Treffe den rette

[AnonymBruker]

Jeg har et tåpelig problem. Jeg er singel nå og har i løpet av livet hatt litt diverse typer kortere og lengre forhold og flørter.

Alltid når jeg møter nye menn så tenker jeg veldig på hvordan andre vil oppfatte ham. Både når det gjelder utseende, utdanning, interesser osv. Jeg tenker mer på hvordan andre vil oppfatte ham og oss som par enn på hvordan jeg vil trives i hans selskap. Resultatet er at jeg nå har passert 30 uten å ha peiling på hva slags type mann jeg leter etter! Jeg burde jo snart ha truffet noen jeg kan dele livet med.

Nå har jeg nettopp truffet en ny mann. Jeg har aldri truffet noen som ha så lik personlighet som min! Men selvfølgelig leter jeg etter feil. Han kan virke litt barnslig, noe som egentlig ikke gjør meg noe, men som jeg tenker kan virke rart for andre. I tillegg er han litt rund og kanskje ingen kjekkas. Igjen, jeg liker at han er litt bamsete og har gode øyne, men tenker at andre kan synes det er rart. Jeg ser at han objektivt sett ikke er den mest populære blant damene, men jeg liker ham.

Jeg tror grunnen til dette er at jeg har litt dårlig selvtillit og gjerne vil være "vellykket". Men livet blir ikke særlig vellykket hvis jeg overser en mann jeg kunne fått et godt liv med.

Jeg vet godt hva svaret her er, men måtte bare lufte litt. Håper noen kan gi meg tips slik at jeg kan treffe "Mr. Right" før jeg blir for gammel! ;-)

Anonymous poster hash: 212e7...f0a

[Barcelone]

Tror bare du må slappe av og ikke bry deg om hva andre mener. Det er jo DU som skal være sammen med han. Jeg var nok litt som deg før, hang meg opp i tullete ting, men da jeg møtte mannen min så bestemte jeg meg for at denne mannen har så mange av de kvalitetene jeg ser etter at jeg bare skal og With the flow å se hvor vi havner. Nå nesten 5 år etter er vi lykkelig gift og venter barn. Og ALLE jeg kjenner liker ham kjempegodt.

Så mitt råd er å bare la deg rive med og nyt denne mannen du har møtt.

[Grønt blad]

Å bli bevisst på at du handler som du gjør, er et steg i riktig retning. Samtidig ber jeg deg om å se deg rundt. Hvor mange "vellykkede" mennesker kjenner du som ikke har en eneste "feil"? Hva gjør disse "feilene" med oss? Det som er så flott med mennesker, er at ingen er perfekte.

Jeg lurer også på hva du legger i å være vellykket. Hvordan er de du kjenner som er "vellykket"?

[Sapientia]

Jeg vet hva jeg ser etter, men det er neimen ikke rett å treffe på den rette allikevel. Men det tok ganske lang tid før jeg fant ut at personer som x, y og z neppe ville være noe suksess over tid fordi om de kan være aldri så sjarmerende der og da. Eller at personer rundt meg skulle mene at disse individene passer meg "perfekt".

For meg handlet det om å forstå megselv og hva JEG faktisk liker og vil trives med hos en annen person. Selvsagt må jeg synes at utseedet er tiltalende på et vis, men jeg er sjelden enig med de fleste av mine venninner hva som ser bra ut uansett. Jeg liker de som faller innenfor parametrene av "normal" uten å gå til noen ekstremer.

Har han de rette egenskapene i form av hva som foregår mellom øra på plass så fikser resten seg uansett

er jo ikke et bilde på veggen eller en bankkonto jeg ser etter....

[AnonymBruker]

Han har også kommentert på at han synes jeg er "for god" for han. Det satte nok ekstra fart i tankene mine.

Vellykket for meg er nok ikke så knyttet til utseendet, men mer til hva de gjør. Intelligens og utdanning osv. Det er jo det første folk spør om. Men jeg legger jo merke til om menn ser bra ut også.

Jeg vet med meg selv at selv om jeg vil være vellykket utad, så synes jeg det er deilig å slappe av og være meg selv når jeg er hjemme. Derfor ville jeg aldri likt en person som er for perfekt heller. Det må jo være noen som er som meg hvis det skal fungere?

Jeg tenker også at på alle disse årene har jeg aldri møtt noen som denne her. Jeg ser det derfor som lite sannsynlig at det plutselig skal dukke opp en som ham, som i tillegg har en bra jobb og ser bra ut.

