Hva er det beste for barna - noen med erfaring og råd?

[Gjest Yohoo]

Lang historie kort: Jeg og mannen min er veldig forskjellige. Jeg bærer ansvaret for alt her hjemme, som tilsvarer 150% stilling. Vi har et barn med spesielle behov. Mannen min går på jobb og har ellers nok med seg selv. Jeg er utslitt, overarbeidet og føler meg totalt sviktet. På tross av flere runder samlivsterapi, klarer vi ikke å kommunisere eller se hverandre...ender alltid i en verbal krig, der man føler at man holder hus med sin verste fiende. Slik har det vært i 12 av 13 års ekteskap. Fordi han står bedre bemidlet enn meg, er jeg redd for å miste hovedomsorgen for barna, og at han flytter tilbake til sin hjemkommune på andre siden av landet. De er enda små, mellom 4-7 år. Jeg har ikke vært i arbeid de siste årene grunnet belastende familiesituasjon med påfølgende helseplager. Han er ikke egnet til å ha hovedomsorgen av flere årsaker, men få jeg kan vise til "på papiret". Dersom vi havner i retten, vil han ha flere advokater i familien til å hjelpe seg. Jeg tør ikke bryte ut av samlivet på grunnlag av overnevnte, og føler meg dermed fanget i hjemmet uten særlige valgmuligheter. Barna reiser jeg aldri fra frivillig, og det ser ut til at han ikke har tenkt å dra noe sted heller, på tross av at vi unngår hverandre mest mulig. Denne situasjonen MÅ være skadelig for barna på sikt, og det ønsker jeg ikke! Men jeg er livredd for hva konsekvensene kan bli dersom jeg bryter ut. Er svært sterk mentalt, men denne situasjonen er deprimerende...hvordan skal jeg ta tak i dette, juridisk og ellers?

[Gjest Gjest]

Lang historie kort: Jeg og mannen min er veldig forskjellige. Jeg bærer ansvaret for alt her hjemme, som tilsvarer 150% stilling. Vi har et barn med spesielle behov. Mannen min går på jobb og har ellers nok med seg selv. Jeg er utslitt, overarbeidet og føler meg totalt sviktet. På tross av flere runder samlivsterapi, klarer vi ikke å kommunisere eller se hverandre...ender alltid i en verbal krig, der man føler at man holder hus med sin verste fiende. Slik har det vært i 12 av 13 års ekteskap. Fordi han står bedre bemidlet enn meg, er jeg redd for å miste hovedomsorgen for barna, og at han flytter tilbake til sin hjemkommune på andre siden av landet. De er enda små, mellom 4-7 år. Jeg har ikke vært i arbeid de siste årene grunnet belastende familiesituasjon med påfølgende helseplager. Han er ikke egnet til å ha hovedomsorgen av flere årsaker, men få jeg kan vise til "på papiret". Dersom vi havner i retten, vil han ha flere advokater i familien til å hjelpe seg. Jeg tør ikke bryte ut av samlivet på grunnlag av overnevnte, og føler meg dermed fanget i hjemmet uten særlige valgmuligheter. Barna reiser jeg aldri fra frivillig, og det ser ut til at han ikke har tenkt å dra noe sted heller, på tross av at vi unngår hverandre mest mulig. Denne situasjonen MÅ være skadelig for barna på sikt, og det ønsker jeg ikke! Men jeg er livredd for hva konsekvensene kan bli dersom jeg bryter ut. Er svært sterk mentalt, men denne situasjonen er deprimerende...hvordan skal jeg ta tak i dette, juridisk og ellers?

Har han vært voldelig mot deg, fysisk eller psykisk?

Kan du evt kontakte Juridisk rådgivning for kvinner (JURK)? http://www.jurk.no/

[Jimmi]

Det er vel ikke lov å flytte ut av kommunen med barna lengre uten samtykke fra den andre foreldren?

Min eks hadde også advokater i omgangskretsen som skulle ta fra meg omsorgen og det som værre var.

