Når drømmemannen gjør det slutt

[AnonymBruker]

Og når det kommer ut av det blå at han har mistet følelser. Jeg har ingenting negativt å tenke på. Han knuste hele livet mitt på 1 min. Livet er over. Jeg rister, hylgriner, mister pusten, kaster opp...

Overlevelse- tips ???

Anonymous poster hash: b0fc2...383

[kareen]

Ikke annet enn å holde deg aktiv. Finn på masse med venner og familie, ikke sitt i din egen selvmedlidenhet. Tiden leger alle sår, det blir gradvis bedre, og om noen måneder vil du føle deg mye bedre. Lover

[Tabris]

Ta en dag om gangen. I begynnelsen - ta en time og gangen, et minutt om gangen. Det vil gå over, det vil bli bedre. Du må bare ta tiden til hjelp. Vit at uansett hvor jævlig dette er - det kommer til å gå over. Så akkurat nå er det helt greit å ha det jævlig, for det vil bli bedre.

[I Grosny]

Og når det kommer ut av det blå at han har mistet følelser. Jeg har ingenting negativt å tenke på. Han knuste hele livet mitt på 1 min. Livet er over. Jeg rister, hylgriner, mister pusten, kaster opp...

Overlevelse- tips ???

Anonymous poster hash: b0fc2...383

Du kan innse at denne "drømmemannen" faktisk er ett mareritt. Han er ikke den lojale , trygge og dedikerte mannen du trenger. Nå har han sluppet deg fri, og du kan finne en mye bedre entusiast, som bryr seg i det lange løp.

Dette er krise, og kriser innebærer gjerne en ny start, en ny innsats og nye muligheter. Det er bedre å ta den nå enn litt seinere.

Det er helvete nå, men du vil ganske snart observere at sorgriene vil komme sjeldnere og sjeldnere, svakere og svakere. Tid leger faktisk sår.

Endret 21. september 2013 av I Grosny

[Havbris]

Det er nok vanskelig å se at dette vil gå over - men det vil det. Gjør som Tabris sier - ta ett minutt om gangen og godta at kjærlighetssorg er vondt. Etterhvert vil sorgen ha mindre og mindre grep om deg og du får hodet over vannet og kan fylle tenkene med noe annet.

[AnonymBruker]

Been there, done that. Dør av kjærlighetssorg jeg og, selv etter 6 mnd. For meg leger ikke tiden alle sår men kanskje etterhvert. Gjør som de andre sier, hold deg aktiv. Tren, reis, dra på shopping og skjem deg selv bort. Se på film, gjerne komedier. Getting over Sarah Marshall er f.eks en bra film når man har blitt dumpa. Menn er teite, de ødelegger oss kvinnfolk psykisk med oppførselen sin og 0 empati. Ønsker deg lykke til, jeg vet akkurat hvor jævlig du har det, selv er jeg nesten suicidal.

Anonymous poster hash: e3f43...6c4

[AnonymBruker]

Høres kjent ut. Men nå, et par år etter, greier jeg nå ihvertfall å snakke om det uten å begynne å grine.

Jeg går fremdeles til psykolog.

Jeg gikk ned mange kilo og hadde bare lyst til å dø.

Nå ser jeg smashing ut og eksen er på hugget. Men jeg klarer ikke tro på komplimenter som kommer fra ham. Selvbildet er på bunn, selv om jeg har mange beilere. Jeg tror de kun er ute etter sex, for så å dumpe meg.

Men jeg lever nå ihvertfall fremdeles.

Anonymous poster hash: 6f3a4...a0b

[AnonymBruker]

Høres kjent ut. Men nå, et par år etter, greier jeg nå ihvertfall å snakke om det uten å begynne å grine.

Jeg går fremdeles til psykolog.

Jeg gikk ned mange kilo og hadde bare lyst til å dø.

Nå ser jeg smashing ut og eksen er på hugget. Men jeg klarer ikke tro på komplimenter som kommer fra ham. Selvbildet er på bunn, selv om jeg har mange beilere. Jeg tror de kun er ute etter sex, for så å dumpe meg.

Men jeg lever nå ihvertfall fremdeles.

