, som ikke styrer livet mitt så mye etter følelsene. Jeg er ikke følelseskald, men sitter sjelden og tenker på at ting skulle vært annerledes enn det de er. Hvis forholdet til samboeren skulle ta slutt, så ville det vært noe jeg måtte ha forholdt meg til. Jeg ville garantert tenkt mye på om barna hadde det bra, men jeg ville nok ikke lengtet etter dem.

- Om å elske dem uforbeholdent: Nei, dette er et for stort krav. Både ”elske” og ”uforbeholdent” er to svært store ord. Jeg elsker ikke samboeren min uforbeholdent, så hvordan i alle dager skal jeg kunne elske barna hans så høyt? Kravet bør heller være at man skal like dem/være glad i dem/kunne leve sammen som en normalt lykkelig familie, selv om ungene oppfører seg som drittunger i blant.

Det er så utrolig mange tabuer ute og går, og det dere ser mye av på KG, er frustrerte stemødre som ikke har noen andre å snakke med om disse tingene. Sannsynligvis har de fleste av oss harmoniske familier egentlig, og går godt sammen med barna. Det er mange utfordringer forbundet med å bli stemor/stefar, men i hverdagen tror jeg likevel det går greit for de fleste.

[Pusekatt]

Applaus til Gjestestemor!!!!

[Englepusen]

Vi er alle forskjellige. Noen er veldig glade i barn, enten de er egne eller andres, andre bryr seg ikke så mye om andres barn men elsker sine egne. Og noen er ikke så veldig opptatt av barn i det hele tatt.

Man må bare finne den rette personen, som har nogenlunde samme holdninger som en selv.

Så selv om noen skriver her at de ikke kommer til å savne stebarna gjelder det garantert ikke alle!

Så jeg tror ikke du har noe å frykte

[Bø]

Kjempeflott innlegg av gjestmor, men jeg hengte meg opp i èn liten detalj:

Samtidig ser jeg at livet ville vært mye enklere om de ikke var der. Sånn tror jeg mange føler det.

Mener du med det at gledene ikke oppveier for sorgene?

Jeg er nok litt sensitiv på området, så jeg oppfatter den påstanden som at du skulle ønske at de ikke var der...

Jeg har en utopisk fantasi om at en mann kan gå helt inn i farsrollen for mine barn, og få et minst like nært forhold til dem som det min eks har. (Ganske enkelt fordi de kommer til å være mere sammen med min nye, enn med min eks.)

Jeg blir rørt og imponert over de menn og kvinner som opprettholder kontakten/ samvær med barn av sin eks, selv om forholdet ryker. At forholdet blir så nært er mitt ideal, men det er trolig mest en drøm...

[Bambi]

Jeg er stemor til to tenåringer. Jeg er glad i dem (faktisk VELDIG glad i den yngste!), men jeg kan nok ikke si "uten forbehold". Det eneste mennesket jeg er glad i uten forbehold, er samboeren min. Han "får lov" til å ha sine feil og mangler, og jeg er like glad i ham uansett. Det var jo en grunn til at jeg ble glad i ham, ikke sant? Og det er for den han er!

Ergo - fordi han er far til to barn, som i sin tørn er en del av ham, er jeg også glad i dem. Jeg hadde nok ikke klart å bli så glad i dem hvis de ikke i tillegg faktisk hadde vært så kjekke unger som det de er, det skal jeg ærlig innrømme. Men her også går det mye på personlighet. Jeg liker da ikke alle mennesker jeg møter like godt - det regner jeg ikke med at andre gjør heller? Det er jo en grunn til at den yngste og jeg har et mye bedre forhold enn det jeg og den eldste har.

Og en ting til: Det kan være ganske tøft å få slengt i trynet under en uoverensstemmelse/krangel/diskusjon at "Du er ikke mora mi..!" Discussion closed! Den sårer dypt når man tross alt prøver å gjøre alt til det beste for dem... Tror nok mye blir lettere uansett når det gjelder ens egne barn (som jeg da dessverre ikke har).

Bambi

[Gjest Gjestestemor]

Mener du med det at gledene ikke oppveier for sorgene?

