fant den perfekte mannen, men mangler følelser...

[tsbo]

For halvannet år siden møtte jeg en gutt som var tilsynelatende perfekt på alle måter. Vi møtte hverandre i New Zealand, hoppet i fallskjerm, seilte og dro på roadtrips sammen. Han var akkurat ferdig med flere års tjeneste i marinen og forberedte seg til medisinstudiet han skulle begynne på om et halvt års tid. Vi ble sammen etter en kort stund, forelskelsen var stormende, men vi visste at det ikke kunne vare fordi vi begge skulle tilbake til Norge og begynne å studere på hver vår kant. Likevel fant vi ut at vi ikke kunne gi slipp på hverandre og prøvde å få avstandsforholdet til å fungere så godt vi kunne.

Når vi er sammen snakker vi om alt og ingenting, om verdensproblemer og politikk, vi kan leke og le og drømme sammen, og har like ambisjoner og mål. Han får fram det beste i meg, og får meg til å tro at jeg kan få til alt jeg vil. Vi planla at vi skulle ta et år fri fra studiene etterhvert og seile sammen over atlanterhavet. Han er så snill og vil meg bare det beste i verden, og jeg tror at det også er derfor han har latt forholdet vare så lenge. Det verste han vet er å såre meg.

For noen dager siden fikk jeg den lange mailen jeg hadde ventet på. Der skrev han noe som vi begge hadde tenkt og følt i lang tid, men som vi kanskje har undertrykt fordi vi egentlig har det veldig bra når vi er sammen. Problemet er at ingen av oss vet om vi faktisk elsker den andre. Jeg har sagt at jeg elsker han, uten å helt vite om jeg faktisk gjorde det. Det tok han et halvt år å gjengjelde de tre ordene, og det tror jeg han gjorde fordi jeg hadde presset han i lang tid, ikke fordi han faktisk følte det. Etterhvert som tiden gikk så fikk jeg færre og færre meldinger gjennom dagen, kommunikasjonen var nærmest ikke-eksisterende. Jeg følte at jeg var den som alltid tok kontakt. Og når han besøkte meg sist var han også fraværende, han ville ikke kysse meg eller noe.

Så nå er det slutt, jeg gråter ikke hver eneste dag, og holder meg opptatt med studier, trening og venner. Men kjenner at det er tungt å la han gå. Det er tungt fordi jeg føler jeg har mistet en perfekt partner. Og som han sa så skulle han ønske at vi kunne være bestevenner - for det var virkelig det vi var - men at han ikke kommer til å klare å ha kontakt når jeg får meg ny kjæreste. Han mente at jeg fortjente en som elsker meg over alt på jord, noe han dessverre ikke gjorde. Eller i hvertfall var usikker på om han gjorde. Jeg på min side vil ikke klare å ha noe kontakt hvis jeg skal komme over han, så langt har jeg klart å holde meg unna, og bedt han om å gjøre det samme. Som den snille mannen han er så respekterer han det. Problemet er: vil jeg la han gå? Problemet vårt er at vi er på to forskjellige planeter når det kommer til følelser. Men alt annet er så utrolig bra. Jeg aner ikke hva jeg vil eller hva jeg skal gjøre.

Jeg beklager at dette ble så langt, men den som orker får lese det. Hadde satt pris på råd eller noen trøstende ord

Endret 22. september 2013 av tsbo

[Gjest Gjest]

1) Han mente at jeg fortjente en som elsker meg over alt på jord, noe han dessverre ikke gjorde. Eller i hvertfall var usikker på om han gjorde. Jeg på min side vil ikke klare å ha noe kontakt hvis jeg skal komme over han, så langt har jeg klart å holde meg unna, og bedt han om å gjøre det samme. Som den snille mannen han er så respekterer han det.2) Problemet er: vil jeg la han gå? Problemet vårt er at vi er på to forskjellige planeter når det kommer til følelser. Men alt annet er så utrolig bra. 3)Jeg aner ikke hva jeg vil eller hva jeg skal gjøre.

Jeg beklager at dette ble så langt, men den som orker får lese det. Hadde satt pris på råd eller noen trøstende ord

1) Han sier her at han ikke kan være kjæresten din.

2) Du har ikke noe valg, fordi han har formidlet at han ikke kan være kjæresten din.

3) Det beste er å komme seg videre.

Trøsteklem til deg.

[tsbo]

Han visste ikke om han elsket meg, jeg vet ikke om jeg elsker han. Men er det alt som betyr noe? Han er en veldig logisk person som trekker konklusjoner raskt. og mange ganger før har jeg snakket med han og fått han til å se ting fra et annet perspektiv, så ombestemmer han seg. Denne gangen gjorde jeg ikke det fordi jeg lurer på om det virkelig er det beste. Når man har funnet bestevennen sin, er det de intense følelsene det som avgjør om man burde være kjærester eller ikke? eller går det an å leve sammen og være lykkelige uten at man nødvendigvis er sikker på om man elsker den andre?