Huff, nå føler jeg meg slem. Ingen vits i å kommentere på det!

TS

Anonymous poster hash: 212e7...f0a

[Gjest Gjest]

Hehe! Dette ble en trivelig tråd må jeg si. På så mange måter og da. Hadde vært ufint om jeg ikke sa noe her vel.

Og når man er inne på tanker som "Den rette". Så bør en ikke se bort i fra timing, som også er en svært viktig faktor, når det vedrører å treffe på den personen. Og da blir det en smule tilfeldig og egentlig hvor i livet begge partene er, og således hvordan de anser hverandre og forsåvidt.

Og hvordan behov, ønsker, mål og den slags videre begge to ser for seg, noe som igjen er en konsekvens av fortiden bestående av en stor haug av tilfeldigheter på rad og rekke, som perler på en snor om en vil.

Og resultatet av dette. Hvor folk er i livet. Og timingen. Når folk treffes i livet.

For livet utvikler seg jo. Folk forandrer seg. Utdanner seg mer og noen ganger.

Og utover dette, som vel så gjerne kan utgjøre 90% av utfallet, så spiller vel gjerne personlighetene en liten trille også. Personlighetene som også er godt formet av tilfeldighetene og historien deres. For det bør jo tenkes at en skal kunne fungere med mennesket over en lengre periode også. Og da spørs det jo på hvordan kjemien er, spesielt inuet, fordi det er jo nuet man lever sammen i.

Mange tilfeldigheter med andre ord. Og hvordan vi velger ut i fra dem.

Og daaa.... kommer vi til poenget mitt.

Er det personen selv, som er "rett", for den andre?

Eller er det tilfeldighetene som er de "rette" da i så fall, som har formet disse personene?

Eller er det.. valgene våre, ut i fra tilfeldighetene, som er de "rette" ?

[AnonymBruker]

Mulig du har rett i at min livssituasjon også er slik at det passer veldig bra å treffe "den rette" akkurat nå, men jeg har uansett aldri møtt en person som er så lik meg selv før.

TS

Anonymous poster hash: 212e7...f0a

[Gjest Gjest]

Mulig du har rett i at min livssituasjon også er slik at det passer veldig bra å treffe "den rette" akkurat nå, men jeg har uansett aldri møtt en person som er så lik meg selv før.

TSAnonymous poster hash: 212e7...f0a

Det kan vel så være. Men la meg gjette, du tror han ser på deg på samme måte eller?

Det er snodig med det, dette med den rette. Noen ganger kan jo en person virke perfekt på mange måter, men så når en kommer litt lengre inn på personen, etterhvert som en blir kjent med personen, så vet man jo aldri. Noen kan jo virke super i begynnelsen, mens et halvt år senere kan meningen forandre seg. Og vedkommende kan se ut til å være den minst rette for en likevel, uavhengig av både omgivelsene og hva én av dem skulle tenke.

Og noen ganger så glorifiseres en person til latterlige høyder og da. Andre ganger ikke. Uansett, når det ikke lengre ser så rett ut som det kanskje var antydninger til i begynnelsen, er det nok bedre å finne noen andre. Som gjerne er mer rett for en og hvor meningen ikke forandrer seg. Stabilitet er jo gunstig i blant, men definisjonen på stabilitet avhenger jo av hvor rett hele opplegget er, bygget på likheter og ulikheter gjerne.

[AnonymBruker]

Jeg tror han liker meg, ja. Hvorfor spør du om det?

Jeg skjønner jo at jeg kanskje finner ut etter hvert at vi ikke passer så bra sammen. Foreløpig er det jo nytt og spennende og man oppdager gjerne den ekte personen når hverdagen kommer.

Foreløpig må jeg bare komme meg dit at jeg stoler nok på at jeg faktisk liker ham til at jeg kan inkludere ham i mitt liv med venner og familie. Det er da jeg er redd for at folk kan spørre seg selv hva det er jeg tenker på!

Skjønner ikke hva det er jeg bekymrer meg for! Selv ville jeg aldri reagert på venninners kjærester, med mindre det var noe skikkelig galt med dem. Ville muligens reagert litt hvis han ikke var typen jeg hadde sett for meg, men så gått fort videre og akseptert ham usnsett.

Herregud! Jeg er en høyt utdannet kvinne i 30-årene. Jeg skal ikke tenke slik!

