Datter på 4 år med i begravelse ?

[Gjest monak]

Min samboer og jeg har vært sammen i 1 år og bodd sammen i 6 mnd. Jeg har en datter fra før på 4 1/2 år. Morfaren til min samboer døde etter lang tids sykdom for noen dager siden og til uka skal det være begravelse. Min samboer og jeg har vært på besøk hos besteforeldrene hans flere ganger, men min datter har bare vært med 2 ganger. Og da ville hun ikke en gang si hei til morfaren fordi hun var redd han. Kom sikkert av at han er veldig høy og så er hun generelt skeptisk til menn. Min samboer vil at dattern min også skal være med i begravelsen. Kall meg gjerne overbeskyttende eller rar, men jeg er litt skeptisk til dette. Døden er selvsagt en del av livet og det er kanskje greit å få vite hva som skjer, men hun er bare 4 1/2 år. Hun har bare vært på besøk hos besteforeldrene hans 2 ganger tidligere, og hun kjente han ikke så godt. Syns dere det er riktig å ta henne med i begravelsen ? En eller annen gang vil hun jo måtte gå i begravelse, det er jo ikke til å unngå, men er det ikke litt tidlig når hun ikke en gang hadde noe forhold til avdøde ? Skal hun bare være med fordi det er sunt for henne å få vite om døden ? Og fordi familien hans hadde satt pris på det ? Skal jeg la mine egne meninger om hensynet til min datter komme i andre rekke og heller tenke på hva familien hans syns hadde vært "koselig " ? Syns det blir helt feil.

[Gjest gjest1]

Eg syns du skal gjere det du meier er rett. Men du behøver ikkje nekte henne gravferda for å skjerme henne, noko slikt taklar 4-åringar heilt greit. Snakk eventuelt sammen om kva som skal skje før de går. Dersom du vil ta henne med fordi du ynskjer at ho skal lære om døden, men eientleg meiner det er for tidleg - kan du fint la vere.

Gjer som du føler for du.

[~sikka~]

Jeg synes barn bør være med i begravelser. Kanskje ikke like viktig siden hun ikke kjente vedkommende.

Jeg gikk i begravelse for første gang som 19-åring fordi jeg ikke turde å gå i begravelsene før det. Årsaken var at mamma ikke lot meg være med i to begravelser da jeg var liten... første gang var når jeg var 7 og andre gang når jeg var 10. Jeg fikk sikkert inntrykk av at det var noe ekkelt og skummelt.... aner ikke. Men vet ihvertfall at mine barn skal være med i begravelser fra de er små.

[Padmee]

Jeg ville ha tatt henne med hvis det bare var alderen det stod på, synes nemlig ikke det er noe som heter "for liten" når det gjleder begravelser.

Men når jenta ikke har noe forhold til avdøde virker det kanskje litt rart at ho skal være med, med mindre dere vil at ho skal oppfatte det som om at dette er noe dere gjør som en familie. At dette var et familiemedlem også for deg og din datter.

Husker jeg ble tatt med i en begravelse til min morfars søster da jeg var 7-9 år. Jeg hadde ikke noe forhold til denne damen, tror jeg hadde møtt henne en eller to ganger i hele mitt liv, men det var alikevel naturlig at jeg skulle være med fordi det var familie.

Dette er nesten noe du og din samboer må sette dere ned å diskutere, om dere ønsker at dette skal være en familieting, for deg og din datter også, eller om dette er noe som kun hører til i hans familie. Tenk igjennom hvordan dere vil definere min/din/vår familie og handl ut i fra det.

[Usikker]

Jeg hadde med meg min niese på 4-5 år i en begravelse til en dame hun ikke kjente.

Niesen min var nysgjerrige - hun var upåvirket følelsesmessig - hun betraktet alle detaljer med åpent sinn. Jeg hadde fortalt litt i forkant om hva som skulle skje. Hun hadde masse spørsmål i etterkant om forskjellige ting - hun fikk ærlige svar.

Da oldemoren hennes døde et par år etterpå så visste hun hva som skulle skje - og gjett om det var ei som var stolt over å kunne fortelle sine søsken om hva som skjedde i en begravelse

Jeg synes barn skal få være med i begravelse jeg........ selvfølgelig må man "se an" også - barn er forskjellige.

Tror det er viktig å snakke om det i forkant - og å svare på spørsmål i etterkant. Barn spør direkte - og på "sjokkerende" måter av og til, men om de får greie, naturlige og ærlige svar - så tror jeg ikke en begravelse vil by på noe problem.

Husker selv da min farfar døde - jeg var bare 7 år - jeg hadde mange spørsmål som ingen ga meg svar på. (Dette var på slutten av 60-tallet, da var det nok heller sjeldent med barns tilstedeværelse i begravelser vil jeg tro.) På den tiden så snakket man ikke om sånt......... man fortiet det. Noe jeg tror er veldig dumt.........

[Bø]

Bestemoren min døde for noen dager siden, og skal straks begraves. Jeg har bestemt meg for å ikke ta barna mine med meg, (på 3 og 5 år).

