Jeg klarer ikke ta meg av ungen min mer :(

[AnonymBruker]

Er alene med ett gutt på 5 1/2 år. Han har alltid vært en aktiv kar, men i det siste har det tatt helt av (dvs det siste halve året)

I barnehagen er han helt "normal", leker fint med de andre og har alltid utviklet seg som han skal.

Hjemme derimot er han hardhendt, til dels voldelig, dvs at han sparker, slår og sier stygge ting.

Han ødelegger ting i huset bare for å se hvordan jeg reagerer, lager hylelyder, surker med tilgjort stemme osv.

Jeg holder på å bli gaaal. Jeg har ingen avlastning og kan ikke søke det heller, for han har ingen diagnose.

Jeg leser for han, vi spiller spill, er på barneturn en gang i uka. Og han har det bra, men ikke jeg...

Nå kommer jeg til å si noe stygt: jeg kjenner at jeg har mindre og mindre lyst å ha han her og jeg vet ikke engang om jeg er like glad i han lengre. Jeg gruer meg til å hente han hjem fra barnehagen og bare gleder meg til han er i seng.

Hva i alle dager skal jeg gjøre?

Anonymous poster hash: 73d87...690

[Kassiopeia]

Kanskje gutten merker at du blir mindre og mindre glad i å være rundt han, og at du gleder deg til han skal legge seg. Barn forstår mer enn man tror.

[Gjest Arbeider]

Sjekk helsetilbudet der du bor. Googler man får man noe som heter pmto

[super-s]

Jeg ville bedt om hjelp fra barnevernet. Tror ikke han trenger en diagnose for å få avlastning. Forhåpentligvis vil barnevernet hjelpe deg med å sette inn noen tiltak. Siden du begynner å bli veldig sliten, og kanskje litt deprimert om jeg forstår deg riktig, så trenger du hjelp til avlastning.

Legger igjen en klem.

[pratesyk]

Nå har ikke jeg barn i den alderen, men fet høres ut som han tester grensene hjemme. Du må sette klare grenser og "straffe" han når han gjør ting som ikke er lov. Med straffe mener jeg time out ol. Du må vise at det er du som er voksen og setter reglene hjemme og ikke omvendt.er sikkert lettere sagt enn gjort, men jeg har allerede nå begynt å sette grenser til mi. Datter på 1 år. Ser at hun bevisst gjør ting som hun vet ikke er lov om og om igjen for å se hva slags reaksjon hun får fra meg.. Så sett grenser og et nei er alltid nei!

Har en venninne som har en sønn på 4 år og han er umulig å ha med å gjøre. Han hører aldri, men hun gir alltid etter. Hun sier nei en eller to ganger så får han det som han vil. Da vet han jo at han kan gjøre hva han vil uten konsekvenser, og dette blir bare tøft for moren, og sønnen og for den saks skyld, alle barn trenger grenser..

[Mafalda]

Jeg synes det høres ut som dere trenger hjelp. Greit at barn tester grenser, og at foreldre i perioder kan bli veldig slitne og kanskje ikke orker å ta kampene som bør tas, men hvis dette er en vedvarende tilstand som bare blir verre trenger dere hjelp til å komme ut av den onde sirkelen. At han utagerer, er voldelig og ødelegger ting med vilje over tid synes jeg går langt ut over "normal" grensetesting, og når du blir mer og mer nedkjørt er det stadig mindre sjanse for at det går seg til av seg selv. Kanskje gjør det det, men hvorfor ta sjansen?

Hva har du forsøkt hittil, når det kommer til hjelp? Har du snakket med barnehagen, helsestasjonen e.l.? Jeg ville tenkt at det er på tide å dra inn fagpersonale for å hjelpe dere, og disse instansene kan henvise videre hvis du ber dem om det.

