Skal jeg gi ham en ny sjanse?

[AnonymBruker]

Dette kommer nok til å bli litt langt, så takk på forhånd til dere som gidder å lese alt

Jeg og exen hadde vært sammen en stund når jeg ble gravid. Forholdet hadde allerede her begynt å skrante pga diverse, han kom med småløgner hele tiden, lånte/"stjal" penger fra meg, bortforklaringer og lignende. Vi har helt forskjellige syn på ting, f.eks hva som er ok/ikke ok i et forhold. Jeg vet for eksempel at han har kysset en annen jente på fylla, og han ser ikke hva som var så galt med det. For hans del "var det bare et kyss som ikke betydde noe", og "det var jo på fylla". For min del er slike ting uakseptabelt.

Vi har rett og slett helt forskjellige holdninger på ting. Hadde tenkt på å dumpe ham på dette tidspunktet pga forskjellene våre.

Pga mine prinsipper og holdninger valgte jeg å ikke ta abort. Han var fullstendig klar over mine holdninger til abort da vi ble sammen, så han visste lenge at jeg kom til å beholde dersom jeg blr gravid.

Forholdet ble bare dårligere og dårligere, og jeg slo opp når jeg var 5 mnd på vei.

Nå sitter jeg her, 25 år gammel og gravid uten kjæreste. Jeg elsker babyen min og angrer ikke på valget jeg tok.

Eneste jeg sliter med, er at han prøver å vinne meg tilbake. Lover gull og grønne skoger, og at han aldri kommer til å såre meg igjen. Han skal aldri mer gjøre ditt og datt.

Hodet mitt sier nei, fordi jeg ikke tror han kommer til å forandre seg. Hjertet mitt sier derimot ja, siden jeg fortsatt er utrolig glad i ham og håper han kommer til å forandre seg.

Kan noen banke litt vett inn i meg? Jeg vet jo at mannfolk sjeldent forandrer seg! Og min tillitt til ham er så svekket at jeg ikke tror vi kan få et godt forhold uansett.

Tror at mye av frykten min kommer fordi jeg er redd for å ende opp alene, og at det derfor er bedre å "ta til takke" med min ex

Anonymous poster hash: 98a72...c26

Anonymous poster hash: 98a72...c26

[AnonymBruker]

Nei.

Jeg har vært i en tilsvarende situasjon (bare uten barn), og jeg endte opp med å kaste bort to, tre år til, helt unødvendig, fordi jeg tok ham tilbake.

Heldigvis våknet jeg en dag og innså at han alltid hadde vært feil for meg, og gjorde det slutt igjen.

Du er 25 år, har hele livet foran deg, og kommer ikke til å ende opp alene. Det er ekstremt usannsynlig, selv om du evt måtte se ut som Gollum.

Dessuten er det bedre å være alene, enn med feil person.

Innerst inne vet du selv hva som er riktig for deg. Det er denne følelsen du bør følge; ikke frykten for å bli alene. Å følge frykt, gjør ingen lykkelige..

Og om ikke hensynet til deg selv er nok, tenk på barnet ditt. Ingen unger fortjener å vokse opp med foreldre som er i et ustabilt og dårlig forhold, og med en løgner til far. Da er det bedre med en alenemor, som gjør så godt hun kan!

Det er meget lite sannsynlig at denne typen forandrer seg permanent, så det ender nok med brudd uansett, dersom du tar ham tilbake. Og innen dette nye bruddet inntreffer, kan jo ungen din ha knyttet seg til ham..

Anonymous poster hash: de4cd...f20

[AnonymBruker]

Takk for svar!

Vet jo hva som er fornuftig å gjøre, men samtidig er det jo en trygghet å vite at jeg kan sikre meg mot å være alene.. Tror det er det som stopper meg mest :/

Det er også vanskelig å si at "Nei, nå er det helt slutt. Det finnes ikke en sjanse for oss lenger", å måtte kutte ham ut helt.. Vet liksom ikke hvordan jeg skal si det, vil jo ikke såre fyren, er jo fortsatt veldig glad i ham. Men vi fungerer ikke som et par når det blir seriøst..

Og så er det jo det med brutt tillit. Han har aldri gjort noe annet enn ting som gjør meg usikker og ulykkelig

Anonymous poster hash: 98a72...c26

[AnonymBruker]

Spørsmålet er vel om du vil utsette barnet ditt (som du sier betyr alt for deg) ,for masse krangling og dårlig stemning bare fordi du er redd for å være alene?

Anonymous poster hash: 1cc6a...d65

[AnonymBruker]

Spørsmålet er vel om du vil utsette barnet ditt (som du sier betyr alt for deg) ,for masse krangling og dårlig stemning bare fordi du er redd for å være alene?

Anonymous poster hash: 1cc6a...d65

Det er jo nøyaktig det jeg ikke vil, og derfor jeg ikke ønsker å gå tilbake til ham..

Anonymous poster hash: 98a72...c26

[Gjest anonym]

Hei ts,

kunne du fått han til å jobbe med seg selv? Til å gp til psykolog/terapeut f.eks, og /eller at dere går i samlivsterapi sammen? Da il han jo få mulighet til og evt forandre seg. Tenker siden han blir far, at han kanskje kan være motivert selv også?