Det er mange grunner til det; det kommer til å bli masse gråting i kirka, det kan være vanskelig og forvirrende for ungene å takle. De vil merke at alle kjente og kjære oppfører seg anderledes/ rart, uten at de er fullt istand til å forstå hvorfor.

Jeg vet ikke hvordan jeg selv vil reagere i denne situasjonen. Dersom barna er med, vil jeg trolig legge bånd på meg for ikke å gråte, og det vil jeg ikke. I kirka vil jeg være "fri" til å strigråte. Min mor vil trolig også legge bånd på seg, og kanskje også andre deler av familien.

Ettersom jeg ikke ser at det kommer noe godt ut av at de blir med i kirken, så skjermer jeg dem for det. Men de skal være med på det som skjer i forbindelse med begravelsen, og de skal være med på minnehøytideligheten etterpå.

Jeg syns du skal velge det som føles riktig for deg, og ikke ta hensyn til hva alle andre måtte mene. (Ihvertfall ikke andre enn samboeren din).

[Diaz]

Jeg synes du skal følge din egen magefølse, mener du at din datter ikke har noe der å gjøre synes jeg du skal ha henne hjemme.

Hadde det vært en nær og kjær slekning som hadde dødd, skulle jeg ment at hun måtte bli med for å bearbeide tapet, men det høres ut som datteren din ikke hadde noe forhold til denne mannen, så da er det bedre og la være å ta henne med.

Min datter fikk velge selv da hun var fem år, vi hadde mistet en tante som hun likte god, men hun hadde ikke lyst til å bli med i begravelsen. Nå er hun elleve år, og da hun mistet mormoren sin ifjor var det ikke noe problem for henne å gå i den begravelsen, dessuten da ønsket hun også det selv, for å ta farvel.

Lykke til, og håper dere blir enige

[Furstina]

jag tycker "Kvinnen i hans liv." har en del vettiga synpunkter på detta. En begravning är en väldigt känslomässig tillställning och det kan vara svårt att ha med barnen av den anledningen. Om de sen inte har haft någon närmare relation med den avlidne kanske de inte har egna behov för det?

Om ni tycker barnen är för små för begravningen men att ni ändå behöver något avsked för att markera sorgen kan ni kanske besöka kyrkan i efterhand och gå till graven. Att samtala om det som sker och vara öppen inför det.

Hur de små klarar av att "uppföra sig" i kyrkan och på begravningskaffet efteråt är väl också ett avgörande som måste göras. En del små barn har svårare än andra att sitta stil när det blir tråkigt.

[Gjest monak]

Tusen takk for alle svar :-)

Hadde det vært en nær slektning eller at vi hadde kjent han mye lenger enn det vi har gjort, så hadde jeg ikke nølt med å la henne være med.

Det er det at hun ikke hadde noe forhold til han. Etter å ha vært på besøk der første gang, og jeg sa at vi skulle tilbake, så sa hun at hun var redd for morfaren til samboern min. Og hun hadde samme mening etter 2.besøk.

Men vi kan jo snakke med henne, fortelle henne om hva en begravelse er og hvordan det foregår, og så kan hun jo få si hva hun mener.

Og ut i fra det får vi bestemme hva vi skal gjøre.

Min samboer og jeg har også opplevd tidligere begravelser på hver vår måte. Han beskriver den kommende begravelsen som en fin begravelse og tror det blir "koselig". De begravelsene jeg har vært i tidligere (mormor, morfar, tante og en tidligere skolekamerat) kan jeg ikke beskrive som "koselige". det har heller vært slik at jeg har gledet meg til å komme hjem, fordi det er så trist. Alle var triste, alle snakket om hvordan de hadde dødd osv, og ingen snakket om hvilke gode minner de hadde fra den personen. Jeg var vel ikke mer enn 8-9 år da min mormor døde, og jeg kan egentlig ikke huske så mye av selve begravelsen - jeg sitter bare med en følelse av at jeg syns det var "ekkelt" i mangel på et bedre ord. Men så var det heller ingen som snakket med meg om dette, og jeg satt vel med en del spørsmål som jeg ikke turte å stille og som heller ikke ble besvart.

Vil ikke at min datter skal ha den samme opplevelsen som meg, det er vel kanskje derfor jeg er så skeptisk.

[bingo]

da min bestefar døde var vår sønn 5 1/2 år.Han hadde et nært forhold til oldefaren sin,var masse på besøk hos han både hjemme og når han kom på gamlehjemmet,så vi valgte å ta han med i begravelsen.Han var veldig opptatt om hvor han skulle ligge,så vi var ute i god tid,og kikket på gravstedet,før vi gikk inn i kappellet,vi brukte god tid inne i kappellet og viste han blomstene som varkun i fra han.Som barn flest så spurte han masse,bla om han kunne banke på kisten,om oldefar hørte han,om han hadde pysjamas på seg.Vi svarte så godt vi kunne på alle spørsmål og lot ingen ting være hemmelig.Under sermonien satt han på fanget og var opptatt med hva presten fortalte og sa om oldefar.Ute når kisten ble senket,så gråt jo jeg,og det var nok en rar situasjon for han så da gråt hanveldig,men pappa`n tok seg veldig godt av han og forklarte at det var lov til å være lei seg og om hvorfor mamma gråt.

