Vanskelig situasjon med far

[AnonymBruker]

Som barn måtte jeg være hos min far noen helger i året, men han lot meg være alene hjemme eller ga meg ikke mat o.l. Han kjeftet alltid på meg uansett hva jeg gjorde, slo og bannet. Da jeg ble 16 slapp jeg samvær. Jeg begynte hos en psykolog og hun var ganske streng på at hun mente jeg burde kutte han helt ut. Jeg prøvde det, men han ble så sint at jeg ga meg. Så fulgte en periode der vi var en del sammen og han var veldig hyggelig. Så skjedde det noe i livet mitt som tok mye tid og energi, og jeg orket ikke bruke energi på å møte han. Han ble kjempe sint da jeg forklarte han det. Siden har jeg forsøkt å holde han på armlengdes avstand. Jeg gratulerer han med bursdag og gir han gave til jul, men det er det. Jeg synes denne ordningen er fin, da jeg synes det er trist å kutte han helt ut. Problemet er at han veksler plutselig mellom å "kreve" kontakt og sender meg meldinger eller legger igjen beskjeder på svareren min med "Er du hjemme nå? Jeg kommer på besøk nå uansett hva du sier!". Også står han å ringer på en halvtime. Da vet jeg at han er så sint at jeg ikke tør å åpne eller snakke til han. Men så kan det gå måneder hvor han ikke gir lyd fra seg. Og det synes jeg egentlig er veldig deilig. Jeg ønsker å kutte han helt ut, men samtidig sliter jeg veldig med det. Han er jo faktisk faren min selvom han ikke oppfører seg sånn. Jeg sitter også med tanker om hva jeg skal gjøre den dagen jeg gifter meg. Og hva når jeg får barn? Jeg vil absolutt ikke la han ha noesomhelst med eventuelle barn å gjøre, men jeg har kontakt med familien hans så han ville jo fått vite det.

Jeg lurer på hvordan andre i liknende situasjoner har løst dette? Eller om noen har noen innspill?

Anonymous poster hash: f566a...161

[AnonymBruker]

Som barn måtte jeg være hos min far noen helger i året, men han lot meg være alene hjemme eller ga meg ikke mat o.l. Han kjeftet alltid på meg uansett hva jeg gjorde, slo og bannet. Da jeg ble 16 slapp jeg samvær. Jeg begynte hos en psykolog og hun var ganske streng på at hun mente jeg burde kutte han helt ut. Jeg prøvde det, men han ble så sint at jeg ga meg. Så fulgte en periode der vi var en del sammen og han var veldig hyggelig. Så skjedde det noe i livet mitt som tok mye tid og energi, og jeg orket ikke bruke energi på å møte han. Han ble kjempe sint da jeg forklarte han det. Siden har jeg forsøkt å holde han på armlengdes avstand. Jeg gratulerer han med bursdag og gir han gave til jul, men det er det. Jeg synes denne ordningen er fin, da jeg synes det er trist å kutte han helt ut. Problemet er at han veksler plutselig mellom å "kreve" kontakt og sender meg meldinger eller legger igjen beskjeder på svareren min med "Er du hjemme nå? Jeg kommer på besøk nå uansett hva du sier!". Også står han å ringer på en halvtime. Da vet jeg at han er så sint at jeg ikke tør å åpne eller snakke til han. Men så kan det gå måneder hvor han ikke gir lyd fra seg. Og det synes jeg egentlig er veldig deilig. Jeg ønsker å kutte han helt ut, men samtidig sliter jeg veldig med det. Han er jo faktisk faren min selvom han ikke oppfører seg sånn. Jeg sitter også med tanker om hva jeg skal gjøre den dagen jeg gifter meg. Og hva når jeg får barn? Jeg vil absolutt ikke la han ha noesomhelst med eventuelle barn å gjøre, men jeg har kontakt med familien hans så han ville jo fått vite det.

Jeg lurer på hvordan andre i liknende situasjoner har løst dette? Eller om noen har noen innspill?

Anonymous poster hash: f566a...161

Ingen kan kreve å dukke opp døra til andre mennesker. Og jo, hva du sier om hvorvidt du vil ha mennesker inn i huset ditt, har ALT å si.

Det er helt tydelig at faren din ikke eier noe som helst respekt for deg.

Anonymous poster hash: fb713...012

[AnonymBruker]

Jamen, jeg trenger hjelp til hvordan jeg skal oppføre meg og hvordan jeg skal takle det.

Det er så utrolig tøft å gjemme seg i leiligheten når han står utenfor og vil inn, eller når han ringer og ringer på mobilen. Eller når familien hans kjefter på meg fordi jeg ikke er noen god datter. De kjenner han bare som snill og hyggelig, de har aldri opplevd han slik han egentlug er.

Anonymous poster hash: f566a...161

[FrkH]

Dra bort når han sier han skal komme da? Ikke hør på familien hans! Du er gammel nok til å ta ditt eget valg nå. Klart det er trist siden det er faren din, men du fortjener bedre, og han fortjener ikke en datter som deg. Tror du kan få abonnementleverandøren din til å sperre hans nummer, slik at han ikke når gjennom til deg.

[AnonymBruker]

Står han på døra og ringer på så ring politiet.

Anonymous poster hash: 3c392...5ae

[Lady]

Uff, slike sammensatte personer er virkelig ikke lette å ha med å gjøre, særlig for de nærmeste. Du må kun høre på deg selv, ingen andre. Utenforstående som bare har sett glanssiden, og synes han er så fantastisk, vet ikke hva de snakker om. Det er noe annet å være datteren til en slik person, enn å kun være venn med vedkommende. Jeg kjenner meg igjen i det du skriver, siden jeg har en vanskelig far selv. Oppførselen til familien hans er også lik med min far sin. Det er typisk slike personer å legge all skyld på andre, og overhode ikke anerkjenne noe skyld selv. De vrir og vender på alt, har vrangforestillinger og null selvinnsikt. Send meg gjerne en pm, om du vil snakke mer:-)

Endret 26. september 2013 av Lady

[AnonymBruker]

Hvor langt unna han kan du flytte?

Jeg flyttet 200 mil fra min dysfunksjonelle familie. Det smarteste jeg noensinne har gjort.

Anonymous poster hash: 79851...875

[ViljaH]

Send han et brev hvor du forklarer det du skrev over. Hvordan det har vært, at du er redd sinnet hans, at du har gått til psykolog. Hvilket forhold du kunne tenke deg å ha, hva han må få til for å ha et slikt forhold (søke hjelp for sinnemestring?) og hva du vil om han ikke orker det. Send kopi til farmor/farfar, de trenger å vite hvorfor så de slutter å mase.