Når det kom til stykket og jeg klarte å stole på meg selv viste det seg at han ikke egentlig hadde noe ønske om å ta seg av barna på daglig basis. 3 barn under skolealder- med hans krevende jobb. Til og med han forstod at det aldri ville gå!

Det beste for barna er å ha en fornøyd mor.

[AnonymBruker]

Det beste for barna er å ha foreldre som samarbeider godt. Dersom dere går fra hverandre er det viktig at du ikke for en hver pris prøver å kjempe mot ham. I utgangspunktet skal barna ha god kontakt med begge foreldre. Det fungerer selvfølgelig ikke alltid, og ikke alle egner seg som foreldre, men altfor mange lar sinnet de har mot eksen gå ut over samarbeidet med barna.

Ikke dra inn advokater før du har prøvd litt!

Det at han er økonomisk bedre stilt enn deg betyr ikke at han får barna. I hvert fall ikke hvis du har hatt hovedansvaret til nå.

Hvorfor tror du at han vil ønske å ta dem med seg?

Anonymous poster hash: 5776c...89f

[Gjest Yoha]

Takk for svar, jeg er fortvilet og det er fint å få innspill.

Barna er veldig avhengige av meg, for det er jo meg de kan stole på mtp ALL oppfølging, å bli sett, mat/lekser/klær, sosiale aktiviteter osv osv. Jeg vil alltid prioritere de foran alt annet, sånn er det bare.

Han er ikke voldelig, men totalt urealistisk og fraværende når det gjelder hva familieliv og oppfølging av barn krever. Hatt flere sidesprang, økonomisk utroskap, andre løgner, frivillig reising i jobb for å få mer "egentid", osv osv...Han er utrolig nok likevel fast bestemt på å kjempe for hovedomsorgen. Dersom jeg "vinner" (loosing game uansett dette) vil han flytte langt bort fra barna, for da har han "ingenting" igjen. Han har ikke et gjennomtenkt fokus på barnas behov og hva dette vil kreve av ham. Er mest opptatt av at jeg ikke skal få noe "gratis"... etter å ha født barna hans, ofret egen karriære og helse for barnas skyld. Direkte årsak til mange av mine problemer er manglende hjelp fra han. Eksempelvis spurte jeg om vi kunne spare til min pensjon også, siden jeg jobber som jeg gjør for familien med barn som krever utrolig mye ekstra oppfølging, da bare fnøys han og lo. Så fullblods egoist er han. Og tenker ikke på at det livet jeg lever, vil påvirke barnas liv. Går jeg ut av samlivet, er jeg på egen hånd og han vil sørge for at jeg får minimum.

Det beste for barna er at mor OG far ikke bunn ulykkelig. Klarer ikke skjule at jeg er lei meg, og har mye skjult sinne mot min mann som truer med å detonere når som helst. Men for barnas skyld må jeg holde hodet kaldt, i en potensiell megling er man utelukkende opptatt av min evne til å sette barnas behov først, samarbeidsvilje med far, imøtekommenhet mot saksbehandlere (uansett teite spm), positiv holdning til far, hvem som kan holde barna i sitt kjente miljø (og der er det økonomiske grunnlaget avgjørende). Det jeg er redd for er at tall og fakta, samt hvor god du er til å holde maska, avgjør hvem man tilrår at barna skal bo hos.

Er eller har du vært i en lignende knipe, med påfølgende megling og evt rettsak?

[Gjest Gjest]

Takk for svar, jeg er fortvilet og det er fint å få innspill.

Barna er veldig avhengige av meg, for det er jo meg de kan stole på mtp ALL oppfølging, å bli sett, mat/lekser/klær, sosiale aktiviteter osv osv. Jeg vil alltid prioritere de foran alt annet, sånn er det bare.