Jeg er nok litt sensitiv på området, så jeg oppfatter den påstanden som at du skulle ønske at de ikke var der...

Det er et litt vanskelig spørsmål å svare på, og du tok meg litt på sengen nå.

Nå som de er der, og jeg har blitt kjent med dem, så har de selvfølgelig blitt en del av livet mitt. De har også blitt min nærmeste familie. Selvsagt ville jeg ikke vært dem foruten. På den annen side: Hvis jeg hadde kunnet velge da jeg traff samboeren min om han skulle ha barn eller ikke, så ville jeg nok ha valgt "ikke".

Skal prøve å sette opp en liste med gleder og utfordringer:

Utfordringer:

• - Det er vanskelig å balansere mellom å bry seg for mye og bry seg for lite. Dette er nok først og fremst en utfordring for kvinner, dvs stemødre, siden stefedre i mindre grad blir møtt med de samme forventningene/fordommene.

- Man kan ikke styre livet sitt selv, men er avhengig av å koordinere ferier og diverse med partnerens eks. Dette er en utfordring dersom forholdet mellom barnas foreldre er komplisert.

- Man får plutselig deltids/fulltidsansvar for barn. Dette er nok mest av alt en overgangs-utfordring. Biologiske mødre/fedre får vende seg til med å bli foreldre gjennom først å planlegge å få barn, deretter gå graviditet, og så følge barnets utfordring gradvis gjennom oppveksten. Jeg ble ”halvtidsmor” til 2 barn over natten. Det tar litt tid å vende seg til at man må oppføre seg som en voksen :-)

- Man skal leve sammen med barn som man egentlig ikke har rett til å oppdra. Jeg vet at denne utfordringen hos noen er eliminert ved at stemor/far også er fullt ut med på barneoppdragelsen. Hos oss er det ikke slik, og jeg synes det kan være frustrerende å skulle være vitne til at ting blir gjort på en annen måte enn jeg ville gjort det – uten å kunne si for mye.

- Barnet elsker deg ikke uforbeholdent. Det er mye fokus på steforelderens følelser for barnet, men for meg er også det motsatte en utfordring. Jeg kan gjøre alt jeg kan for at vi skal ha det hyggelig, men likevel bli møtt med sure barn. Dette gjør meg usikker, fordi jeg da kan tolke det som at de ikke liker meg, eller bli redd for at de plutselig skal slutte å like meg. Foreldre blir selvsagt møtt av akkurat de samme reaksjonene hos barna sine, men VET at barna likevel er glad i dem.

- Det kan lett oppstå misforståelser, siden partneren ofte er sår for kommentarer/tips/innblanding. Dette var jeg inne på i mailen over. Selv om foreldre har lov til å si at de er lei av barna, kan ikke steforeldre si det. I går sa jeg for eksempel til samboeren at ”åh, nå var det deilig å få ungene til sengs”. Han ble såret, og tok det som et signal på at jeg ikke likte å være sammen med barna… Den samme ”sårheten” oppstår også dersom jeg blander meg inn i barneoppdragelsen. Det virker som om foreldre er veldig var for kritikk når det gjelder barna deres og barneoppdragelsen de driver. Det forstår jeg, men man må skille mellom kommentarer fra partneren sin, og kommentarer fra nabodamene..

Gleder:

• - Partneren. For å beholde mannen/damen, må man ta imot barna også.

- Alle gangene barna ser på deg og ler eller smiler.. eller man får en klem…

- Man får muligheten til å del i barnets spennende lille verden, med rare ideer, morsomme innfall og artige øyeblikk…

- Ved å få omsorg for barn, får man muligheten til å daglig gjøre noe for at andre skal ha det bra… Alt handler ikke lenger bare om en selv, og det er en god følelse

- Man har en unnskyldning for å reise til Legoland/Liseberg/EuroDisney ++ :-)

- Man blir kjent med de personene barna er, og blir glad i dem som personer, ikke bare som samboerens barn.

- Man får bidra til å skape trygge rammer for et lite menneske, og følge det gjennom sorger og gleder.

