Stakkars mannen min

[AnonymBruker]

Når vi diskuterer og krangler så eksploderer jeg helt, roper og skriker. Jeg er selvfølgelig aldri voldelig og jeg får uendelig dårlig samvittighet etterpå, men jeg klarer virkelig ikke kontrollere det. Kjefter aldri på barna på den måten, roper veldig sjeldent til dem! Og da roper jeg ikke på samme måte. Roper aldri til han foran barna heller, vet ikke hvordan det har seg egentlig. Kanskje jeg faktisk klarer å kontrollere det mer enn jeg tror. Tips? Flere som eksploderer når dere blir sint men som har funnet en måte å roe det?

Anonymous poster hash: c1027...f62

[AnonymBruker]

Når vi diskuterer og krangler så eksploderer jeg helt, roper og skriker. Jeg er selvfølgelig aldri voldelig og jeg får uendelig dårlig samvittighet etterpå, men jeg klarer virkelig ikke kontrollere det. Kjefter aldri på barna på den måten, roper veldig sjeldent til dem! Og da roper jeg ikke på samme måte. Roper aldri til han foran barna heller, vet ikke hvordan det har seg egentlig. Kanskje jeg faktisk klarer å kontrollere det mer enn jeg tror. Tips? Flere som eksploderer når dere blir sint men som har funnet en måte å roe det?

Anonymous poster hash: c1027...f62

Du kommer til å skremme han ut av livet ditt om du fortsetter sånn, kanskje det er motivasjonen du trenger? Jeg skriker aldri til min kjære, vet ikke hvorfor men det føles bare unaturlig å heve stemmen til han. Vi er tross alt voksne.

Anonymous poster hash: c7b9b...20f

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen der ja!

Og nei - jeg har ikke funnet en måte å roe det.

Det er min måte å få utblåsning på, beklageligvis.

Du er mor - kanskje travelt opptatt med henting i bhg/skole, jobb, fotballtreninger og korpsøvinger, husarbeidet tar ALDRI slutt, og du er drittlei av å vaske mannen din sine skitne boxere, barnas grisete klær, lei av å tråkke på leker og våtservietter...

Når var sist du fikk litt meg-tid?

Er litt vanskelig å gi et fornuftig svar når jeg ikke har eksempler på hva som trigger deg?

Anonymous poster hash: 0aa73...ce2

[Gjest Gjest]

Når vi diskuterer og krangler så eksploderer jeg helt, roper og skriker. Jeg er selvfølgelig aldri voldelig og jeg får uendelig dårlig samvittighet etterpå, men jeg klarer virkelig ikke kontrollere det. Kjefter aldri på barna på den måten, roper veldig sjeldent til dem! Og da roper jeg ikke på samme måte. Roper aldri til han foran barna heller, vet ikke hvordan det har seg egentlig. Kanskje jeg faktisk klarer å kontrollere det mer enn jeg tror. Tips? Flere som eksploderer når dere blir sint men som har funnet en måte å roe det?

Anonymous poster hash: c1027...f62

Ta ut agressiviteten på noe annet, f.eks fysisk utholdenhetstrening eller med boksehansker på "bokse-sekk"

.

Bestem deg for å ikke utsette mannen din for mer av denne dårlige og ødeleggende oppførselen din.

Skriv liste over de tingene som opptar deg og som du har behov for å diskutere med han om. Be han om å skrive en tilsvarende liste.

Sett av tid til daglige konstruktive samtaler angående ting dere samarbeider om (barna, dere, hus og hjem, osv). Kanskje etter middagen mens barna leker/ gjør lekser?

Lag gjerne en liste med punkter for hva du ønsker å diskutere med han inkl. forslag til løsning på evt utfordringer, og gi han listen på forhånd (forbered din motpart), + at han gjør det samme.

Evt sinnemestringskurs. Men det ser ut til at du greier å kontrollere sinnet ditt i og med at du ikke oppfører deg slik foran barna. Tenk over hvordan det er for mannen din å oppleve deg slik som du beskriver.

Lykke til!

[Gjest Mupsi]

.

Endret 23. september 2013 av Mupsi

[AnonymBruker]

Hvis du skriker skjellsord og går til verbalt angrep på ham så er det psykisk vold. Jeg bodde sammen med en som gjorde det for "ingenting" - dvs han gjorde det når andre ting plaget ham. Jobb, ting andre sa, tidligere opplevelser, ...

Jeg sliter mye mer med den psykiske volden en den fysiske volden jeg opplevde i forholdet. Du bør altså ikke la det bli en sovepute at du ikke er fysisk voldelig.

Det var bedre de gangene han var redd for at "jeg hadde fått nok" og den gangen han jobbet aktivt med denne boka. Jeg tror at man kan endre slike mønstre, om man vil og orker å jobbe med det. Da må man også innse hva det faktisk gjør med de som blir utsatt for utbruddene. Ikke bare unnskylde seg at det er "bare ord". De ordene er ofte godt valgt for nettopp å gjøre vondt. Om man skal gå rundt på tærne for å være redd for neste utbrudd, så ødelegger det livsglede og energi over tid.