Anonymous poster hash: 6f3a4...a0b

Minner litt om min situasjon, det var jeg som skrev over her. Klarer du fungere i hverdagen etc? Jeg føler meg som en robot, jeg lever ikke, jeg eksisterer. Jeg vil heller ha kreft istedet for å bli dumpa en gang til. For det er så jævlig og ødelegger livet mitt så til de grader. Går også til psykolog.. Men hun sier bare jeg burde finne meg en ny.. Det er ikke leker det er snakk om, det er mennesker. Mennesker er blitt forbruksvarer tydeligvis. Bruk og kast

Anonymous poster hash: e3f43...6c4

[AnonymBruker]

Minner litt om min situasjon, det var jeg som skrev over her. Klarer du fungere i hverdagen etc? Jeg føler meg som en robot, jeg lever ikke, jeg eksisterer. Jeg vil heller ha kreft istedet for å bli dumpa en gang til. For det er så jævlig og ødelegger livet mitt så til de grader. Går også til psykolog.. Men hun sier bare jeg burde finne meg en ny.. Det er ikke leker det er snakk om, det er mennesker. Mennesker er blitt forbruksvarer tydeligvis. Bruk og kast

Anonymous poster hash: e3f43...6c4

Fungere og fungere, nei, egentlig ikke. Har gått sykemeldt lenge, blir stresset av å måtte forholde meg til klokkeslett, gleder meg til fint lite, har søvnproblemer og håper hver kveld når jeg legger meg at jeg ikke våkner neste dag. Og blir like skuffet hver gang.

Har hatt to forhold etter jeg ble dumpet, han første var vel prototypen på en rebound, nummer to hadde jeg det kjempeflott med, men avstand har stukket kjepper i hjulene og det hjelper jo ikke akkurat.

Psykologen min sa også jeg burde komme meg ut på markedet igjen, det er det tåpeligste forslaget jeg har hørt på lenge. Først burde jeg nå bli ferdig med han jeg ble dumpet av og han siste. Hun foreslo nettdating. For en gangs skyld klarte jeg å le, men det var vel helst en sarkastisk latter.

Jeg brukte vennene mine flittig i begynnelsen, men nå skyver jeg de vel mer og mer vekk. Eier ikke initiativ, og sier jeg "ja" til noe angrer jeg. Selv om jeg vet det blir kjekt...

Jeg tenker som så at de nok helst vil slippe å se det sure trynet mitt. Jeg er blitt bitter og desillusjonert og går heller i kloster enn å gå på trynet enda en gang, jeg orker bare ikke gå igjennom det enda en gang. Jeg trodde jeg aldri mer skulle bli lykkelig etter jeg ble dumpet, tok feil, men så kom jo dessverre nedturen der også. Jeg klarer ikke flere.

Anonymous poster hash: 6f3a4...a0b

[Saraby]

Ikke meningen å virke kald og drittsekk her, men.. Jeg har opplevd kjærlighetssorg selv. Å det er vondt. Jæævlig vondt og man tror det aldri går over. Men det gjør det, du må bare ta tiden til hjelp. (til ts). Til de to siste her: jeg klarer ikke forstå hvordan noe sånt noe kan ødelegge livet til en person? Hvordan lar dere dette ta over livet deres? Jeg skjønner det bare ikke. Ta dere sammen, ta ansvar for livet deres. Det finnes mye værre ting i livet som kan hende, enn et brudd. Og hvis det er det som ødelegger hos dere kan jeg ikke fatte hva som skjer den dagen noe annet mye værre skjer..

[I Grosny]

Fungere og fungere, nei, egentlig ikke. Har gått sykemeldt lenge,

Anonymous poster hash: 6f3a4...a0b

Jeg håper du klarer å komme deg på jobb igjen. Du går jo glipp av det sosiale der, og generelt snakket så er det dårlig i en brudd/sorgsituasjon. Jeg tror at aktivitet er en god kur for mange. Gå hjemme høres depressivt ut.

Kanskje du trenger å bety noe for noen, som f.eks kollegaer, kunder og arbeidsgivere, og venner og slektninger.

Kjærlighetssorg er jo også energi, men du klarer jo ikke å bruke denne energien til stort annet enn å låse deg fast i tårer. Du bør få brukt denne energien mer utadvendt og produktivt.

[Cata]

Enig med Tabris og Havbris - ta et minutt av gangen. Det gjør vondt, og var det virkelig drømmemannen så gjør det antakelig vondt lenge. Men før eller siden går det over. Det gjør alltid det selv om det ikke føles slik i starten.

(For øvrig har jeg aldri skjønt disse rådene om "finn en ny" og "det er flere fisker i havet"(ref. psykologen som er omtalt i innlegg #5) - det er liksom ikke det første man tenker på når man sitter der og savner den ene, og går man ut og finner en ny før man er over den man sørger over så flytter man sannsynligvis bare elendigheten.)

Er for øvrig bare delvis enig i rådene om å holde seg aktiv og komme seg ut og gjøre noe. Det fungerer sikkert for noen, men er ingen automatikk i det. TS må selv kjenne etter om det er noe som passere for henne. For meg var det i sin tid bare noe som slukte krefter uten å gi noe igjen. For meg var det bedre å sitte inne og sørge inntil sorgen etterhvert brant ut av seg selv. Da var det på tide å rusle ut i tilværelsen igjen.