Anonymous poster hash: 212e7...f0a

[AnonymBruker]

Jeg tror han liker meg, ja. Hvorfor spør du om det?

Jeg skjønner jo at jeg kanskje finner ut etter hvert at vi ikke passer så bra sammen. Foreløpig er det jo nytt og spennende og man oppdager gjerne den ekte personen når hverdagen kommer.

Foreløpig må jeg bare komme meg dit at jeg stoler nok på at jeg faktisk liker ham til at jeg kan inkludere ham i mitt liv med venner og familie. Det er da jeg er redd for at folk kan spørre seg selv hva det er jeg tenker på!

Skjønner ikke hva det er jeg bekymrer meg for! Selv ville jeg aldri reagert på venninners kjærester, med mindre det var noe skikkelig galt med dem. Ville muligens reagert litt hvis han ikke var typen jeg hadde sett for meg, men så gått fort videre og akseptert ham usnsett.

Herregud! Jeg er en høyt utdannet kvinne i 30-årene. Jeg skal ikke tenke slik!

Anonymous poster hash: 212e7...f0a

Hei, jeg hadde det også sånn da jeg var i 20- og 30-årene, stresset med å finne en fyr som var bra nok i andre folks øyne; ambisiøs, intelligent, med god karriere osv. Samtidig som jeg egentlig selv foretrakk den beskjedne, laidbacke typen. Slet en del med tanker om hva andre syntes og dumpet mange flotte menn før jeg nå har slått meg til ro med en gamlekjæreste igjen, en av de jeg ikke trodde var "bra nok" på prestisjestigen da, men som jeg innser er mer enn bra nok nå. Han er "den rette" for meg Håper du finner ut av det. Kanskje du må vente til du blir 40, som meg.

Anonymous poster hash: 2aad5...340

[Gjest Lincoln]

Gjør som alle de andre damene på dette forumet og skaff deg en psykopatisk sjarmør.

Så har du en du kan vise frem for venninnene dine.

Endret 22. september 2013 av Lincoln

[Gjest Crazycatlady]

Tror også at den rette er noe som forandrer seg og gjerne blir litt tilfeldig med tanke på hvor man er i livet og hva man ønsker seg der og da.

Uansett så bør jo fokuset være på at du skal finne en som du trives sammen med, og ikke en andre blir imponert over.

Tror nok du må jobbe litt med selvtilliten din. Treffer nok ikke den rette ved å fokusere for mye på ytre omstendigheter

[AnonymBruker]

Takk for hyggelige svar! Godt å høre at jeg ikke er alene. Det hjelper litt å lufte tankene og tenke over hvorfor jeg er sånn. Jeg må nok jobbe litt med meg selv og selvtillitten.

Uansett så tar jeg en dag om gangen. Foreløpig kjenner jeg at jeg har veldig lyst til å bli bedre kjent med denne mannen og jeg vil absolutt ikke at det skal ta slutt!

TS

Anonymous poster hash: 212e7...f0a

[Gjest Gjest]

Takk for hyggelige svar! Godt å høre at jeg ikke er kene og tenke over hvorfor jeg er sånn. Jeg meg selv og selvtillitten.

Uansett så tar jeg en dag om gangen. Foreløpig kjenner jeg at jeg har veldig lyst til å bli bedre kjent med denne mannen og jeg vil absolutt ikke at det skal ta slutt!

TSAnonymous poster hash: 212e7...f0a

DU vil absolutt ikke det nei. Vel, vet du hva han har lyst til da? Og hvorfor tror du det?

Som jeg nevnte, det betyr lite hva omgivelsene sier og hva én av dem tenker om ting.

Og hva du selv har lyst til eller ei trenger ikke å spille noen rolle heller.

Det bør jo samsvare med hva "den rette" har lyst til. Ellers blir det vel ikke like rett som du skulle tro?

Og tendensene er ikke ukjent rundt det å bare ha lyst på noen, uten noen garantier for å få den personen.

I likhet med at ting kan bli avsluttet lenge før en egentlig var klar over det. Men det spørs jo på hvor mye man gjør med det og hvilke perspektiv en har på det. Og når en bare sitter hjemme og holder på med sitt blir det vel vanskelig å treffe på noen som helst. Og når en i tillegg ikke føler for å gjøre noe som helst for den "rette", burde en hvert fall ikke forvente at det ikke kommer til å skje noe som helst med noen. Fordi selv om du ikke føler for noe, så betyr ikke det at andre føler det samme nødvendigvis. Og hvert fall hvis en ikke gjør noe som helst, så gjør som oftest den andre absolutt alt annet. Med andre ord, drar ut og møter på en som er mer "rett" for en naturligvis.