Han er ikke voldelig, men totalt urealistisk og fraværende når det gjelder hva familieliv og oppfølging av barn krever. Hatt flere sidesprang, økonomisk utroskap, andre løgner, frivillig reising i jobb for å få mer "egentid", osv osv...Han er utrolig nok likevel fast bestemt på å kjempe for hovedomsorgen. Dersom jeg "vinner" (loosing game uansett dette) vil han flytte langt bort fra barna, for da har han "ingenting" igjen. Han har ikke et gjennomtenkt fokus på barnas behov og hva dette vil kreve av ham. Er mest opptatt av at jeg ikke skal få noe "gratis"... etter å ha født barna hans, ofret egen karriære og helse for barnas skyld. Direkte årsak til mange av mine problemer er manglende hjelp fra han. Eksempelvis spurte jeg om vi kunne spare til min pensjon også, siden jeg jobber som jeg gjør for familien med barn som krever utrolig mye ekstra oppfølging, da bare fnøys han og lo. Så fullblods egoist er han. Og tenker ikke på at det livet jeg lever, vil påvirke barnas liv. Går jeg ut av samlivet, er jeg på egen hånd og han vil sørge for at jeg får minimum.

Det beste for barna er at mor OG far ikke bunn ulykkelig. Klarer ikke skjule at jeg er lei meg, og har mye skjult sinne mot min mann som truer med å detonere når som helst. Men for barnas skyld må jeg holde hodet kaldt, i en potensiell megling er man utelukkende opptatt av min evne til å sette barnas behov først, samarbeidsvilje med far, imøtekommenhet mot saksbehandlere (uansett teite spm), positiv holdning til far, hvem som kan holde barna i sitt kjente miljø (og der er det økonomiske grunnlaget avgjørende). Det jeg er redd for er at tall og fakta, samt hvor god du er til å holde maska, avgjør hvem man tilrår at barna skal bo hos.

Er eller har du vært i en lignende knipe, med påfølgende megling og evt rettsak?

Hans reaksjon (merket i fet skrift), høres ikke god ut.

Kjenner du igjen ting fra denne artikkelen:

http://psykologivirkeligheten.blogspot.no/2013/09/juridisk-terapi.html?utm_source=feedburner&utm_medium=feed&utm_campaign=Feed:+Psykologivirkeligheten+%28psykolog%28i%29virkeligheten%29

[AnonymBruker]

Takk for svar, jeg er fortvilet og det er fint å få innspill.

Barna er veldig avhengige av meg, for det er jo meg de kan stole på mtp ALL oppfølging, å bli sett, mat/lekser/klær, sosiale aktiviteter osv osv. Jeg vil alltid prioritere de foran alt annet, sånn er det bare.

Han er ikke voldelig, men totalt urealistisk og fraværende når det gjelder hva familieliv og oppfølging av barn krever. Hatt flere sidesprang, økonomisk utroskap, andre løgner, frivillig reising i jobb for å få mer "egentid", osv osv...Han er utrolig nok likevel fast bestemt på å kjempe for hovedomsorgen. Dersom jeg "vinner" (loosing game uansett dette) vil han flytte langt bort fra barna, for da har han "ingenting" igjen. Han har ikke et gjennomtenkt fokus på barnas behov og hva dette vil kreve av ham. Er mest opptatt av at jeg ikke skal få noe "gratis"... etter å ha født barna hans, ofret egen karriære og helse for barnas skyld. Direkte årsak til mange av mine problemer er manglende hjelp fra han. Eksempelvis spurte jeg om vi kunne spare til min pensjon også, siden jeg jobber som jeg gjør for familien med barn som krever utrolig mye ekstra oppfølging, da bare fnøys han og lo. Så fullblods egoist er han. Og tenker ikke på at det livet jeg lever, vil påvirke barnas liv. Går jeg ut av samlivet, er jeg på egen hånd og han vil sørge for at jeg får minimum.

Det beste for barna er at mor OG far ikke bunn ulykkelig. Klarer ikke skjule at jeg er lei meg, og har mye skjult sinne mot min mann som truer med å detonere når som helst. Men for barnas skyld må jeg holde hodet kaldt, i en potensiell megling er man utelukkende opptatt av min evne til å sette barnas behov først, samarbeidsvilje med far, imøtekommenhet mot saksbehandlere (uansett teite spm), positiv holdning til far, hvem som kan holde barna i sitt kjente miljø (og der er det økonomiske grunnlaget avgjørende). Det jeg er redd for er at tall og fakta, samt hvor god du er til å holde maska, avgjør hvem man tilrår at barna skal bo hos.