Jeg kom ut fra et forhold som var helt sinnsykt intenst før dette. helt forferdelig mye opp og ned. jeg elsket han og hatet han over alt på jord fra dag til dag. Det samme gjaldt han, og av og til kunne det ende i vold. Det var et intenst og "mørkt" forhold. Så på mange måter føler jeg at det er bedre med et bra forhold uten så mye drama, selv om kanskje ikke akkurat de samme følelsene som jeg har opplevd før, er der. Nå var riktignok den forrige kjæresten min første kjæreste, så det kan jo hende at jeg opplevde at følelsene var så intense av den grunn..

[Surriball]

Å elske noen er ikke alltid en stormende, intens følelse hele tiden. Det er like mye å være trygg på hverandre, ha det bra sammen og å ønske hverandre det beste.

[Gjest Gjest]

Problemet vårt er at vi er på to forskjellige planeter når det kommer til følelser. Men alt annet er så utrolig bra. Jeg aner ikke hva jeg vil eller hva jeg skal gjøre.

Jeg beklager at dette ble så langt, men den som orker får lese det. Hadde satt pris på råd eller noen trøstende ord

Mener han også at det er dette som er problemet deres?

Kan du forklare nærmere hvordan dere er på 2 forskjellige planeter når det kommer til følelser?

[Gjest Gjest]

Han visste ikke om han elsket meg, jeg vet ikke om jeg elsker han. Men er det alt som betyr noe? Han er en veldig logisk person som trekker konklusjoner raskt. og mange ganger før har jeg snakket med han og fått han til å se ting fra et annet perspektiv, så ombestemmer han seg. Denne gangen gjorde jeg ikke det fordi jeg lurer på om det virkelig er det beste. Når man har funnet bestevennen sin, er det de intense følelsene det som avgjør om man burde være kjærester eller ikke? eller går det an å leve sammen og være lykkelige uten at man nødvendigvis er sikker på om man elsker den andre?

Jeg kom ut fra et forhold som var helt sinnsykt intenst før dette. helt forferdelig mye opp og ned. jeg elsket han og hatet han over alt på jord fra dag til dag. Det samme gjaldt han, og av og til kunne det ende i vold. Det var et intenst og "mørkt" forhold. Så på mange måter føler jeg at det er bedre med et bra forhold uten så mye drama, selv om kanskje ikke akkurat de samme følelsene som jeg har opplevd før, er der. Nå var riktignok den forrige kjæresten min første kjæreste, så det kan jo hende at jeg opplevde at følelsene var så intense av den grunn..

Ditt forrige forhold hørtes destruktivt ut.

Hvorfor var forholdet slik som du beskriver?

[tsbo]

Surriball: Det er det som er så vanskelig med hele greia. Vi aner ikke hva det vil si å elske. Vi har diskutert dette fram og tilbake mange ganger. Det er vanskelig å sette ord på, for det er jo så individuelt. Et sted i brevet jeg fikk skrev han "vi har jo snakket mye om dette å elske, og forrige gang kom du frem til at det er å være litt ekstra glad i noen. Jeg tror det er noe mye, mye mer.." Han skriver om hvordan forholdet har vært det siste året, og at han savner følelsen han hadde da vi møttes i New Zealand. Det jeg lurer på er om han forventer for mye sånn følelsesmessig. han forventer at forelska-følelsen skal være der hele tiden. Men så, for bare noen måneder tilbake så fikk jeg et langt brev med 100 grunner hvorfor han var sammen med meg. tilslutt skrev han at han elsket meg, og at han for tiden hadde litt sånn forelska-følelse igjen. han skrev videre han at han savnet meg, og bare ville være med meg hele tiden. gledet seg fryktelig til sommerferien hvor vi kunne være sammen hele tiden osv. Så kom sommerferien, og vi kunne endelig tilbringe tre hele måneder sammen. forholdet ble veldig hverdagslig, og da begynte han å tvile på om dette var noe å satse på i fremtiden. tankegangen hans var at hvis forholdet ikke holder etter vi har ventet fem år på få være sammen, så var de fem årene med venting var bortkasta.

Gjest: det med at vi er på to forskjellige planeter når det kommer til følelser, er så og si ordrett tatt ut av brevet jeg fikk. Jeg kan ikke snakke for han, men jeg tror at jeg er en mer følelsesladd person og ønsker meg kanskje mer romantikk inn i forholdet, noe han ikke føler at han er i stand til å gi. han mener slike ting burde komme naturlig, og det gjør det ikke for han (som å skrive melding hver dag om at han er glad i meg og slike ting..) Jeg tror at det kanskje det har noe å gjøre med at han er gutt og jeg er jente. Det kommer vel litt mer naturlig for meg å snakke om og uttrykke følelser.. jeg vet ikke..

[tsbo]

Mitt forrige forhold var veldig destruktivt ja. Det var vanskelig å komme seg ut av, vi ble avhengige av hverandre, noe som kanskje ikke er så rart siden vi ble sammen da vi var 14 år, og helt fram til vi var 20.. Når man er midt oppe i et forhold er det veldig vanskelig å se ting klart også. Når jeg ser tilbake på det nå, og ser hvor han er i livet, og hvor jeg er, så er jeg utrolig glad for at jeg kom meg ut. Og det er familien min også, de var veldig fortvila en stund.