Gift og ulykkelig

[Rufsa76]

Jeg er kommet til et veiskille hvor jeg vet noe må skje. Jeg eier ingen følelser for mannen min lenger og jeg klarer ikke å skjule det. Han velger å ikke se det fordi han vil heller dø enn at vi skal skilles. Vi har to barn, han har vært igjennom et stygt brudd før meg og han vil ikke gå igjennom det igjen. Resultatet er at vi lever sammen, han er veldig usikker på meg og overøser meg med kjærlighet, klemmer og kyss. Jeg får dårlig samvittighet og sliter med å være rundt han. Han blir sur når jeg klemmer barna fordi jeg ikke klemmer han osv. Han krever noe av meg hele tiden når han er hjemme og jeg vet ikke hvordan jeg skal klare dette. Jeg sliter med mange ting nå om dagen og situasjonen hjemme hjelper ikke. Jeg har prøvd å snakke med han om dette men jeg er ikke sterk nok til å takle gråten og sorgen hans så derfor ble vi enig om å jobbe med forholdet selv om jeg vet inni meg at det ikke betyr noe.

God råd søkes......

[Gjest BettyBoop]

Samlivsterapeut?

[AnonymBruker]

Mitt gode råd er du har gjort riktig valg ved å gå fra forholdet. Men selvfølgelig er samlivsbrudd alltid tøft, og det er garantert enda verre når partner driver å legger så mye skyldsfølelse på deg.

Anonymous poster hash: 41aa2...3b7

[Klatt]

Hvorfor har du mistet interessen?

[Gjest Gjest]

Hva gjorde deg egentlig interessert, i utgangspunktet? Og hvorfor?

Hvilke kvaliteter? Og hvilke foretrekker du?

Med andre ord, hvordan kollisjon ble det mellom ham og preferansene dine?

[AnonymBruker]

Beklager hvis jeg virker negativ som tenker på denne løsningen med en gang, men det virker jo ikke som du vil lenger, rett og slett. Derfor går det faktisk an å gå til en samlivsterapaut for å få hjelp til å avslutte ekteskapet også. Kanskje det er å "lure" ham litt, men hvis du kan få ham med på en time der så er det kanskje enklere å forklare ham hvordan det ligger an hvis det er en upartisk tredjeperson i rommet som kan hjelpe dere slik at ingen sporer av i hysteri eller bortforklaringer. Så får dere en skikkelig konstruktiv start på noe som uansett høres uungåelig ut? Så kan dere jo ta flere timer slik at dere begge kommer dere gjennom denne prosessen på best mulig måte.

Jeg kjenner meg igjen i mannen din, jeg var slik før. Da jeg ble dumpet var det total krise, for jeg ville heller være i et forhold med noen som ikke elsket meg enn å være alene.

De fleste kommuner i landet (i hvert fall de store) har gratis familierådgivning via Bufetat tror jeg.

Eller hvem vet? Kanskje noen slike timer gjør at dere ser hverandre i et nytt lys og du faller for ham igjen?

Anonymous poster hash: 35578...c30

[Havbris]

Søk hjelp på familievernkontoret. Da kan dere få hjelp til å styre denne prosessen videre. Du kan ikke ta ansvar for mannen din men du må ta ansvar for egne følelser. Har mannen din endret seg mye siden du nå ikke har noe godt liv sammen med han? Hva gikk galt underveis?

[Adhara]

Tråden er ryddet for hets

Irrlys, mod

[Gjest åffårno]

Eneste "kontante" råd jeg har er at du iallefall ikke må ta en avgjørelse når det er andre ting i livet ditt som tar veldig mye energi og påvirker deg sterkt.

Slik jeg forstår det har dere enda ikke forsøkt samlivsterapi, og ikke forsøkt å jobbe aktivt med å få følelser tilbake.

Når man får barn sammen er man forpliktet til å jobbe hardt for forholdet når man er i en tung periode - i tillegg til at det er viktig for deg å vite, dersom det ikke virker, at du har tatt gode avgjørelser i dine forhold. Du vil aldri vite om du "egner" deg i tøffe perioder om du ikke gjennomgår de fasene, og det er viktig i eventuelle andre fremtidige forhold - du må ha en læringsverdi ut av det. Det får du ikke om du går nå.

Da lærer du bare at du lar deg overvelde totalt når livet er hardt, og at du ikke har evnene til å jobbe deg gjennom tøffe perioder. Og det er jo ikke spesielt attraktivt om du så skulle gå over i et nytt forhold, hverken for deg selv eller en ny partner.

Og det er jo å svikte barna og det man forplikter seg til når man velger å få barn sammen.

Så: du skal ikke ignorere dine manglende følelser, og du skal ikke leve i et ulykkelig forhold - men dere skal ha jobbet så godt med det begge to at dere vet avgjørelsen er riktig.

Første skritt på veien er jo å ta kontakt med samlivsterapeut, og være ærlige med hverandre.

En av de tingene er at du nok må be han om å slutte med overkompenseringen nå, det gjør vondt verre - og dere trenger litt pusterom begge to for å kunne gjøre dette her.

Han må jo gi deg rom for å kunne få følelser tilbake, og overøsing av desperate komplimenter basert på frykt for å miste deg er ikke veien å gå.

[Steinar40]

Jeg stemmer for samlivsterapi. Men det forutsetter selvfølgelig at han vil være med på det.

Er nok ikke alle mannfolk som er like motivert for noe sånt, er mitt inntrykk.

[Gjest Gjest]

Hva venter dere på da? Samlivsterapai kan være supert det.

Hvis dere føler dere tilbakestående nok til at dere trenger en "læringskurve" ut i fra dette "samholdet", og hvordan det kan bli bedre fremover. Noen ganger er det jo bare en tung periode kanskje, sett bort i fra at alle perioder kan teoretisk sett kalles "tung" så lenge angsten for seperasjon spiller en større rolle.

Og en desperat, om enn ikke frisk mentalt sett, ville påstått hva som helst for å få viljen sin.

Så TS, ikke ta alt mannen din sier for god fisk da. Lyver han noen ganger og bare sier det du har lyst å høre?

Har dere snakket om dette før? Samlivsterapi er et godt forslag, men man må prøve det og da.

Ulv ulv. Hvor mange ganger har dere bare snakket om samlivsterapi tidligere uten at noe aldri skjedde?