.....

Er dessuten enig med I Grosny som postet samtidig med at jeg skrev det over her. Så snart du har en mulighet til å fungere i hverdagen igjen så dytt deg selv ut døra og på jobb eller skole. Det er mye "trøst" i en rutinemessig hverdag i en slik situasjon. Da føler man at det i det minste er noe man behersker, selv om kjærlighetslivet har gått skeis.

Endret 21. september 2013 av Cata

[AnonymBruker]

Jeg er enig med Saraby. Ingen tvil om at det er smertefullt å oppleve å bli forlatt av noen man elsker - selv ble jeg skilt fordi mannen min møtte en annen dame. Vi hadde slitt med å bli gravid i flere år, og tre måneder etter brudd var nydamen gravid. Det var utrolig vondt, men jeg kjente allikevel at det skulle gå fint, at smerten kom til å gå over. Kjærlighetssorg i ulike grader er en naturlig del av livet, det kommer til de fleste av oss, men vi er også fra naturens side utstyrt med evnen til å takle det. Når jeg leser om folk som aldri kommer over kjærlighetssorgen og nærmest tenker på å gi opp alt, slår det meg at det må ligge noe mer bak, mer dyptliggende problemer som forkler seg som ekstrem kjærlighetssorg. Og det må man jo bare ta tak i. For som Saraby sier: hva skjer når noe verre inntreffer? Når man virkelig trenger den indre styrken, og så har man "brukt seg selv opp" styrkemessig på å sørge over en kjæreste i lange tider?

Det var litt på siden, men mitt beste råd til TS er nok å ikke la sorgen over bruddet ta helt over. Behold et snev av fornuft i alle følelsene. Da jeg var langt nede og følte at jeg aldri kom til å oppleve kjærlighet igjen, så sa en venn til meg: "Det er bare en følelse du har, rent logisk så vet du jo at det ikke er sånn, rent logisk vet du at folk bryter opp hver eneste dag og finner seg nye etterhvert. Rent logisk ser du stadig vekk eksempler på bekjente som finner lykken igjen, og rent logisk er det ingenting som skulle tilsi at det ikke skjer deg også". Og det var jo sant! Jeg tror det er viktig å ikke dyrke sorgen, å gjøre sorgen større enn den er inni hodet - bearbeid følelser, men ikke velt deg i sorg. Kom deg opp av sengen. Tenk: "Nå skal jeg grine og føle meg jævlig til klokka tre, men SÅ skal jeg ta på meg leppestift og en fin genser og møte en venninne på kafé". Og så gjennomfører du det, selv om det krever masse energi og føles helt absurd. Kjenn at verden fremdeles triller videre, at de gode opplevelsene fremdeles er der ute.

Lykke til!

Anonymous poster hash: 1d1fc...9af

[AnonymBruker]

Jeg håper du klarer å komme deg på jobb igjen. Du går jo glipp av det sosiale der, og generelt snakket så er det dårlig i en brudd/sorgsituasjon. Jeg tror at aktivitet er en god kur for mange. Gå hjemme høres depressivt ut.

Kanskje du trenger å bety noe for noen, som f.eks kollegaer, kunder og arbeidsgivere, og venner og slektninger.

Kjærlighetssorg er jo også energi, men du klarer jo ikke å bruke denne energien til stort annet enn å låse deg fast i tårer. Du bør få brukt denne energien mer utadvendt og produktivt.

Har prøvd meg i jobb ved et par anledninger igjen, men det blir bare verre. Jeg må ta meg sammen for i det hele tatt greie å si hei til kunder og kolleger, og etter jobb orker jeg ikke snakke med noen. Så det sosiale blir enda mer begrenset.

Jeg er i jobb nå, det er om å gjøre å bli fortest mulig ferdig og gå hjem og legge seg. Jeg gleder meg til jeg er ferdig med dette prosjektet, planlegger å reise på ferie. Alene. Slippe å snakke med noen....

Når jeg ikke jobber kan jeg finne på ting uoppfordret. Som å trene eller dra på besøk. Det orker jeg bare ikke nå. Sikreste lokkemiddelet å få meg ut av huset på, involverer alkohol. Men jeg blir anspent og stresset av det, drikker ofte for mye og våkner med alle tiders fylleangst, så da blir jeg heller hjemme...

Anonymous poster hash: 6f3a4...a0b

[I Grosny]

Hvis livet er ett sjakkspill, så vinner man dersom man klarer å legge en plan og tenke noen trekk framover.

Sjakkmesteren besvarer ett angrep med dobbeltvirkende forsvarstrekk der trekket også gir framdrift samtidig.

