Tviler på forhold, men det er barn involvert.

[Gjest Ulykkelig]

For å starte med min første tanke; hadde jeg ikke hatt barn, hadde jeg gjort det slutt.

Kjæresten igjen har vært sammen i 2 år. Vi har begge barn fra tidligere. I våres gjorde jeg det slutt. Jeg var dritt lei, mistrives skikkelig. Men hadde fortsatt følelser for han. Det hadde vært slutt i 2 uker da han dukket opp på døra mi, helt knust. Denne mannen viser sjelden følelser, og jeg smeltet fullstendig da han gråtkvalt tryglet om å prøve igjen. Jeg sa først nei. Vi har prøvd, og vi er alt for forskjellige. Det kommer til å bli det samme igjen, og jeg tror vi innerst inne vet begge 2 at det ikke kommer til å funke. + at vi har fortalt barna at vi ikke lenger er sammen. Vi kan ikke holde på sånn frem og tilbake. Men han pratet, og han sa så mye som gjorde inntrykk. Det var tydelig at han hadde tenkt nøye igjennom ting. Og så ba han om en sjanse til. Og jeg husket tilbake til da jeg tryglet min eksmann om en sjanse til, og ikke fikk det. Hvor vondt det var. Jepp, det var jeg som ble dumpa av faren til barnet mitt. Og det tok meg over et år å komme over.

Så vi prøvde igjen. Jeg var litt tilbakeholden i begynnelsen. Jeg hadde brukt de 2 ukene det var slutt på å bli sikker på min beslutning om bruddet, og hadde begynt å gå videre. Og jeg var helt ærlig litt usikker i begynnelsen. Dagen etter bare: faen, jeg hadde jo endelig greid å ende dette. Hvorfor lot jeg meg overtale i går... Men sommeren kom, og vi hadde det supert. Jeg husker jeg pratet med en venninne: han mente virkelig det han sa den kvelden! De problemene vi hadde eksisterer ikke lenger!! Jeg er så glad for at vi ble sammen igjen.

I august kjøpte vi hus sammen, og jeg var så glad, og så sikker!!! Men nå sitter jeg her, knapt en mnd seinere med en klump i magen. De siste ukene har ikke vært bra. det er som om alle problemene vi hadde i vinter har kommet tilbake samtidig, jeg nærmest kvier meg for å komme hjem, og etter et par dager med han føler jeg meg skikkelig tappet for energi.

Når vi prater sammen om ting, så merker jeg at vi er på helt forskjellige planeter. Vi forstår ikke hverandre!!! Men beslutningen er tatt, barna gleder seg til vi overtar huset, så vi må bare få dette her til. Når jeg hører historier fra venner og kjente tar jeg meg i å tenke at dette er ikke det verste forholdet å være i! Herregud å mye utroskap det er. Og menn som ikke ansvar. Min mann har masse gode kvaliteter!! Det er bare følelsen inni meg. Følelsen av at vi ikke forstår hverandre, og at vi er latterlig forskjellige.

Men for barnas skyld, som begge har gått igjennom samlivsbrudd før, så kan jeg ikke gå nå vel? Noen tips? Noen andre som mistrives i forhold der barn er involvert?

[Gjest Mupsi]

Har dere snakket om hvordan dere føler forholdet er nå? Hvorfor tror du forholdet er blitt verre igjen? Har dere alenetid sammen uten ungene der dere gjør romantiske ting sammen? viktig å prioritere det. Be han ut på middag en kveld på en litt finere restaurant så dere kan kose dere sammen og kanskje få til en god tone. Man må jo jobbe begge to for å bevare litt av romansen.

[AnonymBruker]

Har dere snakket om hvordan dere føler forholdet er nå? Hvorfor tror du forholdet er blitt verre igjen? Har dere alenetid sammen uten ungene der dere gjør romantiske ting sammen? viktig å prioritere det. Be han ut på middag en kveld på en litt finere restaurant så dere kan kose dere sammen og kanskje få til en god tone. Man må jo jobbe begge to for å bevare litt av romansen.