Er eller har du vært i en lignende knipe, med påfølgende megling og evt rettsak?

Jeg har ikke vært gjennom dette selv, men har jobbet med det. De aller fleste blir enige om barnefordelingen enten i megling eller i forberedende rettsmøte. De er vant til disse situasjonene og lar seg ikke så lett lure. Det er sikkert mange skrekkhistorier ute og går, men husk at en slik sak har alltid to sider og veldig sterke følelser involvert!

Som du sier: hold hodet kaldt, ikke krangle og vær åpen for å finne en løsning. Det er det du kommer lengst med!

Anonymous poster hash: 5776c...89f

[Gjest Gjest]

Sannheten få foreldre som skiller seg ønsker å høre er at det skal være temmelig ille i et hjem hvis det skal være bedre for barna at foreldrene skilles enn at de er en familie med mor og far. Å la barn farte annenhver uke mellom to hjem er et risikabelt eksperiment på barnas trygghetsfølelse.

Men for foreldrene kan det være bedre å skilles, slik at man får et godt liv. Men å bruke klisjeen at "barna har det bedre med lykkelige foreldre hver for seg enn ulykkelige foreldre sammen" er bare tull. Barn bryr seg ikke så mye om forholdet mellom foreldrene, de bryr seg om at hjemmet er trygt og at foreldrene elsker dem.

Valget tas for at foreldrene skal bli lykkelige.

[AnonymBruker]

Jeg har selv en søster som er advokat. Hub sier at når det gjelder å få hoved omsorgen for barna så skal mor nærmest være narkoman for at denne skal tilfalle far. I tillegg veier det sterkt at det er du som o hovedsak har tatt deg av barna til nå. Det er meget lite sannsynlig med andre ord at du mister hovedomsorg. Husk at det er hensynet til barnets beste som også vurderes i retten. Det at du har vært hjemme pg fulgt opp barna veier tyngre enn hans økonomi (så fremst dere ikke blir boende på gata). Når dette er sagt så er swt også mulig for dere å bli enig om feks deling av omsorg 50/50. Men dersom dere tar det til retten vil det kun være en av dere aom får den, mens den andre har besøksrett. Håper dere finner ut av det, vet at mange menn kan skremme med å frata omsorg men det er lite sannsynlig. ..

Anonymous poster hash: 8cbab...d44

[AnonymBruker]

Jeg vil også bare påpeke at jeg er helt uenig i at det er bedre for barn nesten uansett å bp med begge foreldrene. . Dette stemmer ikke. Det som kommer ann på er hvordan mor og far greier å samarbeide godt. Barn er veldig vare for stemninger og merker fort om mor og far er sinte på hverandre, da er det bedre med fornøyde foreldre på hver sin kant. Selv om det ideelle er to lykkelige foreldre som bor sammen, så er det altså fullt mulig med et lykkelig barn selv om foreldrene er skilt.

Anonymous poster hash: 8cbab...d44

[Gjest Gjest]

Jeg vil også bare påpeke at jeg er helt uenig i at det er bedre for barn nesten uansett å bp med begge foreldrene. . Dette stemmer ikke. Det som kommer ann på er hvordan mor og far greier å samarbeide godt. Barn er veldig vare for stemninger og merker fort om mor og far er sinte på hverandre, da er det bedre med fornøyde foreldre på hver sin kant. Selv om det ideelle er to lykkelige foreldre som bor sammen, så er det altså fullt mulig med et lykkelig barn selv om foreldrene er skilt.

Anonymous poster hash: 8cbab...d44

Men de to foreldrene som bor hver for seg er ikke automatisk så fornøyde.. Det er det som ødelegger dette bildet litt. Som regel vil den ene skilles (fordi han/hun har en ny) og den andre vil egentlig fortsette familielivet. Og da blir ikke begge like fornøyde og lykkelige. Og at barn skal leve annenhver uke hos mor der hun er lykkelig med sin nye kjæreste og annenhver uke hos far der han er ulykkelig for å ha mistet familie - da hadde det vært bedre å leve i ett hjem med begge foreldrene.