vond fortid..

[Gjest lillemeg^^]

jeg føler meg liten.....føler ikke jeg når frem...jeg har en type som trenger hjelp...psykolog. vi bor langt fra hverandre, bare dette er vanskelig nok. jeg skal prøve å gjøre en lang historie kort. han havnet i feil miljø, og med feil venner...og prøvde forskjellige stoffer. dette skjedde fordi han ikke følte han hørte til noen plass, ble totalt oversett av foreldrene,og han var likegyldig til hvordan det gikk med ham. dette var et skrik om hjelp, da foreldrene fant ut av dette, stemplet de ham bare som narkoman,og forble likegyldige. dette fikk han til å føle seg totalt uønsket i familien. han kom seg i milliteret, og innså først da at han hadde et stoffproblem. han sluttet, og flyttet vekk fra byen for å komme seg vekk. nå eg han rusfri,men sliter veldig mye psykisk med hvordan foreldra taklet stoffmissbruket hans, at de overhode ikke så at det var et rop om hjelp, han føler også at foreldrene aldri har brydd seg om han,han har nesten ikke kontakt med dem.foreldra eg skilt, faren har han litt bedre forhold til, men det er moren han føler seg mest "overkjørt" av. mitt inntrykk av henne er at hun ikke har noe særlig morsfølelse for hverken ham eller broren på 19 år. hun har nå ny man + to nye barn som får all oppmerksomheten. jeg har prøvd å fått typen min til å snakke ut med moren, og alle følelsene hans rundt dette, men han sier at han ikke makter ta tak i det...(foreldrene hans aner ikke hva han føler om noe av dette)han sliter på skolen + han sliter med disse problemene. han føler at jeg er den eneste personen som bryr meg,og dette synes jeg er helt forferdelig, og vanskelig siden vi bor så langt fra hverandre. han har vurdert psykolog, jeg diskuterte dette med ham, men da ville han plutselig ikke ha hjelp, sier han klarer seg selv så lenge ingen andre graver i problemene hans...han vil takle problemene sine selv.han sover i tilleg dårlig om nettene,så dette går utover humøret hans, og dermed mitt ...ingen klarer å gå rundt å bære på alt dette alene...jeg råder han til psykolog, men han sier at han ikke har råd, å ikke har lyst... ...veninner sier at det er ikke stort mer jeg kan gjøre, uten om å høre på ham viss han vil snakke om det...jeg er ikke psykolog, og vet ikke om jeg kan være til hjelp, men det er kansje til hjelp for ham viss han bare får snakket med noen. ble ikke så kort innlegg dette her, men jeg måtte bare få ut tankene mine....

klem jente 21

[nat26]

Føler med deg jente 21.Som venninene dine sier så er ikke det mye mer du kan gjøre.Du kan fortsette å snakke med han om det siden han vet at du bryr deg,kanskje en dag innser han at han virkelig kunne trengt hjelp.Du kan for eks. si at du kan bli med ham de første gangene så det blir lettere for han.

Lykke til

[Gjest Gjest akkurat nå]

Ikke godt å si. Men før eller siden MÅ jo noe gjøres.Jeg tror han kan få dekket psykolog hos trygdekontor eller sosialkontor, hvis problemene er så store at de går utover alt annet.

Men en ting; er han HELT stoff-fri nå? Jeg vil ikke skape ekstra problemer eller bekymringer, men har selv vært sammen med en som var narkoman, og min erfaring er at det beste er å holde seg langt unna.

Hvis han fortsatt bruker noe, i tillegg til sine andre problemer, er det til ditt eget beste å gå videre, dersom du ikke får ham til å søke hjelp. De kan ikke reddes hvis de ikke vil det nok selv.

[nat26]

Vet du ikke helt sikkert om han er rusfri nå?Det er kanskje ikke lett å vite det heller:(Du må ihvertfall passe på deg selv,du kan nok ikke redde han med mindre han vil det sjøl