Jeg er bare så... sliten!

[Gjest Jumo]

Må bare få det ut et sted!

Jeg er så utrolig sliten for tida. Psyken min er rævva, noe som også gjør at jeg rett og slett er fysisk sliten også. Det er så utrolig mange faktorer som spiller inn, men til syvende og sist er det jo kun min egen feil.

Jeg er så usikker på alt. Hele tida. Normalt er jeg en oppgående jente med mye på agendaen. Er rastløs av meg, liker å drive med noe.

Kjæresten min er flott. Men igjen, jeg er usikker. Overtenker ting, føler meg ikke bra nok, men dette viser jeg ikke til han. Det blir slitsomt for han å ha en kjæreste som er så opp og ned. Vi har det flott. Vi har et avstandsforhold for tida, men han er hjemme en gang i mnd og kommer hjem for godt i desember. Jeg er redd. For hva da? Alt mulig rart. Jeg overanalyserer, blir redd, stressa og får en slags angstfølelse over alt og ingenting. Noen dager er veldig fine, og det er deilig å kunne slappe av og føle på gleden over livet. Men igjen - disse dagene der den klumpen i magen er der konstant, treffer meg hardere enn noe annet. Ting jeg tidligere ikke brydde meg om blir 3.verdenskrig i hodet mitt. SMÅ ting som at han ignorerer det jeg skriver til han blir en nedtur. Helt latterlig, jeg vet. Igjen så lar jeg ikke dette gå ut over han. Lar det gå utover meg selv istedet. Fordi jeg vet hvor jævlig feil jeg tar, og hvor utrolig feil tankegangen min kan være til tider.

Jeg har gode venner. En av mine nærmeste venninner gjør meg også utrolig sliten. I vennegjengen er jeg vel kjent som hun pratsomme, alltid med et smil om munnen og som alltid holder optimismen og positiviteten oppe. Det vet hun ene venninnnen min å bruke ganske godt. Hun har en svak gard av utmattelsessyndrom, og jeg kunne gjort absolutt alt for at hun skal føle seg bra. Det eneste jeg vil, er at hun skal ha det fint, føle seg glad og bra. Jeg har kommet til et punkt hvor jeg er så sliten av alt. 98% av tida jeg er med hun, klager hun over alt. Det er selvfølgelig lov å klage om en ikke har det bra, men det er noe nytt hele tida.

Om jeg har en dag jeg er nedfor, ikke føler meg bra (har hatt en lang periode jeg var alvorlig syk, har nedsatt immunforsvar pga dette), skal hun alltid "toppe" det jeg forteller hun. Hun skal alltid ha det verre, fordi det jeg, eller noen andre i vennegjengen går gjennom ikke er noe i forhold til det hun gjør. Hun skal alltid være sykest, elsker oppmerksomheten og sympatien hun får rundt dette. Det hender at når vi vorser før byen/fest, at jeg finner hun sittende å fortelle, og gjerne feller en tåre, over hvor vanskelig hun har det. Dette til nye personer, med tanke på at alle i vennegjengen har hørt dette hundre ganger, og begynner å bli litt lei og slitne av den negative energien og at hun alltid drar ned stemninga.

Nå høres jeg sikkert ut som verdens verste bitch, som ikke har sympati for bestevenninna mi. Men det har jeg. Jeg vet at hun har vært mye syk, men jeg føler hun spiller så på at alle alltid skal synes så synd på hun. Jeg gir, gir og gir hele tida. Prøver så godt jeg kan for å være der for hun, men hun setter ikke pris på det. Tar jeg kontakt med den andre bestevenninna vår for å prate om helt vanlige ting, blir hun første veldig sur og sjalu, og mener hun andre venninna aaldri tar kontakt med hun lengre (hun studerer et annet sted) og blir furten på meg av den grunn.

Dette ble nok utrolig langt og rotete, og om noen klarer å lese gjennom alt sammen skal jeg personlig sende en sjokoladeplate i posten.

Jeg bare... blir så sliten av meg selv oppi alt sammen.

[AnonymBruker]

Kanskje du burde slutte å bry deg så mye om andre hele tiden da?

Kanskje du burde prioritere deg selv etterhvert og jobbe litt med din egen angst?

Anonymous poster hash: 0044a...822

[AnonymBruker]

Jeg har det på akkurat samme måte!

Anonymous poster hash: ac8de...43b

[chepooka]

Jeg sier først ja takk til en sjokoladeplate! Helst en Boble Karamell fra Freia :D

Så synes jeg du bør kjøpe en sjokolade til deg selv i samme slengen, og stikk ut på tur i skogen/fjellet, gå deg sliten til du finner et fint sted helt alene hvor du kan spise sjokoladen din i fred, nyte utsikten og tenke over livet ditt Bestem deg så for at dårlig samvittighet og dårlig selvtillit ikke skal bestemme over hvordan du skal leve livet ditt, pust dypt inn den friske høstluften og kjenn at du slipper energien tilbake i kropp og sinn!

At du er usikker og overanalyserer ting rundt kjæresten er ikke et problem dere i mellom, men et problem som stammer fra deg - fra din dårlige selvtillit. Det at du blir sliten av forholdet til venninna di er fordi du ser på deg selv som ei god venninne, og du tror at som en god venninne må du bare være god og snill og gi alt hele tiden selv om du ikke får så mye tilbake. Når du likevel ikke gjør det, og du innrømmer overfor deg selv at du ikke liker hennes negativitet og selvsentrerthet får du dårlig samvittighet og unnskylder adferden hennes med at hun faktisk er syk stakkars. Du får ikke endret adferden hennes (selv om du selvsagt som en bestevenninne kan prøve å si ifra hvordan hun virker på andre) - men du kan sette grenser for deg selv for hvor mye av hennes negative adferd du velger å ta inn.

Poenget mitt er at du må ta ansvar for ditt liv, dine følelser og dine handlinger - du kan endre deg selv, men andre personer endrer kun adferd dersom det er noe de selv vil og er motivert til. Fokuser på deg selv og øk selvtilliten din, vær en god person, en god kjæreste og en god venninne men ikke la det gå på bekostning av din egen psykiske eller fysiske helse. Og ikke ha dårlig samvittighet for at du tenker på deg selv - det er faktisk sunt i passe doser.

Lykke til!