5-åringen vår er så engstelig..

[distrea]

5-åringen vår er ellers en utadvent og bestemt gutt hjemme, og i barnehagen går det også fint, men når det kommer til sosiale ting som barneselskap og allidrett så stopper det opp.. I barneselskapene må en av oss foreldre alltid bli med ham. Vi bør helst stå like bak han når han sitter ved bordet med di andre barna. Og vil helst ikke leke med de andre barna, selv om han leker med di samme barna når han er i barnehagen. Nå skulle han begynne på allidrett der alle guttene fra gruppa hans i barnehagen går, men han ville ikke bli med å springe ilag med dem. Nektet å ta på seg gymsko i det hele tatt! Har prøvd å sende han med en venn fra barnehagen og mammaen hans, tenkte kanskje at det hjalp, men han satt bare i en krok og såg på. Ville ikke være med å delta da heller. Vi har også prøvd å oppmuntre ham til å lære å sykle, men det er også for 'skummelt'. Mens de andre barna han kjenner har lært seg dette, tør ikke han. Vi har oppmuntret han og prøvd å gi han selvtillit, men vet ikke hva som må til.. Han tør jo heller ikke å gå til nabojenta lenger som han alltid gjorde før, han vil helst at vennene skal komme hjem til han. Føler dette er blitt til et problem som bare vokser, selv om vi som foreldre prøver å gi han trygge goe grenser..

Noen som har vært borti det samme og kan gi oss noen gode råd??

[charactouy]

Få henvisning til bup/ppt, like godt først som sist. Det kan høres ut som sosial angst eller lignende problematikk, og jeg anbefaler på det sterkeste å få det utredet så snart som mulig. Dersom det er en angstlidelse, vil det mest sannsynlig bare bli verre med tiden og dermed vanskeligere å komme ut av.

[AnonymBruker]

Tja, det behøver absolutt ikke dreie seg om sosial angst. Han er ganske liten enda, og det er ikke noe rart at han føler seg usikker i nye situasjoner. I en gruppe barn, vil det stort sett alltid være noen som er som din gutt. Sjenert og forsiktig av natur. Men det behøver ikke dreie seg om angst.

Det er viktig at dere ikke holder han vekke fra slike situasjoner, men dere må heller ikke presse han. Ikke få han til å føle dårlig samvittighet eller skam over sin egen oppførsel, det tar knekken på selvtilliten en gang for alle. Han blir nok sikker tilslutt, han trenger bare litt ekstra tid.

Anonymous poster hash: 4f197...9a4

[AnonymBruker]

Hvordan har han vokst opp?

Min erfaring er at barn med feks store familier, eller veldig sosiale foreldre som lever litt hektisk og sosialt er tryggere enn de som stort sett omgås foreldrene sine.

Rett og slett fordi de tilpasser seg nye omgivelser til stadighet og vet hvor den trygge basen er.

Anonymous poster hash: d3f56...5c4

[AnonymBruker]

Jeg ville også anbefalt å snakke med barnehagen/legen og få kontakt med BUP/PPT og se om det er noe som kan gjøres.

Vi har hatt en gutt som var generelt engstelig for alle nye situasjoner. Holdt seg alltid i bakgrunnen, og håndterte veldig dårlig situasjoner der det var mange barn.

Etter samtaler med barnehagen, viste det seg at han også skygget unna når mange barn ble med i leken der, og holdt seg mye for seg selv. (Samtidig som han var godt likt, og hadde mange venner. )

Vi fikk mye støtte de siste årene i barnehage, der det ble fokusert på å lære han sosiale koder og regler når flere leker sammen. Noe som førte til at ved skolestart var behovet for støtte helt borte.

Vi har helt ny unge, som har en stor vennekrets, og som leker fint med mange. Han trives i stor klasse, og har ikke problemer med å forholde seg til store grupper.

Nye situasjoner er heller ikke noe problem lenger.

Er veldig takknemlige for at vi fikk hjelp fra PPT til den lille innsatsen som trengtes for å få dette på plass før skolestart.

Anonymous poster hash: 36b3a...ab2

[AnonymBruker]

Snakk med barnelege. Jeg var lignende da jeg var liten, og fikk senere store problemer siden det ikke ble gjort noe da jeg var liten. Jeg har hatt det jævlig, og det har ødelagt store deler av livet mitt. Jeg jobber fortsatt med å komme over problemene mine, jeg har sosial angst, noe som utviklet seg sterkere i pubertenen og etter puberteten. Jeg blir så sint når folk prøver å bortforklare med at " det er sikkert bare en fase" o.l. Kanskje gutten ikke har det så bra inni seg? Jeg kan huske at jeg følte meg trist og annderledes da jeg var liten. Selvfølgelig er det ikke sikkert at det er noe "galt" med sønnen din, men det er mye bedre å være på den sikkre siden, og ta tak på det nå når han fortsatt er liten.

Lykke til

P.S jeg vil også anbefale deg å følge ditt mammahjerte, det er ikke sikkert legen eller andre ser på det som noe problem. Så ikke bare godta hva legene sier.

Anonymous poster hash: 64f75...c7f