TS her? Jeg prøver å snakke, men det er helt umulig!! "Hva er probblemet ditt nå???" Er ofte responsen. Jeg har prøvd å innlede til en konstruktiv og saklig dialog, men det er så vanskelig. Han blir sur med en gang, og "skjønner ikke hva jeg prater om". Og når han argumenterer i mot blir jeg sjokkert over at han mener akkurat det han sier..

Vi er definitivt dårlige på å gjøre noe romantisk sammen. Han jobber ganske mye også.

Anonymous poster hash: b6e12...b92

[Gjest Gjest]

For å starte med min første tanke; hadde jeg ikke hatt barn, hadde jeg gjort det slutt.

Kjæresten igjen har vært sammen i 2 år. Vi har begge barn fra tidligere. I våres gjorde jeg det slutt. Jeg var dritt lei, mistrives skikkelig. Men hadde fortsatt følelser for han. Det hadde vært slutt i 2 uker da han dukket opp på døra mi, helt knust. Denne mannen viser sjelden følelser, og jeg smeltet fullstendig da han gråtkvalt tryglet om å prøve igjen. Jeg sa først nei. Vi har prøvd, og vi er alt for forskjellige. Det kommer til å bli det samme igjen, og jeg tror vi innerst inne vet begge 2 at det ikke kommer til å funke. + at vi har fortalt barna at vi ikke lenger er sammen. Vi kan ikke holde på sånn frem og tilbake. Men han pratet, og han sa så mye som gjorde inntrykk. Det var tydelig at han hadde tenkt nøye igjennom ting. Og så ba han om en sjanse til. Og jeg husket tilbake til da jeg tryglet min eksmann om en sjanse til, og ikke fikk det. Hvor vondt det var. Jepp, det var jeg som ble dumpa av faren til barnet mitt. Og det tok meg over et år å komme over.

Så vi prøvde igjen. Jeg var litt tilbakeholden i begynnelsen. Jeg hadde brukt de 2 ukene det var slutt på å bli sikker på min beslutning om bruddet, og hadde begynt å gå videre. Og jeg var helt ærlig litt usikker i begynnelsen. Dagen etter bare: faen, jeg hadde jo endelig greid å ende dette. Hvorfor lot jeg meg overtale i går... Men sommeren kom, og vi hadde det supert. Jeg husker jeg pratet med en venninne: han mente virkelig det han sa den kvelden! De problemene vi hadde eksisterer ikke lenger!! Jeg er så glad for at vi ble sammen igjen.

I august kjøpte vi hus sammen, og jeg var så glad, og så sikker!!! Men nå sitter jeg her, knapt en mnd seinere med en klump i magen. De siste ukene har ikke vært bra. det er som om alle problemene vi hadde i vinter har kommet tilbake samtidig, jeg nærmest kvier meg for å komme hjem, og etter et par dager med han føler jeg meg skikkelig tappet for energi.

Når vi prater sammen om ting, så merker jeg at vi er på helt forskjellige planeter. Vi forstår ikke hverandre!!! Men beslutningen er tatt, barna gleder seg til vi overtar huset, så vi må bare få dette her til. Når jeg hører historier fra venner og kjente tar jeg meg i å tenke at dette er ikke det verste forholdet å være i! Herregud å mye utroskap det er. Og menn som ikke ansvar. Min mann har masse gode kvaliteter!! Det er bare følelsen inni meg. Følelsen av at vi ikke forstår hverandre, og at vi er latterlig forskjellige.

Men for barnas skyld, som begge har gått igjennom samlivsbrudd før, så kan jeg ikke gå nå vel? Noen tips? Noen andre som mistrives i forhold der barn er involvert?

Er det sjanse for at han drev med skuespill den sommeren, ettersom det ble total endring fra dere flyttet inn i huset?

Hvordan er han mot deg?

[Gjest Mupsi]

Det er jo helt klart noe du savner i forholdet, hvorfor føler ikke mannen din det slik? Er han veldig innesluttet, får han dekket sine behov følelsesmessig/seksuelt på en annen måte? Hvordan er sexlivet deres? Høres nesten ut som om det er en slags fornektelse ute å går hos din samboer siden han ikke vil snakke om eventuelle problemer og også nekter for at de finnes.