Vet ikke om det er noe fasit svar på det å ta med barn i begravelse men tror det er viktig å fortelle om alt som skjer og være åpen.

Det er jo du som kjenner barnet ditt,og som vet hvordan hun kansje vil reagere,så jeg ville ha gjort det du følte for,ikke hva alle andre synes og mener.

[Livets datter]

Tatt i betraktning at hun bare er 4 år, og ikke kjente mannen spesielt godt, ser jeg ingen grunn til at hun må behøve å være med i begravelsen.

[Gjest Anonymous]

Både bingo och livets datter har bra kommentarer.

Tänk på hur lite hon kände han som dog, och att hon bara är 4 år.

bingo beskriver en bra hantering kring dödsfallet och begravningen, hur man hanterar barnets frågor och tar sig hand om det både före, under och efter begravningen. Det är ju inte bara "att ta med sig" barnet till begravningen.

[Grooo]

Har hun noen tanker om dette selv da?

Hun forstår jo ikke så mye av det som skjer, men hvis hun selv vil eller ikke vil så synes jeg dere skal høre på dette...

[*Kaisa*]

Tatt i betraktning at hun bare er 4 år' date= og ikke kjente mannen spesielt godt, ser jeg ingen grunn til at hun må behøve å være med i begravelsen.

Stiller meg bak denne jeg.

Og så lenge du selv er usikker på om det er riktig så er det kanskje en enda større grunn til å ikke ta henne med. Vær åpen om temaet og ta henne med den dagen du føler at det ikke er noen tvil om at hun burde være der.

[Dreyer]

Jeg er selv "oppvokst" med begravelser. Kommer fra en liten bygd der alle kjente alle og begravelse var en naturlig ting. Det var mange gamle som bodde der og man gikk i begravelse til alle naboene.

Min sønn har også vært med i begravelse fra han var liten.

Jeg tror at nettopp fordi din datter ikke hadde et nært forhold til avdøde kan du ta henne med. Det kommer ikke til å være følelsesmessig opprivende for henne siden det ikke er noen hun hadde kjær som er død. Hvis jeg var deg så hadde jeg tatt henne med nærmest for at hun skal lære hva en begravelse er, slik som "usikker" skriver at hun tok med sin niese.

Hos oss var det slik at kirkegården lå et stykke unna, man kjørte fra forsamlingshuset til kirkegården og så tilbake igjen til kaffe. Ofte så pleide ikke de aller minste barna å være med til kirkegården og se selve gravlegginga.

Jeg husker første gang jeg var med på kirkegården, det var begravelsen til en gammel nabo. Mamma hadde forklart om det som skulle skje, at kista med Ola skulle i jorda osv. Men om kvelden var jeg utrøstelig og fikk ikke sove. Min bestemor kom og trøstet meg og snakket om gamle Ola - mens det jeg var lei for var alle de pene blomstene som ble begravet nedi jorda! Ingen hadde fortalt om akkurat det på forhånd.

[Gjest Anonymous]

Når min bestemor døde, tok jeg med meg mine to barn i begravelsen. De var da 2 1/2 og 4 år gamle. I bisettelsen var de også med, og da var det åpen kiste. De plukket bolmster og la på hånden til oldemor i kisten. De så at mennesker gråt, de så at jeg gråt og var lei meg, men de taklet dette greit. jeg forklarte hvorfor jeg gråt og sa at det går over, bare at jeg var lei meg akkurat da, fordi oldemor var borte. Ved at de blitt tatt med tror jeg de kanskje kan få et lettere forhold til dette. Hvis de blir skjermet for mye, kan de komme til å oppfatte døden og begravelser som noe som er skummelt.

Men unger er så ulike. Mor eller far vet som regel selv hva som er best for egene barn.

[Gjest gjest1]

Stol på magefølelsen din!

Personlig ville jeg tatt henne med kun vist det var et "nært" forhold.

[Gjest Tex]

I ditt tilfelle ville jeg ikke tatt med datteren min på fire.

Men da min lillesøster døde var mine barn ni og fem år gamle, og de var med på alt hele veien.

De satt i sengen med henne der hun lå rett etter at hun døde, de var der da begravelsesbyrået hentet henne og tok henne med seg. De var med å stelle henne og legge henne i kisten, de var med på gravlunden da vi bestilte urnenedsettelse og fant plass til henne og de var med å pyntet kapellet før bisettelsen. De fikk med seg alle våre tårer, åpen kiste, min datter var med da jeg klippet en lokk av håret hennes og gjemte unna før vi satte på kistelokket.

Jeg tror denne livets skole ble en positiv erfaring for barna mine, men som sagt dreide dette seg om deres elskede tante og ikke en litt skummel og halvfremmed "bestefar".....

Men som det sies her, stol på magefølelsen din, det er den som forteller deg hva du skal gjøre.

Klem....