Og folk som ikke sitter hjemme hver dag har muligheter for å møte på den "rette" når som helst forsåvidt.

Alt handler om timing, med andre ord. Og da spørs det på hvem man møter på.

Og den "rette" er den som passer best for seg der og da. Og da spørs det hvem man møter på da. Og når.

[AnonymBruker]

DU vil absolutt ikke det nei. Vel, vet du hva han har lyst til da? Og hvorfor tror du det?

Som jeg nevnte, det betyr lite hva omgivelsene sier og hva én av dem tenker om ting.

Og hva du selv har lyst til eller ei trenger ikke å spille noen rolle heller.

Det bør jo samsvare med hva "den rette" har lyst til. Ellers blir det vel ikke like rett som du skulle tro?

Og tendensene er ikke ukjent rundt det å bare ha lyst på noen, uten noen garantier for å få den personen.

I likhet med at ting kan bli avsluttet lenge før en egentlig var klar over det. Men det spørs jo på hvor mye man gjør med det og hvilke perspektiv en har på det. Og når en bare sitter hjemme og holder på med sitt blir det vel vanskelig å treffe på noen som helst. Og når en i tillegg ikke føler for å gjøre noe som helst for den "rette", burde en hvert fall ikke forvente at det ikke kommer til å skje noe som helst med noen. Fordi selv om du ikke føler for noe, så betyr ikke det at andre føler det samme nødvendigvis. Og hvert fall hvis en ikke gjør noe som helst, så gjør som oftest den andre absolutt alt annet. Med andre ord, drar ut og møter på en som er mer "rett" for en naturligvis.

Og folk som ikke sitter hjemme hver dag har muligheter for å møte på den "rette" når som helst forsåvidt.

Alt handler om timing, med andre ord. Og da spørs det på hvem man møter på.

Og den "rette" er den som passer best for seg der og da. Og da spørs det hvem man møter på da. Og når.

Rart svar... akkurat som du diskuterer noe helt annet enn det hun tar opp? Hva har det du sier med problemet hennes å gjøre (= at hun legger for stor vekt på hvordan omverdenen rangerer ens partner)?

@ TS, jeg har hatt det likedan. Er også en høyt utdannet kvinne, og alle i min familie er høyt utdannet, gode jobber og har tilsvarende partnere. Jeg tenkte mye på det med utdannelse og karriere for partner, hvordan det ville virke hvis jeg var sammen med en sjenert mann uten særlig ambisjoner, før jeg nå har slått meg til ro med at jeg faktisk vil ha en stille og beskjeden og snill mann, det er det som passer best for meg.

Anonymous poster hash: 2aad5...340

[AnonymBruker]

DU vil absolutt ikke det nei. Vel, vet du hva han har lyst til da? Og hvorfor tror du det?

Som jeg nevnte, det betyr lite hva omgivelsene sier og hva én av dem tenker om ting.

Og hva du selv har lyst til eller ei trenger ikke å spille noen rolle heller.

Det bør jo samsvare med hva "den rette" har lyst til. Ellers blir det vel ikke like rett som du skulle tro?

Og tendensene er ikke ukjent rundt det å bare ha lyst på noen, uten noen garantier for å få den personen.

I likhet med at ting kan bli avsluttet lenge før en egentlig var klar over det. Men det spørs jo på hvor mye man gjør med det og hvilke perspektiv en har på det. Og når en bare sitter hjemme og holder på med sitt blir det vel vanskelig å treffe på noen som helst. Og når en i tillegg ikke føler for å gjøre noe som helst for den "rette", burde en hvert fall ikke forvente at det ikke kommer til å skje noe som helst med noen. Fordi selv om du ikke føler for noe, så betyr ikke det at andre føler det samme nødvendigvis. Og hvert fall hvis en ikke gjør noe som helst, så gjør som oftest den andre absolutt alt annet. Med andre ord, drar ut og møter på en som er mer "rett" for en naturligvis.

Og folk som ikke sitter hjemme hver dag har muligheter for å møte på den "rette" når som helst forsåvidt.

Alt handler om timing, med andre ord. Og da spørs det på hvem man møter på.

Og den "rette" er den som passer best for seg der og da. Og da spørs det hvem man møter på da. Og når.