Anonymous poster hash: bbe49...c35

[RoH]

Den eneste som du kan forandre er deg selv.

Når du TS viser såpass innsikt at du selv innser at du faktisk har et problem og du tydeligvis ønsker og gjøre noe med det er jo dette bra.

Det fins en rekke teknikker for mestring av sinne, endring av adferd, men det koster faktisk at en må være ærlig med seg selv, definere det en ønsker og forandre og jobbe med det.

Måten en takler stress, sinne og problemer er ofte noe vi har lært når vi var små. Altså "arvesynd", forhåndsprogrammert adferd.

Start f.eks. med å sett av tid til og prate om forholdet, Prat ut om familien og de hverdagslige problemene. Lag en liste hvor problem a. gis høyeste prioritet osv. Ta dette opp helst i en situasjon dere begge er komfortable. Eventuelt få en eller annen tredjeperson inn på banen.

Lykke til dette fikser du .

[Suss81]

Hva med å ta time-out når du føler at skrik eller ukvemsord er rundt hjørnet? Krangler med min kjære utarter aldri i ukvemsord eller brøl fra noen av oss, men en jeg datet før han var rett og slett ett helvete å kommunisere med. Jeg må innrømme at jeg hylte til han innimellom når han holdt disse dialogene hvor han skulle kritisere meg uten at jeg fikk komme med motargumenter, selv om jeg da også var yngre så rettferdiggjør det det ikke. Det jeg fant ut med han var jo høyere jeg pratet, jo mere tok han av. Så de siste kranglene vi hadde så tok jeg meg selv i nakkeskinnet og forholdt meg helt rolig, tenkte meg nøye om før jeg svarte og holdt reaksjonene mine inne når han komm borti triggerpunktene mine. Først ble han eitrende forbanna fordi han ikke fikk noen reaksjon av meg å slang kommentarer om at jeg ikke brydde meg (dramaking til tusen)og prøvde å provosere meg til jeg sprakk, men etterhvert som tiden gikk så klarte vi altså å ha dialoger i stede for krangler hvor vi snakket sammen i stede for å skjelle på hverandre. Så her burde du svelge unna kameler som vann TS....

Jeg var skikkelig eitrande hissig før helt til en mann fikk opp øynene mine og sa til meg: Er det virkelig verdt å undergrave hele forholdet kun fordi det er så viktig for deg å få trumfet igjennom at din mening er den riktige?

Alt i alt så er det ikke viktig å ha rett hele tiden......for å få ett samliv til å fungere så må man nødt til å svelge litt kameler innimellom, det er tross alt to forskjellige mennesker med to forskjellige sjeler som skal prøve å fungere sammen som EN. Det er da ikke riktig at den ene da hele tiden skal bli undergravet fordi den ene er sterkere i vilja enn den andre.

[AnonymBruker]

Har i mange år slitt med innestengt sinne og frustrasjon selv som de nærmeste har måtte gjennomgå. Nå er jeg en av de roligste personene jeg vet om.

For meg hjalp det å gå i skogen og hyle regelmessig, sint som glad! Fikk også hjelp av en psykiatrisk sykepleier til å grave opp i hvorfor jeg var sint, triggere og tips for å beherske meg.

Den dag i dag kan jeg ha lyst til å knuse askjetter og skrike i sinne noen ganger, men det er ikke verdt det, og trangen forsvinner så fort jeg puster dypt og går 'ut av meg selv' og ser situasjonen i fugleperspektiv.

Anonymous poster hash: 282e3...355

[Gjest Heartbeat]

Ja, da jeg var yngre kunne jeg ha slike utbrudd. Nå er jeg heldigvis voksen og vet bedre at det ikke fører noe med seg å rope og skrike.

Det blir bare verre. Det beste er å snakke sammen på en ordentlig måte.

[AnonymBruker]

Var gift med en som lot sinne gå til hode på seg og miste kontroll verbalt. Sliter fortsatt med ettervirkningene. Du har ingen rett til å oppføre deg som du gjør. Ta ansvar for at dette er DITT problem. Ei det og snu hver stein for å gjøre noe med det. Du burde vurdere å gå i terapi. Din kjære vil gå fra deg eller ødelegges sakte men sikkert eller begge deler.

Anonymous poster hash: 574dd...383

[Demether]

Jeg blir også mye sintere på kjæresten enn jeg blir på barna og alle andre. Jeg blir så sint at jeg får tåkesyn av og til, men likevel slår jeg ikke og kaller ham ikke stygge ting heller. Du går jo tydeligvis ikke helt amok du heller; knuser ting, sparker og slår, så du må jo ha grenser. Du må vel jobbe med å flytte grensene til et mer akseptabelt sted kanskje? Prøv å tenke på at han kommer til å huske de stygge tingene du sier og synet av deg der du står og skriker og tenke på det neste dag, så kanskje du klarer å beherske deg? Jeg er så "heldig" at jeg stammer og gråter når jeg blir sint, så jeg er nok hverken imponerende eller skummel når jeg blir virkelig rasende.

Terapi kan hjelpe hvis du ikke føler at du har kontroll.