Stor klem til deg. Håper du tar grep og får i gang noen tiltak som kan hjelpe dere. Dette høres ikke noe godt ut hverken for gutten eller for deg

[Missy1]

Kontakt barnevernet og be om hjelp derifra. Både i form av veiledning og avlastning. Tror nok du kunne hatt godt av det og du trenger ingen diagnose på barnet ditt for å få det. Forebyggende barnevern heter det

Og om det skulle ligge noe i grunn (diagnose) for atferden til barnet ditt så får du hjelp til å bli henvist til utredningssted, noe som er vanskelig å få når ingen er inne og observerer noe.

Sønnen min er autist og jeg hadde ikke klart å få han utredet så tidlig om det ikke var fordi jeg gikk til barnevernet, ble ikke hørt noe annet sted. Nå skal det sies at det også var merkbart i barnehagen at han var "annerledes"

Ellers kan jeg trøste deg med at jeg kjenner meg godt igjen i det du skriver her. Min sønn er også voldelig slik du beskriver og jeg føler meg mishandlet av mitt eget barn, det er ingen god følelse.
Noen dager så tenker jeg også at jeg ikke takler dette lenger og at sønnen min fortjener bedre enn meg, men samtidig VET jeg at jeg gjør mitt ytterste for han og at han egentlig er glad i meg.

Hvis du trenger noen å snakke med så kan du godt sende meg en PM

[MissEi]

Kontakt barnevernet ås i du trenger hjelp

[AnonymBruker]

Kontakt barnevernet.

Anonymous poster hash: f87ca...5e6

[AnonymBruker]

Det virker som om du trenger hjelp av fagpersonell. Er enig i at grenser er greit å lære barnet, men akkurat nå er du vel så sliten at det kan bli vanskelig å begynne å ta den jobben helt alene.

Du kan kontakte både helsestasjon og BV. Kan hende du også kan få litt avlastning i en periode til dere begge har kommet dere litt på bena etter en vanskelig periode.

At du tenker på at det er bedre at han ikke er hos deg tror jeg rett og slett er fordi at du er sliten og nedbrutt av hele situasjonen. Disse tankene vil nok endre seg når du har fått hjelp å ser at sønnen din egentlig er en god gutt.

Er barnefar inn i bildet, har du familie i nærheten som kan avlaste deg litt?

Anonymous poster hash: ed449...1d1

[Sweet77]

Først av alt: Han oppfører seg fint i barnehagen, så han har noe bra med seg hjemmefra. Utrygge barn f.eks utagerer gjerne andre steder også, så i og med at han ikke gjør det så kan du i alle fall ta med deg at du har gjort en god jobb også. Alt er ikke negativt selv om du sliter på enkelte punkter.

Jeg ser mange anbefaler barnevernet og hjelp, men jeg er ikke helt sikker enda. Jeg tenker at problemet er at du ikke har kontroll og at han får herse rundt, og at om du hadde en metode for å få ham til å respektere deg og grensene du setter så hadde det egentlig gått greit?

For jeg ser at du er glad i ham, og at når du føler som du gjør så er du bare oppgitt og lei. Du gjør mange fine ting for og med ham og vil det beste, det hadde du ikke gjort hvis ikke du var glad i ham, så du må ikke tvile på det. Du er bare oppgitt og lei, og det er noe helt annet.

Du gir veldig mye høres det helt enkelt ut som, og er det kanskje sånn at du gir, og gir og gir og gir - og ikke stiller krav tilbake? Og med krav, så mener jeg at du må stille dem på en måte han forstår.

Å si "nei" holder tydeligvis ikke. Jeg tror, som en sier lenger oppe, at såkalt time-out kan fungere bedre. Eller hva sier magefølelsen din?

Det viktige blir i så fall at du er HELT konsekvent. Altså, at du gir ham en slik en HVER eneste gang du ser at han gjør noe med vilje for å teste ut reaksjonen din. Men skal du begynne med dette er det noen ting som er viktige å ta med seg:

1.

Ha enkle regler. Han blir der til han har bestemt seg for å være grei, OG han skal rydde opp etter seg.

2.

Time-outens lengde er det han selv som bestemmer. Når han har bestemt seg for å oppføre seg, så opphører time-outen.