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke det, men jeg tror mer at dette er han, sånn hverdags-han liksom. Tror han fikk opp øya da det ble slutt og virkelig har gjort en innsats. Men så sklir det tilbake igjen.

Mot meg... Han er sliten når han er hjemme, ofte sur, gir ikke respons når jeg forteller ting, vil ha meg inntil seg og ha sex, men slutt på stryking og massasje. Klager på ting, sender ikke meldinger.

Dvs virker ikke interessert føler jeg. Men han sier han elsker meg hver dag, og stiller opp for både barn og hund om jeg trenger det. Sier han synes jeg er teit, men at jeg har tatt hjertet hans og han elsker meg. Men reagerer fryktelig negativt om jeg sier ting. Type om jeg reagerer på at han ikke tørker opp når han søler. Da blir han grinete.

Anonymous poster hash: b6e12...b92

[Gjest Gjest]

Jeg tror ikke det, men jeg tror mer at dette er han, sånn hverdags-han liksom. Tror han fikk opp øya da det ble slutt og virkelig har gjort en innsats. Men så sklir det tilbake igjen.

Mot meg... Han er sliten når han er hjemme, ofte sur, gir ikke respons når jeg forteller ting, vil ha meg inntil seg og ha sex, men slutt på stryking og massasje. Klager på ting, sender ikke meldinger.

Dvs virker ikke interessert føler jeg. Men han sier han elsker meg hver dag, og stiller opp for både barn og hund om jeg trenger det. Sier han synes jeg er teit, men at jeg har tatt hjertet hans og han elsker meg. Men reagerer fryktelig negativt om jeg sier ting. Type om jeg reagerer på at han ikke tørker opp når han søler. Da blir han grinete.

Anonymous poster hash: b6e12...b92

Det høres ikke bra ut for deg å leve sammen med han når han er slik.

På en måte viste han ikke frem sitt egentlige jeg den sommeren. Sånn sett så kan det ha vært skuespill.

[AnonymBruker]

Så snille dere er som engasjerer dere forresten:) takk!

Jeg savner nok litt omsorg/omtanke fra han. Men tror nok bare han ikke er den mest omsorgsfulle typen. Han er veldig snill da! Absolutt. Men om jeg er dårlig, og forteller han det så er det liksom "ok..." Og han spør ikke hvordan jeg har det.

Kanskje bare meg som er bortskjemt fra tidligere, med omsorgsfulle gutter...

Anonymous poster hash: b6e12...b92

[AnonymBruker]

Gjest, det handler ikke bare om meg vettu. Det er barn som er glad i hverandre og oss, som trenger stabilitet. Det er det som gjør det så vanskelig. Ellers hadde jeg gått!! Men det må være mulig å få det bedre enn dette. Vi har jo hatt det før...

Anonymous poster hash: b6e12...b92

[Gjest Gjest]

Så snille dere er som engasjerer dere forresten:) takk!

Jeg savner nok litt omsorg/omtanke fra han. Men tror nok bare han ikke er den mest omsorgsfulle typen. Han er veldig snill da! Absolutt. Men om jeg er dårlig, og forteller han det så er det liksom "ok..." Og han spør ikke hvordan jeg har det.

Kanskje bare meg som er bortskjemt fra tidligere, med omsorgsfulle gutter...

Anonymous poster hash: b6e12...b92

Dersom du erfarer at han har lite omsorg/ omtanke er ikke det et bra tegn.

Du forteller i et innlegg lengre opp at du nærmest kvier deg for å komme hjem. Dette er alvorlig. Det er ikke bra for deg.

Du forteller også: "Denne mannen viser sjelden følelser, og jeg smeltet fullstendig da han gråtkvalt tryglet om å prøve igjen." Hm. Dette kan også godt være skuespill.

Den sommeren masserte han deg og strøk deg, men det er borte fra hans "væremåte" nå...(For meg høres det ut som skuespill fra hans side for å få deg tilbake).

Du skrev: "Sier han synes jeg er teit, men at jeg har tatt hjertet hans og han elsker meg. Men reagerer fryktelig negativt om jeg sier ting." Han sier at han synes du er teit?? Dette er psykisk mishandling, og nedbrytende for deg!