Hvis du klarer å gå framover når det er tyngst, så får du ett godt forsprang. Dette kan bety mye, ikke minst økonomisk. Statistikk viser at god økonomi fører til høyere levealder, noe som jeg tror kan skyldes bedre mat og livsstil, at man rett og slett har det bedre. Dersom du klarer å bruke den tunge tiden til aktiv jobbing for f.eks. å styrke deg yrkes og utdanningsmessig, så legger du grunnlag for en lysere framtid. Du klarer kanskje ikke å nyte noe som helst nå, men gled deg til du kan høste fruktene av denne innsatsen.

Du klarer vel ikke å bli lykkelig nå, men du kan gå ett skritt nærmere god økonomi, som faktisk gir lykkelige muligheter.

Redigert: Jeg så plutselig ditt nye innlegg. Husk at sorgen blir lettere for hver uke.

Tåler arbeidsplassen din at du er til stede og plutselig begynner å grine? Har du muligheten til å ta noen minutter på bakrommet når det kommer styrtende? Har du god kommunikasjon og god støtte fra sjefen? Kan du gjøre arbeidoppgaver på lukket kontor på dårlige dager?

Endret 21. september 2013 av I Grosny

[Gjest gjesten]

Og når det kommer ut av det blå at han har mistet følelser. Jeg har ingenting negativt å tenke på. Han knuste hele livet mitt på 1 min. Livet er over. Jeg rister, hylgriner, mister pusten, kaster opp...

Overlevelse- tips ???

Anonymous poster hash: b0fc2...383

Trist å lese. Håper du kommer deg gjennom med vettet i behold

[AnonymBruker]

Ikke meningen å virke kald og drittsekk her, men.. Jeg har opplevd kjærlighetssorg selv. Å det er vondt. Jæævlig vondt og man tror det aldri går over. Men det gjør det, du må bare ta tiden til hjelp. (til ts). Til de to siste her: jeg klarer ikke forstå hvordan noe sånt noe kan ødelegge livet til en person? Hvordan lar dere dette ta over livet deres? Jeg skjønner det bare ikke. Ta dere sammen, ta ansvar for livet deres. Det finnes mye værre ting i livet som kan hende, enn et brudd. Og hvis det er det som ødelegger hos dere kan jeg ikke fatte hva som skjer den dagen noe annet mye værre skjer..

Når man mister en man virkelig elsker, helt ut av det blå, så er det en helt forferdelig følelse. Jeg orker bare ikke flere avvisninger, det ødelegger meg helt fullstendig. Høres kanskje teit ut for deg, men for meg er det sånn. Føler meg vraket og at jeg ikke er bra nok siden alle menn dumper meg. Og jeg orker ikke gå gjennom dette flere ganger, tenker at det er jo ingen vits å bli sammen med noen for det blir jo slutt uansett. Tror faktisk jeg hadde taklet sykdom og dødsfall bedre, for da blir jeg jo ikke avvist.

Anonymous poster hash: e3f43...6c4

[AnonymBruker]

Jeg skal ikke kuppe tråden, men dama var utro i går og et brudd er nærmere enn noen gang. Sittet og prøvd å finne trøst i liknende tråder som denne den siste timen nå, men det hjelper selvfølgelig ikke en døyt.

Innser at jeg bare må komme meg vekk fra det, prøve å være singel litt og heller se fordelene med det.

Anonymous poster hash: 6c490...046

[AnonymBruker]

Tenking og planlegging og drømming var aldri min sterke side, jeg har alltid vært den som bare ser hva som skjer og veien blir til mens man går.

Etter bruddet har jeg blitt en mester på å overtenke og grubling.

Men han som dumpet meg, var faktisk den første i mitt liv jeg faktisk kunne forestille meg å bli gammel med, selv om jeg hadde et ti års samboerskap bak meg før ham. Når folk spør meg "Hvor ser du deg selv om ti år?" har svaret alltid vært "Øøøøh..."

Siden dette skjedde har jeg truffet mange rare folk. Bla en del som hadde mer enn plenty nok penger. De var like ulykkelige som meg, selv om de aldri trengte å bekymre seg om penger.

Jeg har fine leketøy og penger på bok, men det betyr egentlig ingenting. Jeg var lykkeligere da jeg bodde kummerlig med han jeg virkelig elsket.

Jeg er fullstendig klar over at jeg går baklengs inn i resten av mitt liv mens jeg sørger over det jeg ikke har lengre.

Anonymous poster hash: 6f3a4...a0b

[Herandjetzt]

Viss han var drømmemannen hadde han ikke gjort det slutt.

"Drømmemannen" er bare en klisjé.

Drømmemenn- og -kvinner finnes egentlig ikke. Vi bare tror det.