3.

Om han ikke vil rydde, blir det ny time-out (altså, være konsekvent).

4.

Ikke bruk rommet hans til time-outen. Barnets rom skal være et positivt sted.

5.

Bruk et sted der du ser ham, f.eks sofaen, en stol e.l. Han bør ikke være alene, atskillelse kan fort oppleves som straff - og det er grenser for oppførsel, ikke straff, som er poenget.

6.

Ikke kjeft på han, hverken før eller etter time-outen. Vær rolig, men bestemt, slik at han ser i øynene dine at du er glad i ham, men at du ikke kan manipuleres.

7.

IKKE diskuter med ham, selv om han hyler, protesterer, spør eller graver. Du har forklart det 1 gang, det holder. Ytterligere diskusjon får ham bare til å tro at det er rom for forhandlinger.

8.

Om han prøver å springe bort fra f.eks sofaen (om det er der du har time-outen) så løft ham, ROLIG, men bestemt opp igjen. Du kan godt si noe ala "nei, du blir sittende her til du har bestemt deg" eller lignende, men fortsatt - ikke diskuter, og la ham se at du tar situasjonen med stor ro og bestemthet. Ikke tillat NOE slakk på dette.

9.

Dette er sannsynligvis nytt for ungen din. Så første gangen du gir ham en time-out, forklar ham reglene (punkt 1 og 2 holder å forklare). Forklar ham også at framover nå så blir det time-out hver eneste gang han oppfører seg dårlig.

10.

Om det går lang tid før han roer seg, så er det greit. Det er akkurat så lang tid som HAN trenger på å skjønne at det faktisk er du, og ikke han, som setter reglene her.

11.

Ikke spør ham underveis "er du ferdig nå" eller lignende. Da tror han at det er rom for forhandlinger, og det er det ikke. Ha verdens største tålmodighet, og la ham se at du har det, slik at han ikke tror han kan vente deg ut.

12.

Snakk med ham etterpå, når han har roet seg - men ikke press. Både så han får tømt seg litt (om han har behov for det) og for at han skal skjønne at du er like glad i ham selv om du setter grenser.

13.

Gjør noe koselig sammen etterpå. Det er viktig siden det gir ham et signal om at situasjonen er avsluttet, og at time-outen helt og holdent er knyttet til den oppførselen som førte til den. Når han har bestemt seg for å oppføre seg, så går ting helt enkelt videre. Det vil samtidig bidra til at han finner trygghet i time-outene.

Prøv dette først. Om du ikke får det helt til med en gang, så prøv igjen - øvelse gjør mester vet du. Og ikke gi opp, selv om du den første tiden må ta menge time-outer om dagen.

Han kan enda til bli værre en tid for å teste om det VIRKELIG er sånn at du ikke kommer til å gi deg på dette, så det skal du se som et positivt tegn. For det er bare en fase inntil han ser at det samme skjer hver gang, og at den grensen du har satt, den er ikke forskyvbar. Og når han skjønner det så kommer dere til å få et helt annet samspill sannsynligvis.

Kanskje blir det bra, og at du slipper å dra inn et helt apparat. Får du det ikke til derimot, så må du jo begynne å tenke annerledes, men uansett, det kan være greit å prøve først. Håper det går bra for dere

Endret 20. september 2013 av Flair

[AnonymBruker]

Først av alt: Han oppfører seg fint i barnehagen, så han har noe bra med seg hjemmefra. Utrygge barn f.eks utagerer gjerne andre steder også, så i og med at han ikke gjør det så kan du i alle fall ta med deg at du har gjort en god jobb også. Alt er ikke negativt selv om du sliter på enkelte punkter.

Jeg ser mange anbefaler barnevernet og hjelp, men jeg er ikke helt sikker enda. Jeg tenker at problemet er at du ikke har kontroll og at han får herse rundt, og at om du hadde en metode for å få ham til å respektere deg og grensene du setter så hadde det egentlig gått greit?