Kan du gi eksempler på hva han gjør når han reagerer fryktelig negativt om du sier ting?

[Gjest Gjest]

Gjest, det handler ikke bare om meg vettu. Det er barn som er glad i hverandre og oss, som trenger stabilitet. Det er det som gjør det så vanskelig. Ellers hadde jeg gått!! Men det må være mulig å få det bedre enn dette. Vi har jo hatt det før...

Anonymous poster hash: b6e12...b92

Jeg forstår.

Men det er ikke bra for barna når dere ikke har det bra sammen.

Hadde dere det bra kun den sommeren du fortalte om, og evt helt i begynnelsen av forholdet?

Det er ikke sikkert at det er mulig å få det bedre enn dette.

Det er selvfølgelig bra at du prøver, og at du tenker på barna. Men dersom det er han som ikke har vært ærlig, og bare er slik som han viser frem nå, så går det jo ikke an å endre.

[Gjest Gjest]

Men for barnas skyld, som begge har gått igjennom samlivsbrudd før, så kan jeg ikke gå nå vel? Noen tips? Noen andre som mistrives i forhold der barn er involvert?

Jeg synes absolutt at du kan gå, ettersom det ikke er blitt bedring.

Har du spurt han om hvorfor han er anderledes nå i forhold til hvordan han var den sommeren?

Det er bedre for barnet/ barna dine om du går, enn at de må leve med at mamma er ulykkelig. Barn merker slikt.

[Gjest Gjest]

TS her? Jeg prøver å snakke, men det er helt umulig!! "Hva er probblemet ditt nå???" Er ofte responsen. Jeg har prøvd å innlede til en konstruktiv og saklig dialog, men det er så vanskelig. Han blir sur med en gang, og "skjønner ikke hva jeg prater om". Og når han argumenterer i mot blir jeg sjokkert over at han mener akkurat det han sier..

Vi er definitivt dårlige på å gjøre noe romantisk sammen. Han jobber ganske mye også.

Anonymous poster hash: b6e12...b92

Dette høres veldig trasig ut. Du kan ikke fortsette å ha det slik.

Har du anledning til å komme deg bort for noen dager (f.eks hos slektninger/ venner) i nærmeste fremtid, slik at du får koblet av og planlagt fremover?

[Gjest Gjest]

For å starte med min første tanke; hadde jeg ikke hatt barn, hadde jeg gjort det slutt.

Kjæresten igjen har vært sammen i 2 år. Vi har begge barn fra tidligere. I våres gjorde jeg det slutt. Jeg var dritt lei, mistrives skikkelig. Men hadde fortsatt følelser for han. Det hadde vært slutt i 2 uker da han dukket opp på døra mi, helt knust. Denne mannen viser sjelden følelser, og jeg smeltet fullstendig da han gråtkvalt tryglet om å prøve igjen. Jeg sa først nei. Vi har prøvd, og vi er alt for forskjellige. Det kommer til å bli det samme igjen, og jeg tror vi innerst inne vet begge 2 at det ikke kommer til å funke. + at vi har fortalt barna at vi ikke lenger er sammen. Vi kan ikke holde på sånn frem og tilbake. Men han pratet, og han sa så mye som gjorde inntrykk. Det var tydelig at han hadde tenkt nøye igjennom ting. Og så ba han om en sjanse til. Og jeg husket tilbake til da jeg tryglet min eksmann om en sjanse til, og ikke fikk det. Hvor vondt det var. Jepp, det var jeg som ble dumpa av faren til barnet mitt. Og det tok meg over et år å komme over.

Så vi prøvde igjen. Jeg var litt tilbakeholden i begynnelsen. Jeg hadde brukt de 2 ukene det var slutt på å bli sikker på min beslutning om bruddet, og hadde begynt å gå videre. Og jeg var helt ærlig litt usikker i begynnelsen. Dagen etter bare: faen, jeg hadde jo endelig greid å ende dette. Hvorfor lot jeg meg overtale i går... Men sommeren kom, og vi hadde det supert. Jeg husker jeg pratet med en venninne: han mente virkelig det han sa den kvelden! De problemene vi hadde eksisterer ikke lenger!! Jeg er så glad for at vi ble sammen igjen.