[Gjest Bond]

Hvis det er kun ord han kommer med, da er det jo lite grunn å tro på ham. De som lover gull og grønne skoger hver gang noe går galt endrer seg ikke.

Hvis han derimot viser klart, og over lang tid (viktig det at det ikke er snakk om en kort periode med endringene), at han er villig til å gjøre det som må gjøres - da er saken annerledes. Men dette alternativet krever mye arbeid - fra ham og fra dere som et par. Og du kan ikke bare ta ham tilbake, dere kan jobbe med kommunikasjon og samarbeid med mulighet for at dere kanskje kan ende tilbake sammen. Småbarnstiden er stressende, og hvis dere ikke fungerte fra før uten barn, er det mye sm må løses før dere kan bo sammen og være sammen.

Men du må aldri ta ham tilbake kun fordi du tror du ikke kan få bedre. Du kan. Ønsker du et liv med ham? Det er det som er spørsmålet.

Hvis svaret er ja, da kan du nok vurdere det. Men til og med da kommer barnet først - og det betyr at det skal mye arbeid før dere kan ha et fungerende forhold. Er han villig til å gjøre det som må gjøres? Endringene i hans oppførsel, parterapi, kurs om kommunikasjon - hva det nå måtte til? Ikke en uke eller én måned eller to eller tre, men så lenge det trengs?

[AnonymBruker]

Hvis det er kun ord han kommer med, da er det jo lite grunn å tro på ham. De som lover gull og grønne skoger hver gang noe går galt endrer seg ikke.

Hvis han derimot viser klart, og over lang tid (viktig det at det ikke er snakk om en kort periode med endringene), at han er villig til å gjøre det som må gjøres - da er saken annerledes. Men dette alternativet krever mye arbeid - fra ham og fra dere som et par. Og du kan ikke bare ta ham tilbake, dere kan jobbe med kommunikasjon og samarbeid med mulighet for at dere kanskje kan ende tilbake sammen. Småbarnstiden er stressende, og hvis dere ikke fungerte fra før uten barn, er det mye sm må løses før dere kan bo sammen og være sammen.

Men du må aldri ta ham tilbake kun fordi du tror du ikke kan få bedre. Du kan. Ønsker du et liv med ham? Det er det som er spørsmålet.

Hvis svaret er ja, da kan du nok vurdere det. Men til og med da kommer barnet først - og det betyr at det skal mye arbeid før dere kan ha et fungerende forhold. Er han villig til å gjøre det som må gjøres? Endringene i hans oppførsel, parterapi, kurs om kommunikasjon - hva det nå måtte til? Ikke en uke eller én måned eller to eller tre, men så lenge det trengs?

Det er det som er problemet, hver eneste gang han gjør noe som sårer meg, så lover han gull og grønne skoger.. Men så skjer det ingen forandringer :/

Jeg har prøvd lenge å ordne opp i problemene våre, men det hjelper ikke når han er så lite samarbeidsvillig.. Det er alltid noe som kommer i veien for at han ikke klarer å være med på å ordne opp i problemene. En dag er det pga hans adhd, en annen dag fordi han er deppa pga ditt og datt.. Det er alltid en grunn, og jeg prøver forgjeves å ordne opp alene. Og det sier seg selv at det ikke går :/

Jeg vet ikke om jeg ønsker et liv med ham lengre, rett og slett fordi jeg har sett hans verste sider, og de klarer jeg ikke å håndtere over lengre tid.

Anonymous poster hash: 98a72...c26

[Gjest Bond]

Det er det som er problemet, hver eneste gang han gjør noe som sårer meg, så lover han gull og grønne skoger.. Men så skjer det ingen forandringer :/ Jeg har prøvd lenge å ordne opp i problemene våre, men det hjelper ikke når han er så lite samarbeidsvillig.. Det er alltid noe som kommer i veien for at han ikke klarer å være med på å ordne opp i problemene. En dag er det pga hans adhd, en annen dag fordi han er deppa pga ditt og datt.. Det er alltid en grunn, og jeg prøver forgjeves å ordne opp alene. Og det sier seg selv at det ikke går :/ Jeg vet ikke om jeg ønsker et liv med ham lengre, rett og slett fordi jeg har sett hans verste sider, og de klarer jeg ikke å håndtere over lengre tid. Anonymous poster hash: 98a72...c26

Vel - der har du svaret. Han viser jo egentlig ikke noe vilje til å endre seg eller å gjøre det som må gjøres, og dette i seg selv er jo svaret som du trenger for å komme deg videre.

Han tar ikke ansvar for sitt eget liv (i alle fall mtp på det du skriver her), og da er han ikke klar for å være en fulltidsfar og mannen i ditt liv.

Da er det jo bare å innse at livet går videre, og du har noe viktigere i livet ditt nå. Du trenger ikke noen som oppfører seg som en uansvarlig unge i tillegg til babyen akkurat nå.

Det er tungt, men du vet jo egentlig hva du vil. Og du vet også at du kommer til å klare det fordi du har boe mye større i livet ditt - noe som er såpass mye viktigere!

Og til slutt finner du også den mannen som du vil dele alt dette med og som er voksen nok for å være en del av livet ditt