For jeg ser at du er glad i ham, og at når du føler som du gjør så er du bare oppgitt og lei. Du gjør mange fine ting for og med ham og vil det beste, det hadde du ikke gjort hvis ikke du var glad i ham, så du må ikke tvile på det. Du er bare oppgitt og lei, og det er noe helt annet.

Du gir veldig mye høres det helt enkelt ut som, og er det kanskje sånn at du gir, og gir og gir og gir - og ikke stiller krav tilbake? Og med krav, så mener jeg at du må stille dem på en måte han forstår.

Å si "nei" holder tydeligvis ikke. Jeg tror, som en sier lenger oppe, at såkalt time-out kan fungere bedre. Eller hva sier magefølelsen din?

Det viktige blir i så fall at du er HELT konsekvent. Altså, at du gir ham en slik en HVER eneste gang du ser at han gjør noe med vilje for å teste ut reaksjonen din. Men skal du begynne med dette er det noen ting som er viktige å ta med seg:

1.

Ha enkle regler. Han blir der til han har bestemt seg for å være grei, OG han skal rydde opp etter seg.

2.

Time-outens lengde er det han selv som bestemmer. Når han har bestemt seg for å oppføre seg, så opphører time-outen.

3.

Om han ikke vil rydde, blir det ny time-out (altså, være konsekvent).

4.

Ikke bruk rommet hans til time-outen. Barnets rom skal være et positivt sted.

5.

Bruk et sted der du ser ham, f.eks sofaen, en stol e.l. Han bør ikke være alene, atskillelse kan fort oppleves som straff - og det er grenser for oppførsel, ikke straff, som er poenget.

6.

Ikke kjeft på han, hverken før eller etter time-outen. Vær rolig, men bestemt, slik at han ser i øynene dine at du er glad i ham, men at du ikke kan manipuleres.

7.

IKKE diskuter med ham, selv om han hyler, protesterer, spør eller graver. Du har forklart det 1 gang, det holder. Ytterligere diskusjon får ham bare til å tro at det er rom for forhandlinger.

8.

Om han prøver å springe bort fra f.eks sofaen (om det er der du har time-outen) så løft ham, ROLIG, men bestemt opp igjen. Du kan godt si noe ala "nei, du blir sittende her til du har bestemt deg" eller lignende, men fortsatt - ikke diskuter, og la ham se at du tar situasjonen med stor ro og bestemthet. Ikke tillat NOE slakk på dette.

9.

Dette er sannsynligvis nytt for ungen din. Så første gangen du gir ham en time-out, forklar ham reglene (punkt 1 og 2 holder å forklare). Forklar ham også at framover nå så blir det time-out hver eneste gang han oppfører seg dårlig.

10.

Om det går lang tid før han roer seg, så er det greit. Det er akkurat så lang tid som HAN trenger på å skjønne at det faktisk er du, og ikke han, som setter reglene her.

11.

Ikke spør ham underveis "er du ferdig nå" eller lignende. Da tror han at det er rom for forhandlinger, og det er det ikke. Ha verdens største tålmodighet, og la ham se at du har det, slik at han ikke tror han kan vente deg ut.

12.

Snakk med ham etterpå, når han har roet seg - men ikke press. Både så han får tømt seg litt (om han har behov for det) og for at han skal skjønne at du er like glad i ham selv om du setter grenser.

13.

Gjør noe koselig sammen etterpå. Det er viktig siden det gir ham et signal om at situasjonen er avsluttet, og at time-outen helt og holdent er knyttet til hans oppførsel. Når han har bestemt seg for å oppføre seg, så går ting helt enkelt videre. Det vil samtidig bidra til at han finner trygghet i time-outene.

Prøv dette først. Om du ikke får det helt til med en gang, så prøv igjen - øvelse gjør mester vet du. Og ikke gi opp, selv om du den første tiden må ta menge time-outer om dagen.