I august kjøpte vi hus sammen, og jeg var så glad, og så sikker!!! Men nå sitter jeg her, knapt en mnd seinere med en klump i magen. De siste ukene har ikke vært bra. det er som om alle problemene vi hadde i vinter har kommet tilbake samtidig, jeg nærmest kvier meg for å komme hjem, og etter et par dager med han føler jeg meg skikkelig tappet for energi.

Når vi prater sammen om ting, så merker jeg at vi er på helt forskjellige planeter. Vi forstår ikke hverandre!!! Men beslutningen er tatt, barna gleder seg til vi overtar huset, så vi må bare få dette her til. Når jeg hører historier fra venner og kjente tar jeg meg i å tenke at dette er ikke det verste forholdet å være i! Herregud å mye utroskap det er. Og menn som ikke ansvar. Min mann har masse gode kvaliteter!! Det er bare følelsen inni meg. Følelsen av at vi ikke forstår hverandre, og at vi er latterlig forskjellige.

Men for barnas skyld, som begge har gått igjennom samlivsbrudd før, så kan jeg ikke gå nå vel? Noen tips? Noen andre som mistrives i forhold der barn er involvert?

Det kan ha vært ren manipulasjon fra hans side.

Og jo, du kan gå nå. Det blir bedre for barna og for deg.

[Gjest navnelapp]

Eg syns det virkar som om at dokke burde få profesjonell hjelp for å få til ein god kommunikasjon. Slik det er no virkar det litt fastlåst.

[Gjest Gjest]

Jeg tror ikke det, men jeg tror mer at dette er han, sånn hverdags-han liksom. Tror han fikk opp øya da det ble slutt og virkelig har gjort en innsats. Men så sklir det tilbake igjen.

Mot meg... Han er sliten når han er hjemme, ofte sur, gir ikke respons når jeg forteller ting, vil ha meg inntil seg og ha sex, men slutt på stryking og massasje. Klager på ting, sender ikke meldinger.

1)Dvs virker ikke interessert føler jeg. Men han sier han elsker meg hver dag, og stiller opp for både barn og hund om jeg trenger det. Sier han synes jeg er teit, men at jeg har tatt hjertet hans og han elsker meg. 2) Men reagerer fryktelig negativt om jeg sier ting. Type om jeg reagerer på at han ikke tørker opp når han søler. Da blir han grinete.

Anonymous poster hash: b6e12...b92

1) Det er ikke samsvar mellom det han sier og det han gjør.

2) Kan du gi eksempel på dette?

Hva mener dere andre?

[Gjest navnelapp]

Handlar dette om at du og han har veldig ulik måte å uttrykke kjærleik på? Det virkar som om han har enkelte vanar han bør prøve å endre, men generelt virkar det jo som om han har mange gode sider. Han slit litt med samhandlinga med deg, ved at han har ein negativ tone og at han reagerer annleis på ting enn du gjer.

Då handlar det eigentleg mest om å forstå kvarandres reaksjonsmønster og kanskje til og med akseptere dei, heller enn å leite etter ein som er veldig lik ein sjølv. Det er ikkje noko ulempe å vere ulike dersom ein klarer å forstår og sette pris på kvarandres ulike sider heller enn å bli provosert av dei. Samtidig må han snu trenden med å vere sur og negativ, for det er verken du eller han tent med at han er. Her treng han kanskje profesjonell hjelp, sjølv om mange menn har ein inngrodd skepsis til å søke hjelp for slike ting.

Men det må bli ein byttehandel, syns eg. Du må også tenke over måten du reagerer på når du irriterer deg over ting. På kva måte skjer det når du seier at du "reagerer" når han har sølt og ikkje tørka opp? Viss du "reagerer" i ein spydig, irritert eller kommanderande tone så bringer ikkje det ut det beste i andre. Med mine tenåringar så har eg lenge praktisert å gå bort til dei, gi dei eit kyss på kinnet, og spurt med "snill" stemme om dei kan rydde bort rotet sitt. Det har ei formidabel effekt. Dei vert glade for kjærteiknet, og då må dei ho seie ja til det eg ber dei om. Det fungerer kvar gong, og har skapt utruleg mykje betre stemning i heimen.