Skjønner ikke hva du mener jeg. Hvor har jeg sagt at jeg kan bestemme hva han føler eller at jeg bare skal sitte og vente? Det med hans følelser er også noe vi må finne ut av etter hvert. Jeg kan bare ta egne vurderinger. Hans får jeg ikke gjort noe med.

Og når det gjelder å treffe "den rette", så stilte jeg jo dette spm fordi jeg aldri har møtt noen som er så lik meg selv før. Sannsynligheten for at det skjer igjen anser jeg som liten. At jeg kan få det like godt med noen som er ulik kan jo være.

Det er en grunn til at jeg laget denne tråden! ;-)

Anonymous poster hash: 212e7...f0a

[Gjest Gjest]

Skjønner ikke hva du mener jeg. Hvor har jeg sagt at jeg kan bestemme hva han føler eller at jeg bare skal sitte og vente? Det med hans følelser er også noe vi må finne ut av etter hvert. Jeg kan bare ta egne vurderinger. Hans får jeg ikke gjort noe med.

Og når det gjelder å treffe "den rette", så stilte jeg jo dette spm fordi jeg aldri har møtt noen som er så lik meg selv før. Sannsynligheten for at det skjer igjen anser jeg som liten. At jeg kan få det like godt med noen som er ulik kan jo være.

Det er en grunn til at jeg laget denne tråden! ;-)Anonymous poster hash: 212e7...f0a

Mhm. Poenget mitt er; DU mener du er lik han, fordi du ikke har møtt andre som ikke er lik.

Men så er spørsmålet; Synes han det samme?

Anser han deg som "den rette" på det samme grunnlaget tror du?

Og ja, selv tror jeg sannsynligheten er like stor for å ha det "like godt" med noen andre.

Men det spørs jo selvsagt litt på hva han mener og. Og hvem han treffer på i ny og ne.

[Gjest Gjest]

Hm. Ble litt feil der. Mente å skrive; ..fordi du ikke har møtt på noen andre med slike likheter du finner.

[AnonymBruker]

Rart svar... akkurat som du diskuterer noe helt annet enn det hun tar opp? Hva har det du sier med problemet hennes å gjøre (= at hun legger for stor vekt på hvordan omverdenen rangerer ens partner)?

@ TS, jeg har hatt det likedan. Er også en høyt utdannet kvinne, og alle i min familie er høyt utdannet, gode jobber og har tilsvarende partnere. Jeg tenkte mye på det med utdannelse og karriere for partner, hvordan det ville virke hvis jeg var sammen med en sjenert mann uten særlig ambisjoner, før jeg nå har slått meg til ro med at jeg faktisk vil ha en stille og beskjeden og snill mann, det er det som passer best for meg.

Anonymous poster hash: 2aad5...340

Takk. Han ha jo utdannelse da, men ikke like høy som meg. Heller ikke like bra jobb. I tillegg er han kanskje ikke spesielt pen og så er han litt barnslig (har interesser som ikke er sosialt aksepert blant mine venner).

Eksen min var heller ikke objektivt sett pen, men han var veldig selvsikker og vellykket i alt han foretok seg. Bra karriere. Jeg hører jo selv hvor ille disse tankene er mens jeg skriver...

Han er søt, behagelig å være meg og behandler mennesker rundt seg på en utrolig fin måte. Den typen mennesker som alltid stiller opp for andre. Han er også sosial og har mange venner, så det er ikke det at han ikke er er en likandes kar.

Hadde det vært bare oss to og ingen andre ville jeg ikke vært i tvil!

TS

Anonymous poster hash: 212e7...f0a

[AnonymBruker]

Mhm. Poenget mitt er; DU mener du er lik han, fordi du ikke har møtt andre som ikke er lik.

Men så er spørsmålet; Synes han det samme?

Anser han deg som "den rette" på det samme grunnlaget tror du?

Og ja, selv tror jeg sannsynligheten er like stor for å ha det "like godt" med noen andre.

Men det spørs jo selvsagt litt på hva han mener og. Og hvem han treffer på i ny og ne.

Ja, vi ler ofte av hvor like vi er. Det var han som kommenterte på det først.

Prøver du å si at sannsynligheten er stor for at jeg finner en som ham som i tillegg er en høyt utdannet kjekkas uten sære hobbyer? Jeg tenker vel heller at jeg bør lære meg å overse ubetydelige "skavanker" hos menn og finne en som jeg kan bli lykkelig med.

Anonymous poster hash: 212e7...f0a