Han kan enda til bli værre en tid for å teste om det VIRKELIG er sånn at du ikke kommer til å gi deg på dette, så det skal du se som et positivt tegn. For det er bare en fase inntil han ser at det samme skjer hver gang, og at den grensen du har satt, den er ikke forskyvbar. Og når han skjønner det så kommer dere til å få et helt annet samspill sannsynligvis.

Kanskje blir det bra, og at du slipper å dra inn et helt apparat. Får du det ikke til derimot, så må du jo begynne å tenke annerledes, men uansett, det kan være greit å prøve først. Håper det går bra for dere

Alt dette er veldig bra, men jeg har inntrykk av at ts er veldig sliten og utmattet av hele situasjonen. Kan være godt for henne å få litt starthjelp. Nå mener jeg ikke nødvendigvis av BV, men helsestasjon er også et sted å starte.

Ts virker også veldig alene med barnet. Bare det å få hjelp utenfra kan være godt for ts nå, så føler hun seg kanskje ikke så alene med problemene.

Anonymous poster hash: ed449...1d1

[AnonymBruker]

Jeg ville bedt om hjelp fra barnevernet. Tror ikke han trenger en diagnose for å få avlastning. Forhåpentligvis vil barnevernet hjelpe deg med å sette inn noen tiltak. Siden du begynner å bli veldig sliten, og kanskje litt deprimert om jeg forstår deg riktig, så trenger du hjelp til avlastning.

Legger igjen en klem.

Kanskje ikke hvis man er alenemor, men de må ha en diagnose om foreldrene er gift hvis man vil ha hjelp fra disse.

Anonymous poster hash: bda82...9d0

[Missy1]

Kanskje ikke hvis man er alenemor, men de må ha en diagnose om foreldrene er gift hvis man vil ha hjelp fra disse.

Anonymous poster hash: bda82...9d0

Nei det stemmer ikke. Barnet må ikke ha diagnose for at barnevernet skal sette inn avlastningstiltak, selvom foreldrene er sammen.

Hvor har du dette fra? skal det ikke settes inn tiltak for forebyggende barnevern når foreldrene er sammen?

Foreldrene kan være utmattet og ha behov for hjelp selvom barnet ikke har diagnose og det kan ligge ganske mye annet bak, som f.eks manglende nettverk rundt seg.

[Sweet77]

Alt dette er veldig bra, men jeg har inntrykk av at ts er veldig sliten og utmattet av hele situasjonen. Kan være godt for henne å få litt starthjelp. Nå mener jeg ikke nødvendigvis av BV, men helsestasjon er også et sted å starte.

Ts virker også veldig alene med barnet. Bare det å få hjelp utenfra kan være godt for ts nå, så føler hun seg kanskje ikke så alene med problemene.

Anonymous poster hash: ed449...1d1

Ja jeg ser det. Men jeg tror hun trenger en avlastningsordning på mer permanent basis, for det gjør alle. De fleste får det i form av nettverk eller familie, så har man ikke det må man skaffe det på annet vis.

Jeg mener å ha hørt at man har rettigheter til avlastning om man er alene, og at det finnes kommunale hjelpetiltak for det (som ikke går om barnevernet). Det finnes også foreninger og nettverk for aleneforeldre, disse kan også være ganske koselige i følge venninner i aleneforelder-situasjonen, og det er mange andre ting man kan gjøre selv for å få en enklere situasjon - det er jo mange som sliter med det samme.

Så tenker jeg at uansett så tar det gjerne lang tid dersom man velger å gå gjennom det offentlige. Så om TS kan gjøre noe selv og begynne f.eks med det hun kan gjøre hjemme med guttungen med en gang, så vil jo det uansett gjøre situasjonen lettere mens hun får en litt mer permanent ordning på plass.

Jeg skal tenke litt over muligheter og google litt og se hva jeg kommer opp med

Flere også her kanskje, som har idèer til å skaffe avlastning på egen hånd?

[Missy1]

Ja jeg ser det. Men jeg tror hun trenger en avlastningsordning på mer permanent basis, for det gjør alle. De fleste får det i form av nettverk eller familie, så har man ikke det må man skaffe det på annet vis.