- Man får (som regel) masse kjærlighet som man ellers ikke ville fått.

- Man får øve seg litt før man får egne barn… Jeg trodde ting var så enkelt… at grensesetting var piece of cake… Samboeren min og barna hans har lært meg masse om smidighet..

- Man får se partneren sin som forelder. For min del er det fantastisk å se hvor flink han er med ungene!

Det er sikkert mer også, og jeg tror den viktigste gleden er barnas far/mor. Jeg tror ikke det er mange som velger partner FORDI han/hun har barn fra før. Det er vel heller snakk om at man velger partneren på tross av barna. Det betyr ikke at man ikke blir glad i barna også. For meg er mannen så bra at det er verdt alle utfordringene alene. At jeg i tillegg får gledene forbundet med barna på kjøpet, er jo egentlig en bonus…

Det er masse forbundet med det å være steforelder som gjør livet mitt komplisert, og ikke minst forholdet til samboeren min mer komplisert enn det ellers ville vært. Men hvis man er innstilt på å få det til å fungere, så gjør man jo det! Noen av utfordringene vil kanskje alltid være der, mens andre er det jo mulig å løse!

For meg er det egentlig ikke et tema om jeg ville vært foruten barna eller ikke. Selvsagt har jeg stunder der jeg synes utfordringene blir for store. Likevel: Jeg VET at jeg ØNSKER å få dette til, og da er det også det jeg fokuserer på.

Jeg har en utopisk fantasi om at en mann kan gå helt inn i farsrollen for mine barn, og få et minst like nært forhold til dem som det min eks har.

Det kan det godt være at dere klarer, og jeg tror IKKE det er vanskelig å finne en partner som nettopp ønsker det! Samtidig mener jeg at min liste med utfordringer viser at dette ikke bare handler om stefaren/stemorens følelser, men også barnets foreldre, barnet selv og hvordan man kommuniserer i familien. Man kan ikke påtvinge barnet en ny far/mor, og man kan ikke tvinge til seg kjærlighet. Det er heller ikke sikkert at du vil akseptere ham fullt ut som 100% far… For da må du jo også akseptere at han blander seg inn i barneoppdragelsen.. ;-) Ikke helt enkelt alltid, men ønsker alle parter å få dette til, så tror jeg man vil lykkes… Kanskje ikke som en 100 % ukomplisert lykkelig familie, men som en stort sett harmonisk, normalt lykkelig familie…Egentlig kan man vel ikke håpe på mer?

[Gjest Gjestestemor]

Applaus til Gjestestemor!!!!

Takker :bukke:

[Gjest Turi]

*bøyer seg i støvet for gjestestemor og signerer alt hun har skrevet her*

Trenger jo egentlig ikke å svare mer, for det meste er sagt. Men en ting har jeg lyst til å si allikevel:

Jeg er stemor. Og om jeg kunne velge, ville jeg foretrukket at han ikke hadde barn fra før. Men det har IKKE noe med barnet eller mine følelser for ham å gjøre - jeg er så glad i ham at det gjør vondt.

Men jeg skulle ønske jeg slapp å forholde meg til min samboers eks-kjæreste (selv om vi samarbeider godt og har et fint forhold)

Før jeg fikk barn selv, ønsket jeg meg den friheten med kjæresten min som man har når man ikke har barn

Nå som jeg har fått barn, skulle jeg ønske det også var hans første - så han kunne forundre seg som meg, og ikke "ha gjort det før"

og jeg vil ha lov til å føle det, uten at han føler seg støtt av det, for det har virkelig ikke noe med barnet å gjøre.

Ellers tror jeg det aller viktigste tipset for deg å ta med, er å ta det roooolig når du finner en mann. La barna dine få styre tempoet for når din kjæreste kommer på besøk de første gangene, overnatter de første gangene, flytter inn etc. Dermed føler ikke barna seg truet av den nye, kanskje er det til og med spennende. Og da vil stefar også få et mer positivt forhold til barna enn om de er strie fordi de ikke vil ha ham der. Jeg er både stemor og stebarn (har hatt flere stemødre...), og kjenner begge sider...