Jeg mener å ha hørt at man har rettigheter til avlastning om man er alene, og at det finnes kommunale hjelpetiltak for det (som ikke går om barnevernet). Det finnes også foreninger og nettverk for aleneforeldre, disse kan også være ganske koselige i følge venninner i aleneforelder-situasjonen, og det er mange andre ting man kan gjøre selv for å få en enklere situasjon - det er jo mange som sliter med det samme.

Så tenker jeg at uansett så tar det gjerne lang tid dersom man velger å gå gjennom det offentlige. Så om TS kan gjøre noe selv og begynne f.eks med det hun kan gjøre hjemme med guttungen med en gang, så vil jo det uansett gjøre situasjonen lettere mens hun får en litt mer permanent ordning på plass.

Jeg skal tenke litt over muligheter og google litt og se hva jeg kommer opp med

Flere også her kanskje, som har idèer til å skaffe avlastning på egen hånd?

I kommunen jeg bor i så er det kun barnevernstjenesten som kan gå inn med avlastningstiltak når barnet ikke har diagnose. Diagnosen gir rett på avlastning igjennom en annen instans.

Det behøver ikke ta veldig lang tid å få avlastning gjennom barnevernet og har man ingen nettverk selv (eller økonomi til å betale for avlastning selv) så er det vanskelig å ordne med dette selv.

Slike alenemor ordninger er kjempe flotte, men det er vel ganske få byer det eksisterer i? Er man så langt nede som TS tydeligvis er nå så er det jo heller ikke aktuelt for henne å sette igang et slikt prosjekt.

Må huske at barnevernet er ute etter å hjelpe og det er 1000 ganger bedre at mor selv går til barnevernet og ber om hjelp enn at f.eks en nabo sender bekymringsmelding.

Barnevernet gir korte vedtak på avlastning, men de blir vurdert innen god tid slik at det blir gitt nytt vedtak igjen om det trengs. Jeg kjenner ei som har fått vedtak på 1år av gangen og det er ikke vanlig at vedtakene fra BV har varighet på mer enn 6mnd, de bruker skjønn de og

[AnonymBruker]

Jeg tror han bare vil ha din kjærlighet, entusiasme og oppmerksomhet, og han merker at det blir mindre og mindre av nettopp disse tingene. Kontakt barnevernet, du trenger hjelp.

Anonymous poster hash: 685af...b40

[Sweet77]

OK, her kommer en tipsrute:

Aleneforelderforeningen (AFFO)

har lokallag mange steder. Og der de ikke har prøver de å få det til:

http://www.aleneforeldreforeningen.no/Ressurser/default.aspx

Aleneforelderforeningen - Rødhette

I Oslo har de en avlastningstjeneste som heter Rødhette. Der kan man stille for å avlaste andre foreldre, og hver gang man stiller en kveld for å avlaste andre, så får man to kvelder med avlastning selv

Aleneforelderforeningen vil gjerne ha dette tilbudet ut til hele landet, og hjelper gjerne til (slik jeg har forstått det) om noen ønsker å få til en slik ordning der de bor. Om TS tar kontakt med AFFO, så kan det være at de kjenner til flere som har forespurt om det samme. Jeg tror også de yter tilskudd (økonomisk) for å få det til:

http://www.aleneforeldreforeningen.no/nyheter/vil-du-vite-mer-om-affo-og-rdhette.aspx

Kommunalt barnevern

kan bidra med å få i stand et avlastningshjem, ja. Dette er ikke omsorgsovertakelse og skal tilpasses de behov som søkeren har.

Sosialetaten:

skal ha oversikt over hvilke rettigheter du har i forhold til økonomisk støtte til barnepass. Det kan f.eks dreie seg om tilskudd til barnevakt.

I en del kommuner har de etablert "møteplasser" for enslige foreldre, som så hjelper hverandre med avlastning.

Noen kommuner har også etablert kontkatpersoner for aleneforeldre som man kan møte fast, og som skal fuingere som samtalepartnere om det å være foreldre oog om situasjoner man trenger å få sparret litt rundt.

Andre tips:

Avlastning - Er det flere aleneforeldre i barnehagen?

Kanskje du kan prøve å bli kjent med dem. Mange har behov for avlastning selv om de har nettverk og familie, så kanskje de kan være interesserte i en ordning der dere bytter barn en og annen helg? Enten på overnatting eller bare en ettermiddag eller dag i ny og ne?

Dette kan også være aktuelt for par, det er ikke gitt at par får så mye tid for seg selv de heller som de kunne ønske.

Privat barnevakt - mange unge jenter liker barn og kan tenke seg å tjene en slant i ny og ne. Sett opp annonse i avisen, eller se etter annonser.

Eller prøv å bli kjent med noen som bor rundt deg. Du behøver ikke ha noen unnskyldning for å leie en barnevakt, det holder at du vil ha noen timer for deg selv. Det behøver ikke være så dyrt heller, mange av de helt unge er fornøyde med å tjene en liten slant.

Har du sjekket ut Facebook? Noen steder finnes det private (og kostnadsfrie) initiativ, at man har gått sammen helt enkelt for å kunne gi hverandre litt fri.

Eller du kan jo prøve med et slikt initiativ selv, om du kjenner at du har krefter til det?

Noen ganger så er hovedårsaken til håpløshetsfølelse at man ikke ser lys i tunnelen, så det å starte noe kan i seg selv bidra til at man får energi og overskudd. Men dette må du jo kjenne på selv

Det var hva jeg kom på i farten. Om noe av det er aktuelt for deg vet du jo best selv, dette var bare innspill. Andre kanskje som har flere idèer?

Endret 20. september 2013 av Flair

[AnonymBruker]

Han trenger ingen diagnose for avlastning!

Anonymous poster hash: 547d0...00c

[AnonymBruker]

Kontakt barnevernet og be om hjelp derifra. Både i form av veiledning og avlastning. Tror nok du kunne hatt godt av det og du trenger ingen diagnose på barnet ditt for å få det. Forebyggende barnevern heter det

Og om det skulle ligge noe i grunn (diagnose) for atferden til barnet ditt så får du hjelp til å bli henvist til utredningssted, noe som er vanskelig å få når ingen er inne og observerer noe.

Sønnen min er autist og jeg hadde ikke klart å få han utredet så tidlig om det ikke var fordi jeg gikk til barnevernet, ble ikke hørt noe annet sted. Nå skal det sies at det også var merkbart i barnehagen at han var "annerledes"

Ellers kan jeg trøste deg med at jeg kjenner meg godt igjen i det du skriver her. Min sønn er også voldelig slik du beskriver og jeg føler meg mishandlet av mitt eget barn, det er ingen god følelse.

Noen dager så tenker jeg også at jeg ikke takler dette lenger og at sønnen min fortjener bedre enn meg, men samtidig VET jeg at jeg gjør mitt ytterste for han og at han egentlig er glad i meg.

Hvis du trenger noen å snakke med så kan du godt sende meg en PM

Barnevernet gir ikke avlastning, kun besøkshjem. Formålet skal alltid være at barnet skal ha behov for å reise bort, ikke at mor trenger fri, da det er det ikke barnevern, men går under Bestillerenheten hvis barnet har en diagnose. Her trenger jo mor fri fordi barnet har en atferd grunnet manglende konsekvent grensesetting, og negativ holdning til barnet, det er ikke barnets feil, det er mor som må ta imot hjelpetiltak. Hjelpetiltak barnevernstjenesten tilbyr i familiebeskrivelsen TS gir er PMTO(foreldreveiledning), miljøterapeut i hjemmet og annen form for råd og veiledning, og besøkshjem hvis BARNET har behov for det, ikke kun fordi mor har behov for det.

Anonymous poster hash: d7d4f...cca